Sovende hunder av Roar Ræstad - godt utgangspunkt, men småkjedelig gjennomført ...

Idet de hadde fullført runden rundt kvartalet, snudde Ernst den brede ryggen til og gikk mot inngangen på Hotel Phoenix. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde rekvirert hotellet som forlegning da de innrettet seg i Trondheim.       Gabriels blikk stoppet ved bronsestatuen av fugl føniks i den tomme fontenen utenfor hotellet der Ernst Müller hadde forsvunnet inn. Det lå et slags desperat og sårt håp i fuglestatuens uttrykk. Akkurat som om den innerst inne visste at den ville styrte i bakken dersom den noensinne kom seg på vingene. Like fullt ventet den tappert på øyeblikket.

Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.

Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?

Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.

Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.

Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.

PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.

Bakpå: Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser. SOVENDE HUNDER er en stilsikker krimroman fra okkupasjonstiden i Norge. Gabriel Navarseth er en mann dratt mellom personlig ambisjon, lojalitet, samvittighet og kjærlighet. I en tid preget av medløpere og krigsprofitører må han navigere med stor varsomhet mellom tyske myndigheter og gode nordmenn. I gråsonen er forskjellen på lojalitet og svik ikke alltid like opplagt.

Originaltittel: Sovende hunder
Forfatter(e): Roar Ræstad
Sjanger: historisk krim
Målgruppe: voksen
Antall sider: 421
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 04.05. - 10.05. 2015
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Kjekt med krim satt tilbake i tid, men dessverre var handlingen litt tam etter min smak).
Tittel: 3 (Vekker ingen oppsikt, men forstår tittelen).
Omslag: 3 (Liker motivet, men fargene blir for kjedelige og typisk krimaktige farger. Så ikke noe nytt der i gården).
Baksidetekst: 2 (Pirrer ikke nysgjerrigheten helt, men krim er krim, og det får man jo aldri nok av).
Skrivemåte: 3 (Mye innlevelse, men det blir for mye stedsnavn og gatenavn istedet for handling. Savnet mer action rett og slett ...)
Favorittkarakter: Ingen. Det var ingen spesielle som skilte seg helt ut ...
Slutten: Ikke overraskende. Savner avslutninger i en bok generelt som hjemsøker meg lenge etterpå. Det er altfor lenge siden sist.
Høydepunkt: At det er historisk krim. Det er det ikke mye av.
Lavpunkt: Syns handlingen ble rett og slett kjedelig i lengden, og spenningen uteble. Det druknet i for mye beskrivelser om det ene og det andre.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015

---