Happy Halloween! Have a scary day!

Nok en  gang er det  Halloween og det har allerede kommet unger på døren utkledd som både skjeletter, hekser, katter og ja...gudene vet. Det ser visst ut til at den amerikanske tradsjonen har kommet for å bli - også her i Norge. Herlig! Man må jo ha litt grøss i hverdagen også! Så kos dere med grøssende filmer og bøker. Det skal i hvert fall jeg gjøre!  Ønsker dere en skrekkelig dag!

(Drømmehuset mitt:)

Fossefall (23): Trollfurua av Jorunn Johansen - endelig er den gode, gamle spenningen tilbake igjen!

Amalie la hånden på dørklinken da det hogg til i hodet hennes av smerte. Hun krøkte seg sammen. Smerten var utholdelig. Amalie vaklet bort til sengen mens hun holdt hendende til hodet og presset øynene igjen.

Hun forsøkte å riste liv i Ola. ”Våkne, Ola. Våkne!”

”Hva er det?” spurte han søvnørsken.

”Jeg har så vondt i hodet,” stotret hun.

Amalie skimtet så vidt resdelen i blikket hans før hun falt sammen på gulvet.

Originaltittel: Trollfurua

Forfatter: Jorunn Johansen

Sjanger: romanserie, overtro, kjærlighet

Antall sider: 254

Utgitt: 2010

Lesetid: 3 dager


Oppsummering: Nå som Ola endelig er tilbake hos Amalie igjen, virker det som om det alltid skjer noe for å holde dem adskilt. Det ene og det andre dukker opp hele tiden. Brage er fremdeles på frifot. På grunn av det er Amalie fortsatt i fare, spesielt med tanke på tegningen av seg selv hun fikk vite om som var risset inn på en trestamme, men ikke hvilken som helst trestamme, men trollfurua. Det betyr at noen vil henne noe ondt, men hvem har risset inn tegningen av henne og hvorfor? Er hun nødt til å leve med forbannelser for resten av livet?

Ettertanke: De siste Fossefallbøkene syns jeg har vært litt ”tamme” i det siste. Selvfølgelig er det jo stadig noe som skjer, men noe av den skikkelige spenningen etter å lese videre manglet. Men nå i bok 23 ”Trollfurua” syns jeg det har tatt seg opp igjen – og det rikelig. Det er ikke bare det overnaturlige som har tatt seg opp igjen. Det er snakk om flere temaer som gjør det hele litt mer interessant. Fru Li er jeg veldig ivrig å vite mer om. Hennes avsnitt ga den gode og grøssende følelsen tilbake igjen. Hun er en mystisk gammel dame og det liker jeg. Jeg er veldig nysgjerrig når det gjelder henne.  Jeg er også veldig spent på hva som vil skje videre med flere personer, ikke bare Amalie og Ola, men også Sofia, Brage og ikke minst Mikkel. Det blir spent å se hvordan hele Fossefallserien vil avslutte. Men jeg håper det blir mange bøker til før det skjer.

Så Trollfurua brukte jeg ikke mange dager å lese ut på. Natt til fredag tenkte jeg at jeg skulle lese noen sider. Hadde da begynt så vidt på boka noen dager før, men før jeg skulle sovne tenkte jeg å lese noen sider. That's it. Men så ble det noen sider til og enda noen sider til. Og så et kapittel til, og enda et kapittel til. Til slutt var det ikke mange sidene igjen av boka før den tok slutt. Da var klokka mellom 3-4 på natta og jeg skulle opp tidlig neste morgen så jeg gikk glipp av noen timers ”skjønnhetssøvn”, men det er verdt det når man koser seg med en god bok som gjør til at man glemer tid og sted fullstendig.  Selv om slutten var noe forutsigbar, og jeg har mine mistanker på hva som kommer til å skje videre, gleder jeg meg likevel til neste bok!

Høydepunkt: Endelig er den spenningen jeg har savnet der igjen. Man blir tvunget til å bla side etter side og man blir virkelig sugd inn i boka.

Lavpunkt: Vigdis er både en spennende og irriterende person. Hun er spennende når hun er hevngjerrig, men begynner å bli litt lei av sytet hennes også. Det blir litt for gjentagende. Og uttrykket hjertet bevret blir brukt litt for mange ganger.

Terningkast: 5

Fossefall (22): Kjærlighetsnatt av Jorunn Johansen - Fossefall er fremdeles verdt å få med seg!

Ola kjente at han ble uvel da han så navnet til Amalie. Hva betydde det?

”Fant du noe viktig?” spurte Erik bak ham.

”Jeg vet ikke, men navnet til Amalie står her. Det liker jeg ikke. Hva kan det bety?” Han rakte arket til Erik, som tok det imot.

”Det var merkelig,” sa Erik etter en stund.

”Det står noe på finsk der også, men det er vanskelig å tyde det.”

Originaltittel: Kjærlighetsnatt

Forfatter: Jorunn Johansen

Sjanger: romanserie, overtro, kjærlighet

Antall sider: 254

Utgitt: 2010

Lesetid: 5 dager

Bakpå: Den sinnsforvirrede Brage har ført Amalie til fossen. Heldigvis dukker Ola opp i siste liten, men gjerningsmannen unnslipper.

Tilbake på Tangen tilbringer Amalie og Ola en fantastisk natt sammen. Men til tross for at Amalie burde være lykkelig for å ha fått mannen sin tilbake, nekter uroen å  slippe taket. Brage er fortsatt på frifot. Og i et forsøk på å løse mysteriet vender Ola tilbake til koia. All ondskapen ser ut til å ha sitt utspring der. Ved ildstedet finner han en papirbit – med Amalies navn på.

Oppsummering: Amalie har endelig fått tilbake sin Ola etter at hun lenge trodde at han var død, men så blir hun tatt i fra ham av gale Brage som har kidnappet henne. Han vil at hun skal bli hans og gjør alt han kan for at hun ikke skal stikke av. Men Amalie har bare to personer i tankene; Ola og datteren. Det er de to personene hun prøver så godt hun kan å kjempe tilbake til, men vil hun noen gang klare å rømme fra den utspekulerte Brage? Han har sine knep til å true henne, og hennes store håp er at Ola skal finne henne. Vil hun noen gang føle seg trygg igjen?

Ettertanke: Jeg har vært litt treg med Fossefall-lesingen på grunn av studier og andre ting, så det går ikke tregt på grunn av at jeg syns det er kjedelig lesestoff. Langt ifra! Det skjer noe i Fossefall som holder interessen oppe.

Jeg er glad for at Ola ikke er død likevel som vi fikk vite i forrige bok. Syns han er en av de mest normale karakterene i bøkene, sammen med Tron og Julius. Men som oftest varer ikke Amalies lykke noe særlig lenge. Etter at hun, Erik og Tron fant svarteboka i en koia for mange bøker siden, har det vært en mørk skye over henne hele tiden som alltid truer med å slå til. Det er en slags forbannelse som hviler over henne, og hun vet ikke hvordan hun skal bli kvitt den. Det samme er det i denne boka. Nå er hun fanget av Brage. Er det også et av svartebokas verk?

Men det er ikke bare Amalie som får meg til å lese videre i serien. Jeg syns også sjalusien mellom  Vigdis og Edna er morsomt å lese om, deres kamp om Erik, og vi får også vite litt om Brages bakgrunn som får meg til å stille flere spørsmål som jeg vil og håper å få svar på senere. Neste bok er allerede kjøpt, og Fossefall er fremdeles en fornøyelse å lese!

Høydepunkt: Avsnittene med Fru Li var veldig spennende og spøkeriet på Vigdis gård er også kjempeinteressant.

Lavpunkt: At man ikke får alle svar med en gang, og begynner å bli litt lei av søstra til Amalie, Kari. Det er et eller annet som ikke får meg til å like henne, men vet ikke hva. Jeg føler bare ikke noe sympati med henne. Kanskje det vil endre seg? Hvem vet? Syns også at baksideteksten var litt vel avslørende denne gang.

Terningkast: 4 (en meget sterk firer…)

Hekser (Fra forfølgelse til fortryllelse) av Rune Blix Hagen - en spennende og ikke minst givende bok om hekser.

På grunn av sine burleske kvinnebilder og groteske virkemidler har Dahl møtt kritikk fra feministisk hold. Hans negative skildring av kvinnekjønnet skaper utrygghet i barns holdninger til kvinner, har det vært hevdet.

Originaltittel: Hekser (Fra forfølgelse til fortryllelse)

Forfatter: Rune Blix Hagen

Sjanger: Fakta, overtro, mystiske fenomener

Antall sider: 312

Utgitt: 2010 (Pocket)

Lesetid: 7 dager

Bakpå: Heksenes kulturhistorie er ikke bare harmløs fortelling om fantasifigurer. Dette er en bok om mennesker som ble forfulgt, torturert og brent. For bare noen hundre år siden ble over 300 mennesker henrettet for hekseri i Norge, og hekseforfølgelse er fremdeles et stort problem i  noen deler av verden.

Heksenes historie handler også om en meget populær underholdningsfigur i både film, litteratur og andre medier.

I denne boka kan du lese om hekser fra antikken til romantikken, hekseprosessene i Norge og Europa, demonologi, moderne heksekult, Sagaen om Isfolket og Disneys hekser. Du får også møte noen av heksas slektninger i form av demoner, trollfolk og sjamaner.

Rune Blix Hagen er historiker og har skrevet en lang rekke artikler og kronikker om hekseforfølgelsen i Norge og Europa.

Oppsummering: Baksideteksten oppsummerer det meste så jeg har ikke mer å tilføye.

Ettertanke: Halloween nærmer seg med stormskritt og følte det var perfekt   tid for å lese om kjente og kjære vesener, nemlig hekser. Hvert år på Halloween-dagen er det noen som kommer på døra utkledd som hekser, (og andre ting, selvfølgelig, men hekser er en gjenganger virker det som). Men hva er egentlig hekser? Er det kvinnfolk med lilla, lysende øyne, som har en lang og krokete nesa med den enorme vorten på ytterste del av nesetuppen? Eller er det helt vanlige mennesker som deg og meg, men med skjulte evner?

Her får vi innblikk til hva hekser virkelig er.  De er ikke bare omtalt som kvinner, men også menn ble stemplet som hekser. Folk ble kastet ut i vannet for å sjekke om de fløt eller ikke. Hvis offeret fløt, var de hekser. Og hekser ble som oftest brent på bål midt i sentrum for at innbyggere skulle til skrekk og advarsel få se hva som skjedde med mennesker som ble stemplet som hekser. Boka fikk meg til å heve øyenbrynene mange ganger over hva folk trodde på før i tiden. Det er helt absurd, også ved tanken og som kjent at heksebrenning, skjedde her i Norge. Det overassket meg også litt at i Afrika foregår det hekseprosesser den dag i dag. Jeg vet de driver med en form for zombieritualer, men ikke hekseprosesser.

Dette var en underholdende bok med både seriøst innhold skrevet med glimt i øyet. Den var langt i fra kjedelig og den holdt meg interessert hele veien. Selv har jeg vært fascinert av hekser siden første gang jeg leste Heksene av Roald Dahl da jeg gikk i en av de siste årene på barneskolen. Jeg ble også hekta på filmatiseringen som jeg sikkert så over hundre ganger. Mange ganger tenkte jeg at hekser var noen virkelige rare og skumle skapninger. Jeg ville vite mer om dem. På ungdomskolen hadde vi også litt om hekseprosesser, som jeg syntes var veldig spennende å lese om.

Så det var veldig fint å få lest litt nyere verk om hekser generelt. Humanist forlag har nå gitt ut bøker om kjente vesener som demoner, vampyrer, drager, nisser, osv… og mitt første valg falt på hekser, men jeg kommer garantert til å lese de andre bøkene også. Jeg har i hvert fall noe å glede meg til.

Høydepunkt: Disneyhekser, hekseprosesser og hekser som nevnt i Heksene av Roald Dahl og Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Heksenes forhold til demoner og satan selv er også svært underholdende.  I tillegg er det med også mange rare og absurde illustrasjoner.

Lavpunkt: Skulle ønske det var flere like interessante bøker om hekser, og at fagbøker kunne være like interessante som slike bøker. Er det for mye å be om? Savnet også litt om moderne hekser og at han gikk litt dypere inn i Wicca-tradisjonen.

Terningkast: 5

Skeleton Creek av Patrick Carman - herlig mysterie på en helt ny måte!

Jeg kan ikke akkurat si at jeg liker passordene hennes. Hun prøver liksom å få ting til å virke enda skumlere enn de allerede er. Ting er skumle nok om man ikke skal kalle Edgar Allan Poe tilbake fra de døde. Hun visste at jeg kom til å få meldingen midt på natta mens foreldrene mine sov og alle skyggene så ut som noe som var ute etter meg.

Originaltittel: Skeleton Creek

Norsk tittel: Skeleton Creek

Forfatter: Patrick Carman

Sjanger: Ungdom, Spenning, Mysterie

Antall sider: 235

Utgitt: 2010 (Innbundet)

Lesetid: 5 dager

Bakpå: Det foregår noe mystisk i Skeleton Creek. Noe skremmende. Noe stygt.

Ryan kom i nærheten av hva det nå var … og mistet nesten livet. Nå får han ikke lov til å gå ut. Han kan ikke stole på noen. Ikke en gang seg selv.

Heller ikke Sarah, hans beste venn, får han lov til å møte. Mens Ryan er syk, isolert og ensom, prøver Sarah å finne ut av mysteriet. Ved å gjøre det, setter hun sitt eget liv i fare.

Ryan prøver å skrive ned alt som har skjedd. Samtidig dokumenterer Sarah det hun oppdager på film. Ryan mottar linker til filmsnuttene på pcen.

Sammen oppdager de at:

Fortiden er farlig. Nåtiden er hjemsøkt.

Og fremtiden er dødelig.

Velkommen til

SKELETON CREEK

Opssummering: Ryan er sengeliggene etter å ha brukket benet sitt. Ulykken skjedde i muddermaskinen som ligger i skogen som han og Sarah utforsket. Muddermaskinen ble nedlagt for lenge siden og det er ikke lov til å oppholde seg der, men noe med det stedet pirrer Ryan og Sarahs nysgjerrighet. De mener at noe skjuler seg der som  noen av innbyggerne i Skeleton Creek har kjennskap til , men som tydeligvis ikke vil snakke om det og prøver å holde de to unna det stedet.  Etter at de to snek seg inn i muddermaskinen sammen og Ryan brakk benet, vil foreldrene til Ryan at han skal holde seg unna henne siden hun bare gir ham trøbbel. Men de to er bestevenner. Dermed er kontakten via mail og videoer den eneste muligheten til å kommunsiere med hverandre. Men kommer de til å klare å løse mysteriet før de blir avslørt?

Ettertanke: Stort sett har jeg vært glad i å lese bøker og i min barndom fanget interessen min for detektivhistorier ganske så tidlig. Jeg lest Nancy Drew, Hardy-guttene, Bobsey – barna osv og andre detektiv romaner. Senre leste jeg en god del Agatha Christie da jeg ville ha noe mer avansert og var litt flinkere til å lese. Siden har jeg vært svært glad i detektivromaner og spenningsbøker. Etterforskere som gjør hva som helst for å finne den skyldige uansett hvor blodig historien blir. Det har alltid fascinert meg. Men Skeleton Creek er ingen blodig detektivroman, men en veldig spennende detektivroman for ungdom likevel. Jeg kom tilfeldigvis over den i bokhandelen da jeg var på utkikk etter en bok og da har jeg en tendens til å vandre litt mellom voksen og ungdomsavdelingen. Det er godt å lese litt ungdomslitteratur også, ikke bare bøker for voksne. Ja takk, begge deler!

Da kom jeg over Skeleton Creek og nysgjerrigheten min ble vekket med en gang da jeg så det tilrekkende bokomslaget. Jeg lurte på hva slags konsept dette var. Til slutt måtte jeg bare ha den og gjett om den fanget oppmerksomheten min da jeg leste. Vi leser i en dagbok og den dagboken er det på en måte vi selv har skrevet. Vi er dagbokskriveren Ryan som skriver ned den minste ting. Vi er Ryan som får passord av vår venninne Sarah som oppdager ting mens vi ligger i sengene våre med brukket ben og kan ikke komme oss ut av hus. Det er vi som får tilstend passord og får beskjed om  å gå til en nettside hvor vi skal skrive inn hvert passord vi får, i den rekkefølgen vi får de og se nye videosnutt som skal gi oss ledetråd i mysteriet.

Jeg syns det er et spennende konsept og hver gang jeg fikk et nytt passord gledet jeg meg til å gå inn på den nevnte nettsiden for å se hva som ville skje i den videoen. Og nettsiden har en creepy atmosfære som minner meg litt om forskjellige dataspill jeg spilte på 90-tallet.

Selv om fortellingen ikke er spesielt original, og noen ganger lett å gjette seg frem til hva som kom til å skje, så likte jeg dette konseptet kjempegodt. Kanskje det vil vekke leselyst for andre som ikke er spesielt glad i å lese fra før. Dessuten føler man seg mer deltagelig i mysteriet. Det blir et slags rollespill av det. Så jeg koste meg masse med boka og videoene. Til min store lettelse har jeg også funnet ut at Skeleton Creek er en saga som så langt består av fire bøker. Jeg leste denne utgaven på norsk for jeg fant ikke den engelske, og den norske utgaven kom ut i år, så da skal jeg forstette å lese den på norsk, men da må jeg nok vente en stund på neste bok. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Da har jeg i alle fall noe å glede meg til!

Høydepunkt: Endelig en detektivroman med et annereldes og fascinerende konsept. Det gjør mysteriet mer virkelig og vi blir så å si en del av det. Rart ingen har tenkt på det før. I hvert fall ikke som jeg vet av og håper at dette konseptet ikke dør ut med det første. Ja til oppfriskinger innen litteratur. Boka inneholder også effektive og spennende blyanttegninger.

Lavpunkt: Her tenker jeg på de som er litt yngre enn meg og som ikke er så flinke i engelsk. Selv om boka finnes i norsk utgave, så gjør ikke videoene det. Her kunne det kanskje ha vært en løsning om leseren selv kunne bestemme om man vil ha videoen tekstet eller dubbing og få en liste over språk man kan velge i.  Bare en løs tanke. Men for oss som føler oss stødige i engelsk, så er ikke dette et problem. Ville bare at dere skulle være obs på akkurat den biten.

Terningkast: 5

Den som graver en grav av Yrsa Sigurdardóttir - humoristisk og uvanlig krim.

Hun skvatt opp fra de halvveis drømmende grubleriene da hun hørte barnegråt. Forvirret trakk hun til seg armen som den sovende datterens hode hvilte på, og satte seg opp. Gråten var der igjen, og hun reiste seg fra senga og gikk bort til vinduet, men klarte ikke se noe i nattemørket. Den merkelige gråten kom igjen fra et sted der ute. Men så sluttet den like fort som den hadde begynt. Thóra lukket vinduet og trakk gardinene godt for slik at hun ikke kunne se ut. En gjennomvåt liten baby som dro seg framover bakken i et blodig tøystykke, var ikke fullt så absurd som da hun hadde ertet Matthew. Hun krøp opp i senga til datteren, fast bestemt på aldri å fortelle noen om denne hendelsen. Det måtte ha vært innbilning. Gjennom det lukkede vinduet hørte hun igjen en uklar lyd av gråt.

Originaltittel: Sér grefur gröf

Norsk tittel: Den som graver en grav

Forfatter: Yrsa Sigurdardóttir

Sjanger: Krim, Hjemsøkt

Antall sider: 400

Utgitt: 2009 (Pocket)

Lesetid: 35 dager

Bakpå: Ny krim fra forfatteren av Det tredje tegnet, oversatt til 30 språk.

Like nytt ved et nytt spa-hotell på idylliske Snæfellsnes i Island skjer et uhyggelig og blodig mord, og de ansatte føler seg utrygge fordi de stadig hører merkelige lyder. De mener noen går igjen på stedet.

Den driftige advokaten Thóra Gudmundsdóttir blir engasjert for å bistå hotelleieren i å heve kjøpet siden han mener å ha kjøpt hotellet under falske forutsetninger. I arbeidet sitt blir Thóra også involvert i mordetterforskningen og letter etter svar på hvordan hendelser i fortiden og et mord på en ung kvinne anno 2006 kan ha noe med hvreandre å gjøre. Det dukker opp dystre hemmeligheter, og i tåken lurer fortellinger om sjeler som ikke finner hvile.

Yrsa Sigurdaróttir debuterte som barnebokforfatter i 1998 og har gitt ut fem bøker for barn og unge. For to av dem har hun mottatt litterære priser i hjemlandet. Det tredje tegnet (2006) var hennes første voksenbok og ble oversatt til over 30 språk.

Oppsummering: Advokat Thóra Gudmundsdóttir får et tilbud av en hotelleier som sliter med et lite problem. Da han kjøpte hotellet for å gjøre det om til et spa-hotell, var det ingen som sa at stedet er hjemsøkt og hotelleieren er redd at det kan ødelegge for sensitive gjester. Han er redd for å miste gjester med tanke på at stedet er hjemsøkt. Det skal være et avslappende og trygt sted. Ikke et sted hvor de føler seg utrygge og redde. Derfor føler han seg lurt ved å ha kjøpt stedet uten at noe nevnte om barnegråt, og andre uhyggelige ting som skjer på hotellet. Derfor tar han kontakt med Thóra Gudmundsdóttir og ber henne om å tilbringe en helg der, og se på den saken som hotelleiren er litt flau å snakke om. Mens Thóra tror hun får en avslappendes helg får hun mer å gjøre enn hun tror. For mens hun er der, blir en kvinne funnet drept, og samtidig må hun grave i fortiden for å løse et gammelt sagn.

Ettertanke: Har aldri lest en eneste bok av Ytsa Sigurdardóttir før og var veldig spent til denne med tanke på at jeg har hørt mye positivt om denne forfatteren. Og både tittelen og forsiden var også veldig tiltalende til meg, så jeg måtte bare ha den og leste den. Håpte at den ville bli riktig så nifs og stemningsfull. Jeg elsker bøker med creepy atmosfære. Da ender jeg opp i en helt annen verden.

Baksiden hørtes jo veldig lovende ut. Hjemsøkt sted, ånder og alt på et øde sted. Det hørtes ut som en god episode av Åndenes makt. Derfor fikk jeg veldig, veldig lyst til å lese ”Den som graver en grav”. (Elsker slike titler).

Boka er godt skrevet, har humoristiske synspunkt og tankeganger, og et ekkelt plott, men likevel var det noe som manglet for å gjøre boka fullkomment. Jeg vet bare ikke hva. Jeg savnet et eller annet. I enkelte partier i boka følte jeg at det skjedde for lite mellom hver gang og det tok litt tid før noe mer skjedde. Siden hotellet også var hjemsøkt, var det veldig lite skrevet om det, og at det var mest fokus på sagn og noe som skjedde der for flere år siden. Savnet litt den ekle atmosfæren på selve hotellet. Den ekle følelsene som arbeiderne der fikk, men det var det nesten ikke nevnt. Savnet litt mer av det. Også løsningen på gåten var heller ikke så vanskelig å finne ut av. Mistanken min fikk rett.

Men for all del så er boka likevel verdt å lese og jeg kommer til å lese flere bøker av Yrsa Sigurdardóttir. Det er det ingen tvil om. Men det er visst ingen som kan kombinere spøkelser/hjemsøkte steder og mordsaker som mesteren selv, André Bjerke. Han gjør det på en fenomenal måte å gjøre det på. Mange krimforfattere i dag har mye å lære av ham!

Høydepunkt: Jess, endelig en krim kombinert med spøkerier. Hva er vel bedre enn det?!

Lavpunkt: Savnet mer av den grøssende stemningen som jeg hadde håpet på.

Terningkast: 4

Kirkegårdsboken av Neil Gaiman - man får lyst til å flytte inn pånærmeste kirkegård før tiden er inne.

”Han ligner på nevøen min, Harry,” sa Moder Slaughter, og så kunne det virke som hele kirkegården skulle til å stemme i, at hver beboer ville komme med sammenligninger mellom barnet og en eller annen for lengst var glemt, da fru Owens avbrøt dem.

”Han ligner ikke på noen andre enn seg selv,” sa fru Owens bestemt. ”Han ligner ingen.”

”Ingen? Da sier vi Nobody sa Silas. ”Nobody Owens.”

Det var da barnet, som om det reagerte på navnet, slo øynene spill våkent opp. Det så seg omkring, fikk med seg de dødes ansikter, og tåken og månen. Deretter så det på Silas. Blikket vek ikke. Det virket gravalvorlig.

”Og hva slags navn er Nobody?” spurte Moder Slaughter forferdet.

”Hans navn. Og det er et godt navn,” svarte Silas. ”Det kommer til å bidra til at han forblir trygg.”

Originaltittel: The Graveyard Book

Norsk tittel: Kirkegårdsboken

Forfatter: Neil Gaiman

Sjanger: Barn, Ungdom, Fantasy

Antall sider: 287

Utgitt: 2010 (Innbundet)

Lesetid: 8 dager

Vinner av Newbury-medaljen 2009

Vinner av Carnegie-medaljen 2010

Bakpå: Nobody Owens, Bod blant venner, er en helt normal gutt – bortsett fra at han bor på en kirkegård. Han blir oppdratt av spøkelser, og lærer triks av de døde for å overleve. Men det er i landet til de levende at de virkelige farene lurer. Der bor nemlig Jack, mannen som allerede har tatt livet av Nobodys familie.

Kirkegårdsboken er spøkelsesvarianten av Kiplings klassiske Jungelboken. Et kritikerrost, mørkt og humoristisk mesterverk.

”Fengslende og uforglemmelig.”

The Times

”Denne fortjener å bli en barnebokklassiker.”

Independent on Sunday

Oppsummering: En liten babygutt rømmer ut av huset og opp til kirkegården samme natt som foreldrene og søsteren hans blir myrdet av en mann som kaller seg Jack. Inne på kirkegården blir babygutten tatt hånd om Herr og Fru Owens som aldri har hatt barn, men som alltid har ønsket seg det. Etter om og men, tar de av seg gutten og de oppdrar ham hjemme på kirkegården hvor han blir oppdratt av Herr og Fru Owens pluss de andre innbyggerne på kirkegården. De vet ikke det virkelige navnet hans og kaller ham Nobody, men han  kalles for Bod av de han kjenner godt. Selv om Bod trives hjemme på kirkegården sammen med spøkelsene som er hans familie – er han alltid nysgjerrig på verden utenfor. Han er nysgjerrig på hvordan det ville ha vært en normal gutt utenfor kirkegårdsporten. Etter mye om og men får han omsider begynne på en skole i den virkelige verden sammen med barn som ham, men de hjemme på kirkegården vil de beskytte ham til enhver pris. Fordi de vet at noen er der ute et sted og er ute etter å ta Bod, men hvem og hvorfor? Hva er det som er så spesielt med Bod?

Ettertanke: Jeg har hørt svært mye om Neil Gaiman i det siste, men har dessverre kun lest en bok av ham tidligere, boka Coraline. Vet ikke hvorfor, men jeg falt ikke helt for den boka. Jeg likte historien noenlunde, spesielt katten og den sprøe mora, men noe fikk meg ikke til å like hovedpersonen Coraline. Syntes hun var  et masete og irriterende vesen. Likte illustrasjonene bedre enn helheten av boka for å si det slik. Den skuffet meg litt. Men etter å ha hørt så mange positive omtalelser av denne boka Kirkegårdsboken, så ble jeg jo selvfølgelig kjempenysgjerrig, og bare tittelen med kirkegård i fenget meg nok til å undersøke boka nærmere. Så det endte med at den måtte jeg selvfølgelig lese, spesielt etter å ha sett boktraileren på youtube hvor Neil Gaiman selv forteller litt om handlingen i bakgrunnen mens vi ser på noen herlige bilder fra kirkegården. Da bare måtte jeg se og få tak i den. Lese den og bare håpte på at den ville leve opp til forventningene. Gjett om den gjorde det. Jeg ble fengslet over både historien, persongalleriet og de fantastiske illustrasjonene (som jeg misunner Chris Riddell tegnetalent!) Leser mange forskjellige bøker ”samtidig” og denne sparte jeg til hver kveld til mørket kom og høstværet brøt ut. Det hjalp til å bygge opp stemningen i boka enda bedre, og hver kveld gledet jeg meg til å lese videre.

Dette er en fantastisk bok hvor Gaiman virkelig er på den kreative siden. Boka er spennende, lettlest, den vekker nysgjerrigheten og jeg var spent på hvordan det hele ville vende. Gjør deg beredt til en uvanlig opplevelse.  Kirkegårdsboken er en bok som passer til store og små, og det er en opplevelse du aldri kommer til å glemme! Hører rykter om filmversjon og skal se om jeg rekker å lese den engelske utgaven også før jeg kommer til å se den. Vil avslutte med å si at dette er en av de bedre oversettelsene jeg har lest på lenge og syns at oversetteren Stian Omland gjorde en god jobb.

Jeg kommer aldri til å se på kirkegårder på samme måte igjen, men på en positiv måte. Har alltid syns at kirkegårder er herlige. De er mystiske og fredelige på en gang. Det har alltid fascinert meg. Og hvem syns vel ikke det er gøy å lese på andres gravstøtter? Eller er det bare jeg som er litt sær?

Høydepunkt: En bok som er lett å forelske seg i på mange forskjellige måter. Historien har sjarm, sårbarhet, humor, absolutt alt som en god fortelling bør ha. Gleder meg til å få tak i den engelske utgaven også. Ja takk, begge deler!

Lavpunkt: Savnet flere illustrasjoner. Det var alt for få. De er så detaljerte og levende. Skulle ønske Gaiman kunne skrive en oppfølger til denne, men det er vel for mye å håpe på?

Terningkast: 6

Fossefall (21): Gjenforening av Jorunn Johansen - spenningen er litt stillestående, men tar seg opp mot slutten.

Amalie ble stående som frosset fast.
Hun kunne føle at noen stirret på henne!
Det sitret i nakken, og følelsen var så sterk at hun måtte snu seg.
Under eiketreet så hun en skikkelse som røkte pipe.
Hun myste bort dit og trodde hun skulle besvime da hun så hvem det var. Det var ikke til å ta feil av. Det var Ola. Denne gangen måtte det være Ola.

Originaltittel: Gjenforening
Forfatter: Jorunn Johansen
Sjanger: romanserie, overtro, kjærlighet
Antall sider: 254
Utgitt: 2010 (Pocket)
Lesetid: 16 dager

Bakpå: Amalie føler på seg at Ola er i live.
Mange spørsmål svirre rundt i hodet hennes.
Samtidig er Mikkel, den ukjente og sinnsforvirrete broren til Ola og Sigmund, på vei til Tangen gård. Planen hans er, idet han utgir seg for å være Ola, å overta både gården og Amalie.
Men vil han klare å spille rollen som Ola godt nok?

Oppsummering: Amalie er fremdeles ulykkelig. Hun lengter etter en mann og føler seg ofte ensom på gården selv om det er mange på gården som er der for henne, støtter henne og hjelper henne med hverdagslige plikter. Likevel savner hun noen nær. Før hun vet ordet av det blir hun utsatt for et skittent spill,  og snart befinner hun seg i fare…

Ettertanke: Jeg ligger nok dessverre litt etter i Fossefall-serien, men tingen er at sommerferien er for lengst over og studiene har startet igjen, så da har jeg ikke like mye tid til å lese det jeg vil som før, men jeg prøver så godt jeg kan å få tid til både pensumbøker og bøker som jeg vil lese. Så jeg prøver så godt jeg kan å få verden til å gå rundt. Men som plaster på såret har jeg jo allerede neste Fossefallbok ventende i bokhylla.

Og det betyr at jeg trenger ikke å vente så lenge med å lese den spennende fortsettelsen. Hva vil skje videre med Amalie nå?

Høydepunkt: Fra midten av boka begynner ting å skje og får et spennende vendepunkt. Syns også det som skjer på Erik og Vigdis gård er veldig fascinerende. Den gården virker veldig uhyggelig, men jeg liker det!

Lavpunkt: Savner litt mer fart i bøkene, men som jeg har sagt tidligere, så kan ikke det bare være snakk om det overnaturlige i alle bøkene heller, det ville ha blitt kjedelig det også.

Terningkast: 4

Midtvinterblod av Mons Kallentoft - den kjedeligste krimboka jeg har lest på flere år. Helt sant!

Over hele landet sitter det mennesker og ser de samme bildene som meg, tenker Malin. Og alle lurer på det samme: Hvem var han? Hvordan havnet han der? Hvem gjorde det?
I tv-seernes øyne er jeg en sannhetsleverandør, en som sørger for at de onde plasseres bak lås og slå. Det forventes av meg at jeg skal forvandle uro til trygghet, men så enkelt er det aldri i virkeligheten, hinsides tv-ruta. Der er det prøvebilde bestandig, detaljrikt og uoversiktelig og fullt av nyanser, betydninger som kan tolkes i alle retninger, og så en klokke som tikker tikk, takk, og alle venter på at noe nytt og tydeligere og bedre skal begynne.

Originaltittel: Midtvinterblod
Norsk tittel: Midtvinterblod
Forfatter: Mons Kallentoft
Sjanger: Krim
Antall sider: 508
Utgitt: 2008 (Innbundet)
Lesetid: 79 dager

Bakpå: “Absolutt blant de aller beste leseropplevelsene i denne sjangeren på veldig lenge.”
EVA NYHAUG, MOSS AVIS

En naken mannskropp dingler fra et tre i den iskalde vinden på Östgötasletten. Tømt for blod og mishandlet til det ugjenkjennelige vekker liket tanker om menneskeblot til åsatroens gamle guder. Men dreier det seg egentlig om ofring? Under stjernene svever offerets ånd og maner etterforsker Malin Fors til å finne svarene. Sammen med de andre i etterforskningsgruppen tar hun opp jakten på morderen - en jakt som fører henne dypt inn i menneskesinnets kjølige mørke.

Midtvinterblod er første del i serien om kriminalbetjent Malin Fors ved politiet i Linköping. Det er en rystende fortelling om gamle synder, hemmeligheter og de fryktelige ting mennesker kan utsette hverandre for.

“Skremmende bra.”
SKÄNSKA DAGBLADET

“Kallentoft briljerer. Spennende, godt konstruert, briljant språk og gjennomarbeidede person - og miljøskildringer. “
SVENSKA DAGBLADET

“Skal du bare lese en krim i år, så les Midtvinterblod av Mons Kallentoft.”
GOMORRON SVERIGE, MAGNUS UTVIK

Oppsummering: En outsider blir funnet hengt i et tre og tømt for blod. Hva er motivet? Malin Fors og kollegaen hennes blir satt på saken. Er det snakk om ritualdrap? Nok en krimsak fra Sverige…

Ettertanke: Kjøpte meg en bunke bøker på mammutsalget tidligere i år, så tidlig som i februar og den var en av de jeg gledet meg mest til å lese. Spennende tittel og creepy bokcover. Utseendemessig så det lovende ut, og baksideteksten likeså. I sommerferien tenkte jeg å kose meg med den, og tenkte at denne var sikkert så spennende å lese at den ville bli lest ut på null komma niks. Men der tok jeg grundig feil. Det tok meg flere måneder å bli ferdig med den. Grunnen var at det var heller andre bøker som fristet mer å lese. Midtvinterblod føltes mer til slutt som tvangslesing for det er en skikkelig langdryg bok. Ikke bare på grunn av den tjukke størrelsen, men skrivemåten. Plotet syns jeg er spennende og hadde stort potensial, men syns ikke Kallentoft utnyttet det godt nok. Boken blir alt for lang og inneholder mange gjentagelser, spesielt om hvor kaldt det er. Det er kaldt å våkne, det er kaldt å sette seg i bilen, det er kaldt på åstedet. Jada, vi har fått med oss at det er en av de kaldeste vintrene på lenge, så vi trenger ikke å få det inn med teskje! Dessuten ble jeg også lei av Malins tanker. Hvordan familien hennes kunne ha vært om det og det ikke skjedde, savnet etter eksmannen og hennes evige lengsel etter ham selv om hun skjønner de to ikke lenger har en fremtid sammen. Det hele blir liksom masete.

Det eneste jeg syntes var interessant var selve mordsaken og personene som var mistenkte. Men om Malins privatliv og hvordan hun og de andre politietterforskeren jobbet med saken på syns jeg ble litt for tamt i lengden. Boka er så å si alt for lang. 500 sider med slikt vås blir for mye. Det ville ha vært bedre om den hadde vært på mellom 250-300. Da hadde det i det minste vært overkommelig og vi ville ha kommet nærmere innpå selve saken. På baksiden står det at “Skal du bare lese en krim i år, så les Midtvinterblod av Mons Kallentoft.” Hadde jeg fulgt det rådet ville det ha blitt et meget langt og kjedelig år. Så jeg er glad jeg sparte penger på det kjøpet med tanke på at jeg ventet med å kjøpe den til mammutsalget startet.

Høydepunkt: Nysgjerrig på hvem offeret var og hans bakgrunnshistorie.

Lavpunkt: Langdryg lesing. Boken er alt for lang og kjedelig skrevet. En bok som blir fort glemt fra min side.

Terningkast: 2