Fossefall (23): Trollfurua av Jorunn Johansen - endelig er den gode, gamle spenningen tilbake igjen!

Amalie la hånden på dørklinken da det hogg til i hodet hennes av smerte. Hun krøkte seg sammen. Smerten var utholdelig. Amalie vaklet bort til sengen mens hun holdt hendende til hodet og presset øynene igjen.

Hun forsøkte å riste liv i Ola. ”Våkne, Ola. Våkne!”

”Hva er det?” spurte han søvnørsken.

”Jeg har så vondt i hodet,” stotret hun.

Amalie skimtet så vidt resdelen i blikket hans før hun falt sammen på gulvet.

Originaltittel: Trollfurua

Forfatter: Jorunn Johansen

Sjanger: romanserie, overtro, kjærlighet

Antall sider: 254

Utgitt: 2010

Lesetid: 3 dager


Oppsummering: Nå som Ola endelig er tilbake hos Amalie igjen, virker det som om det alltid skjer noe for å holde dem adskilt. Det ene og det andre dukker opp hele tiden. Brage er fremdeles på frifot. På grunn av det er Amalie fortsatt i fare, spesielt med tanke på tegningen av seg selv hun fikk vite om som var risset inn på en trestamme, men ikke hvilken som helst trestamme, men trollfurua. Det betyr at noen vil henne noe ondt, men hvem har risset inn tegningen av henne og hvorfor? Er hun nødt til å leve med forbannelser for resten av livet?

Ettertanke: De siste Fossefallbøkene syns jeg har vært litt ”tamme” i det siste. Selvfølgelig er det jo stadig noe som skjer, men noe av den skikkelige spenningen etter å lese videre manglet. Men nå i bok 23 ”Trollfurua” syns jeg det har tatt seg opp igjen – og det rikelig. Det er ikke bare det overnaturlige som har tatt seg opp igjen. Det er snakk om flere temaer som gjør det hele litt mer interessant. Fru Li er jeg veldig ivrig å vite mer om. Hennes avsnitt ga den gode og grøssende følelsen tilbake igjen. Hun er en mystisk gammel dame og det liker jeg. Jeg er veldig nysgjerrig når det gjelder henne.  Jeg er også veldig spent på hva som vil skje videre med flere personer, ikke bare Amalie og Ola, men også Sofia, Brage og ikke minst Mikkel. Det blir spent å se hvordan hele Fossefallserien vil avslutte. Men jeg håper det blir mange bøker til før det skjer.

Så Trollfurua brukte jeg ikke mange dager å lese ut på. Natt til fredag tenkte jeg at jeg skulle lese noen sider. Hadde da begynt så vidt på boka noen dager før, men før jeg skulle sovne tenkte jeg å lese noen sider. That's it. Men så ble det noen sider til og enda noen sider til. Og så et kapittel til, og enda et kapittel til. Til slutt var det ikke mange sidene igjen av boka før den tok slutt. Da var klokka mellom 3-4 på natta og jeg skulle opp tidlig neste morgen så jeg gikk glipp av noen timers ”skjønnhetssøvn”, men det er verdt det når man koser seg med en god bok som gjør til at man glemer tid og sted fullstendig.  Selv om slutten var noe forutsigbar, og jeg har mine mistanker på hva som kommer til å skje videre, gleder jeg meg likevel til neste bok!

Høydepunkt: Endelig er den spenningen jeg har savnet der igjen. Man blir tvunget til å bla side etter side og man blir virkelig sugd inn i boka.

Lavpunkt: Vigdis er både en spennende og irriterende person. Hun er spennende når hun er hevngjerrig, men begynner å bli litt lei av sytet hennes også. Det blir litt for gjentagende. Og uttrykket hjertet bevret blir brukt litt for mange ganger.

Terningkast: 5