Med én gang jeg går inn døra hjemme, kommer Oda ned trappa.
"Vi hadde praktisk prøve i gym i dag", sier hun og gliser, "Gjett hva jeg fikk?"
Pappa kommer ut fra kjøkkenet og smiler bredt. Det smilet han pleier å ha når Oda får gode karakterer.
"Hva fikk du?" spør mamma.
"Seks! Jeg fikk seks i gym!"
"Så bra!" sier mamma.
Jeg stønner. "Køddr du?" Gym er det ene faget jeg alltid har slått henne i.
"Skal du ikke si gratulerer? Har du fått sekser i gym før?" sier Oda. Jeg dytter meg forbi henne. Har ikke nok energi til å ta opp den kampen i dag.
"Emma!" sier mamma. "Ikke vær frekk, du kan svare søsteren din."
"Grattis", sier jeg, før jeg mumler: "Jævla nerd." Jeg mumla det tydeligvis ikke lavt nok, for mamma griper tak i armen min. "Sånn sier du ikke. Hva er det med deg?"
Det er noe Emma vet en god del om. Hun slter med å finne sin plass både hjemme, på skolen og til og med gjennom hobbyene sine. Hun blir ertet av søsteren hennes som er skoleflink og får til omtrent alt hun gjør, mens Emma sliter med å få ståkarakterer. På skolen er de andre penere og tar henne ikke helt alvorlig. Hun lever så og si i skyggen. Som kunstløper på hobbybasis går ikke alt etter planen det heller, men hun gir ikke opp, og hun kobler ut når hun spillerThe Sims. Problmene tårner seg opp da det viser seg at hun og andre kunstløpere er nødt til å dele isbanen med et ishockeylag i de nærmeste månedene. Ishockeylaget er bare bråkete og lukter vondt av svette. Emma møter Jossi som er medlem av hockeytemaet, og de inngår en deal om å lære hverandre hobbyene deres (Jossi skal lære kunstløp og Emma hockey), og den som gjør det best til slutt, vinner hele isbanen til treningene fremover. Men utfordringene blir lettere sagt enn gjort ...
Humoristisk og røft språk
Kan vi bare late som er en litt annerledes ungdomsbok. Den er rappkjeftet, full av sarkasme og bitre tanker, noe som er underholdende til tider. Sandmos skrivemåte er direkte og tøff. Det er ingenting som pakkes inn i bomull. Det er forfriskende å lese et slikt språk i en ungdomsbok, synes jeg. Det er bare synd at for min del ble handlingen vel forutsigbar. Man vet hva man får, og derfor blir man delvis uengasjert underveis. Her er det humoren som går foran handlingen og som redder helhetsinntrykket. Har stor sans for det rappkjefta språket og at det inneholder en liten dose av sarkasme. Det er min type humor.
Boka gir også gode eksempler på hvor vanskelig det er å være ung i dagens samfunn da alt skal være "perfekt", i hvert fall utad. Innholdet tar opp blogging (rosablogging og hvor mye det kan påvirke andre, frivillig eller ufrivillig), konkurranseinstinktet når det gjelder skolekarakterer, søskenrivalisering, ha de kuleste hobbyene, og å være best, flinkest og ikke minst, penest når det gjelder alt. Det er ikke rart at mange av dagens ungdom blir stresset eller deprimert, for det er ikke bare i boka slike ting skjer, men også i virkeligheten, blant mange unge. Det er trist. Presset er så stort fra alle kanter at man glemmer å være ungdom, og det å nyte friheten mens man har den. Forfatteren får frem dette budskapet på en veldig fin og realistisk måte med litt humor. Ofte er det en sannhet i humor også.
Spesielle, men gode forhold
Jeg likte spesielt godt forholdet Emma har med faren sin. De har et spesielt forhold og han forstår henne bedre enn det moren hennes gjør som alltid legger et press på henne. Fikk også sansen for vennskapet mellom Emma og Jossi som kan kalle hverandre ting uten at den ene blir såret, for det er slik de er og det er deres form for humor. Det virker ekte og av og til blir man ikke klok på noen av dem nettopp fordi de er sære på hver sin måte.
Dette er en småartig bok som tar opp mange alvorlige temaer som mange unge kan lett kjenne seg igjen i. Det er ikke alltid like enkelt å passe inn, finne seg selv, la være å ikke bli sjalu på andre som gjør det bra, og samtidig prøve å være seg selv, når det ofte ikke føles "bra nok". For voksne kan nok handlingen bli som nevnt forutsigbart, og man blir ikke spesielt overrasket over noe når handlingen tar forskjellige vendinger, men det gjorde ikke noe. Boka er lettlest, tankevekkende og sårbar. Fra et voksent synspunkt tror jeg at yngre lesere vil sette større pris på boka enn de som kanskje er i min målgruppe.
Bakpå:
Velskrevet, vittig og vakkert om overambisiøse
foreldre og den første kjærligheten.
Mens jeg ligger og kaver på isen, flyr noe svart forbi meg og krasjer inn i vantet med et ekstremt høyt smell. Jeg kryper sammen og kjenner sjokket av den skarpe lyden helt ut i fingertuppene. Pucken. Den burde faen meg hatt lyddemper.
Jeg plukker den opp og stirrer på den med avsky. En av guttene klatrer over dekkene og er på vei mot meg.
"Si unnskyld," sier jeg når han er nærme nok. "Du kunne ha drept meg!" Gutten sier ingenting, han bare stirrer. Alt jeg kan skimte under hjelmen, er mørk hud og svart hår.
Når Emma ikke spiller Sims eller drømmer om å bli en berømt blogger, driver hun med kunstløp. Punktum. Mer er det ikke tid til. Jossi driver med hockey og er først og fremst opptatt av å ha det gøy på isen. Etter et veddemål utvikler det seg langsomt et vennskap mellom de to. Men alt er ikke på plass i Jossis verden.
Originaltittel: Kan vi bare late som
Forfatter(e): Camilla Sandmo
Sjanger: roman
Målgruppe: ungdom
Antall sider: 190
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2017
Min utgave: 2017 (Innbundet)
Lest: 27.01. - 28.01. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 Snerten plot. Noe forutsigbar, men av og til er det befriende å lese noe lett.
Tittel: 4 Passer utmerket til innholdet og man blir litt nysgjerrig.
Omslag: 3 Hadde vært enda stiligere uten skyggen av hodene i bakgrunnen.
Baksidetekst: 3 Høres ut som en spesiell ungdomsbok og det var det også.
Skrivemåte: 4 Tøff skrivemåte og veldig beskrivende. Har også sansen for sarkasme.
Favorittkarakter: Emma og faren hennes. De forstår hverandre og deler en fin form for humor.
Slutten: 2 Ikke helt min type slutt, men skal ikke utdype det noe mer siden jeg ikke vil avsløre det, og det føltes litt hastverkaktig.
Høydepunkt: Fin sarkasme og tone, rare karakterer og småmorsom
Lavpunkt: Man vet hva man får. Morsom lesing i enkelte partier, men man vet ganske tidlig hvordan det hele ender.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2018
Har hørt mye om boken, men ikke lest den selv. Virker som en fin ungdomsbok, og takk for en fin omtale :)
SvarSlett-Siri
Ingen årsak og den er vel verdt å få med seg. :)
Slett