Morgenen etter satte Richard seg på toget til London for den seks timer lange reisen sørover som ville føre ham til de merkelige gotiske spirene og buene på St. Pancras stasjon. Moren hans ga ham en liten valnøttkake som hun hadde laget til turen, og en termos fylt med te, og Richard Mayhew dro til London og følte seg helt jævlig.
Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang erThe Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.
Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.
Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskjeThe Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.
Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.
En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.
Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.
The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.
Bakpå:
HAR DU SETT DENNE JENTA?
HUN LYDER NAVNET DOREEN.
BITER OG SPARKER. RØMLING.
SI FRA HVIS DU HAR SETT HENNE.
VIL HA HENNE TILBAKE.
DUSØR UTLOVES
Originaltittel: Neverwhere
Norsk tittel: Neverwhere
Forfatter(e): Neil Gaiman
Sjanger: fantasy
Målgruppe: ungdom, voksen
Antall sider: 431
Forlag: William Morrow
Norsk forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: Første gang utgitt i 1996, og i 2017 ble den utgitt med illustrasjoner av Chris Riddell
Min utgave: 2017 (Innbundet)
Lest: 20.12. 2017 - 03.01. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 5 Fantasirikt, stadig noe som skjer, gjerne noe uforventet og man blir aldri helt klok på hendelsene.
Tittel: 5 Veldig forklarende angående innholdet. Man vet aldri hvilken retning det tar.
Omslag: 3 Liker originalbokomslaget, for synes at dette omslaget blir vel stivt både valg av motiv og fargebruk.
Baksidetekst: 5 Endelig en fantasybok med baskidetekst som ikke forteller altfor mye. Det liker jeg!
Skrivemåte: 6 Morsomt, spennende og det er forbausende lett å leve seg inn i boka.
Favorittkarakter: Richard. Man heier på ham hele veien.
Slutten: 3 Litt skuffet over slutten egentlig uten at jeg skal utdype hvorfor.
Høydepunkt: Levende beskrivelser, man blir godt kjent med persongalleriet, og historien tar mange overraskende vendinger. Liker også godt illustrasjonene som var med på å løfte opp historien enda mer.
Lavpunkt: Boka er kanskje litt kort for en slik historie for man ville ha mer, og gjerne mer illustrasjoner. Ikke helt begeistret for slutten.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2018
Takk for en fin og utfyllende omtale :D
SvarSlettHar ikke lest noe av Neil Gaiman enda, men vil gjerne gi bøkene hans en sjanse. Selv liker jeg fantasy veldig godt, og har veldig lyst til å gi denne boken en sjanse :)
- Siri
Ingen årsak. :o)
SlettHar alltid vært skeptisk til fantasygenren, men "skrekken" begynner sakte, men sikkert å avta etter jeg har lest mer av det. Det er visst en vanesak.
Gjerne gi bøkene til N. Gaiman en sjanse. De er både snodige, mørke og fascinerende. Tror du vil like bøkene hans siden du liker fantasy så godt og har lest mer fantasy enn meg. :o)