4. november 2015

Djevelens giftering av Vidar Sundstøl - god underholdning, men mystikken forsvant ...


En stemme roper noe, og de kappekledde begynner å ordne seg i en rekke. Helt fremst står den som ropte og fikk alle til å tie. Stemmen tilhørte en mann. Ellers avslører ikke de formløse kappene hvem som er mann og hvem som er kvinne. Hettene skjuler det meste av ansiktene.

Synd at boka ble for forutsigbar etter en skikkelig pangstart ...

30 år gammel forsvinningssak
Max Fjellanger har i de siste årene bodd i USA, og han drar tilbake til Telemark for å delta i en venns begravelse. Han er privatetterforsker, og han skal nå ta farvel med en gammel venn fra fortiden. Etter hvert finner han ut at vennens dødsfall er mistenkelig og han setter i gang sin egen etterforsking tilfeldigvis sammen med bibliotekaren, Tirill Vesterli. Med hverandres kunnskap tvinnes de i et samarbeid og samtidig må Max slite med sine indre demoner. Det var en grunn til at han forlot Norge, i håp om å glemme. Etter hvert som de forsker på saken, tar det stadig mørkere vending. Hva har kameratens død med en stavkirke, folketro og et gammel sagn med hverandre å gjøre og har de noe med hverandre å gjøre i det hele tatt? Max blir møtt av tung taushet fra hjembygda. Vil noen fortelle noe eller er de for redde?

Mange hadde lest denne boka før meg og rost den opp i skyene. Det gjør meg ekstra skeptisk til bøker som får mye skryt, for som regel når jeg har lest en bok som er hauset opp så har jeg ikke samme syn på saken. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Til tross for at jeg ikke ble like overrasket og begeistret som andre, så var dette god underholdning. Djevelens giftering består av sagn, overtro og mystikk, elementer som jeg har sansen for og en del undertoner som bygger opp historien, men dessverre blir det for lite av det i lengden.  Det er heller ikke noe nytt å bruke en etterforsker som sliter med sine indre demoner, men denne karen var dog ikke alkoholisert, noe som manglet. Fleste etterforskere i bøker generelt har en god dose indre demoner å håndtere og hiver inn en mengde alkohol for å glemme. Så det er litt uvant å lese om en etterforsker som er nykter. Max minner meg litt om etterforskeren til Karin Fossums bøker, Konrad Sejer. En person som er varm, realistisk og tålmodig.

Ikke alle karakterene passer inn
Til tross for at boka inneholder både mystikk og sagn, var det noe som manglet. Personlig savnet jeg mer driv og overraskende vendinger. Det gikk noe tregt i enkelte partier og mye var altfor forutsigbart. Savnet også mer liv og bekjentskap med noen av karakterene som hadde lett for å havne i bakgrunnen. Skulle ønske at noen av dem kom tydeligere frem. Noen av dem ble nærmest som skygger. Selv om Max er en utadvendt fyr som har lett for å prate med folk, så føltes samarbeidet med bibliotekaren på en måte litt malplassert. Hverken personligheten hennes eller kunnskapen hennes er ikke nok til at samarbeidet deres blir troverdig. Det hele blir vel tilfeldig og de passer ikke helt sammen som team. Forskjeller kan styrkes som et team, men ikke i dette tilfellet.

Bokas styrke
Bokas høydepunkt er begynnelsen, og jeg skulle ønske fortsettelsen beholdt den samme tonen utover innholdet. Samme mystikken og den intense oppbygningen, men istedet dalte det ned og ting ble rolig, litt vel rolig. Skulle ønske forfatteren beholdt den samme gåtefulle undertonen hele veien. Men som leser kan man jo ikke få alt. Savnet også å få vite enda mer om sagnet som ble nevnt. Vet at sagn ikke nødvendigvis er sant, men det er et spennende tema; folketro og sagn. Spesielt elsker jeg japansk folketro og sagn fordi de er skikkelig ekle og mørke, og skulle ønske også at vårt land hadde like spennende sagn. Jeg skulle ønske at sagnet i boka fikk større rom for å bygge opp enda mer uhygge. Fikk også sansen for hvordan forfatteren beskrev den norske skog i begynnelsen. Det var nesten som å være der selv. Skulle bare ønske at resten av boka var like levende.

God underholdning
Djevelens giftering er ingen minnerik bok som setter sine spor, men gir god underholdning der og da. Forfatteren er dyktig til å beskrive sted og omgivelser. Skulle bare ønske at persongalleriet var sterkere. Levende og intens begynnelse, og mystikken burde få større plass.

Bakpå:

Vidar Sundstøl er mest kjent for den kritikerroste Minnesotatrilogien. Anmelderne tok i bruk uttrykk som "glittrende", "et mesterverk" og "mektig skildring", og trillet frem 6\ere på terningen. Sundstøl innbragte også Rive315rtonprisen i 2008 for den første boken i trilogien. Året etter fikk han Statens treårige arbeidsstipend for skjønnlitterrære forfattere. Nå har Sundstøl skiftet forlag fra Tiden til Juritzen.
"Djevelens giftering" er en mørk, dragende kriminalroman med handling lagt til Telemark hvor Sundstøl lanserer en helt ny krimhelt.

Privatdetektiven og norskamerikaneren Max Fjellanger vender tilbake til hjemlandet for å gå i en venns begravelse. Det blir snart åpenbart at vennens død henger sammen med en forsvinningssak som for snart tretti år siden drev Max fra Norge og ødela vennens liv. Sammen med den unge bibliotekaren Tirill Vesterli fra Bø suges Max inn i en sak der de ikke kan stole på noen, der regelen om taushet er like sterk som i mafiaen, og der sporene må finnes i gammel flketro og et uhyggelig djevelsagn.

Originaltittel: Djevelens giftering
Forfatter(e): Vidar Sundstøl
Sjanger: krim
Målgruppe:
voksen
Antall sider:
315
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2015
Min utgave: 2015 (Pocket)
Lest:
23.08. - 28.08. 2015
Kilde:
forhåndseksemplar
Plot:
3 (Sterk begynnelse og spennende plot som ble litt slapt gjennomført).
Tittel:
4 (Nesten poetisk og grøssende). 
Omslag: 4 (Det beste med hele boka. Spennende setting og man får lyst til å lese boka).
Baksidetekst:
3 (Blir nysgjerrig på innholdet).
Skrivemåte
:
3 (En god start, men så går det litt tregt og savnet mer innlevelse på diverse punkter).
Favorittkarakter:
Max Fjellanger. En jordnær kar som prøver å gjøre sitt beste.
Slutten: 2 (Som forventet, hverken mer eller mindre).
Høydepunkt:
En god og sterk start, og hovedkarakteren Max.
Lavpunkt:
Spenningen daler så altfor fort og mystikken uteblir.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2015


17 kommentarer:

  1. Velbegrunnet omtale, Ina- men synd at du ikke likte den like godt hele veien. Jeg hadde veldig sans for denne boka.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Anita. Og takk for det. Jeg synes det er synd jeg også fordi jeg likte begynnelsen så godt, men så forsvant mystikken og den samme spenningen var der ikke lenger. Men jeg hadde sansen for Max,da:) Vet at du og mange andre likte denne boka veldig godt, men dessverre ble jeg ikke like bergtatt. Håper dere kan tilgi meg:)

      Slett
    2. Hei hei! Skjønner.. Ja, det er jo selvsagt lov å mene forskjellig, ingen sure miner for det. :) Jeg likte godt konseptet med boka, bruk av natur og gammel overtro, stavkirker, folkeminne. Håper han gjør mer av det.

      Slett
    3. Takk:) Godt dere ikke er sure på meg:) Jeg også likte naturbruken i boka og skulle ønske han brukte mer av det i boka. Det er derfor jeg leser De dødes tjern av André Bjerke hver påske for han kan det med mystikk og natur. Så skulle ønske at moderne forfattere kunne bli like flinke til å bruke de elementene i en krimroman:)

      Slett
  2. Jeg likte også denne hakket bedre enn deg, men er enig i at den var best i begynnelsen når vi ikke visste alt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Virker som om flere liker denne bedre enn meg. Jeg hadde håpet jeg ville like den like godt jeg også, men det var noe som manglet for å løfte boka på et høyre nivå. For min del manglet det mer undertoner, mystikk og bruk av sagn. Men begynnelsen var knallbra, da:)

      Slett
  3. Dette blir neppe den neste krimromanen jeg plukker opp når jeg føler suget etter litt mørkere lesestoff. Jeg har en utgivelse eller to av Jussi Adler-Olsen som venter på meg når tiden er inne for det, men han har skuffet meg litt i det siste. Det er så irriterende når forfattere låses i sine egne forutsigbare fortellersjablonger.

    PS. Jeg vet ikke om du vil sette pris på tilbakemeldinger på selve teksten din, så si gjerne fra dersom det er irriterende. Det jeg bet meg merke i er at du er veldig glad i formuleringen "skulle ønske" ;) Beklager dersom du ikke vil lese slike kommentarer. Selv setter jeg pris på det dersom noen vil rette på meg, men mitt inntrykk er at folk er for høfflige til å si noe(for jeg er helt klar over at jeg er totalt blind for egen skrive- og grammatikkfeil samt eventuelle yndlingsuttrykk jeg legger til meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hahaha, så skrev jeg høfflige, det skrives selvsagt høflige. Det var jo veldig passende av meg ;)

      Slett
    2. Hei, Mari. Djevelens giftering er ikke mørk så du bør nok se etter en annen bok om du vil ha noe riktig mørk:) Og konstruktiv kritikk tåler jeg. Det har jeg fått hele livet så det er jeg vant ti,l så skal bruke noe annet enn skulle ønske i anmeldelsene mine. Har vel ikke brukt det uttrykket i alle anmeldelsene mine, men ofte :) Når man skriver så dukker det vel opp ofte gamle vaner uten at man selv tenker over det. Så jeg skal ha det i minne når jeg skriver neste gang:) Det er jo enkelte ting man ikke er klar over/legger merke til selv:) Og får å bli bedre så må man ta til seg konstruktiv kritikk og det gjør jeg:)

      Du har rett angående diverse forfattere. Noen har en tendens til å finne en skriveoppskrift som de bruker i hver bok. Og da er det lett å se på forhånd hvordan en bok vil ende eller hvilken retning den tar og det er synd. Men forfattere har vel sine vaner de også:)

      Ps: Og jeg beklager for sent svar. Har ikke vært online i dag før nå og jeg setter pris på oppriktighet. Ærlighet er noe jeg setter høyest pris på og jeg er ganske ærlig selv så jeg synes bare det er greit at folk er ærlige med meg:)

      Slett
    3. Det er ikke noe å beklage, Ina. Jeg syns du svarte raskt jeg :) Så bra at du ikke tar det ille opp, for det var ment å skulle være konstruktivt. Jeg liker det selv, men tror folk generelt sett er redd for å gi det, noe jeg forstår, det er ikke så ofte jeg drister meg til det selv. Men så tenkte jeg at dersom jeg selv setter pris på slike innspill så må jeg kanskje tørre å gi det selv også.

      Jeg er litt usikker på hva som er mørkt nok for meg egentlig, for jeg er ikke så hardbarka når det gjelder lesestoff. Jussi Adler-Olsens "Fasandreperne" er et eksempel på noe jeg føler er ganske mørkt og ekkelt.

      Slett
    4. Ingen sure miner her i gården og jeg tar kritikk fint så lenge det er konsuktivt og konstruktiv kritikk må man regne med å få mye av mens man lever:) Jeg er en ærlig person selv. Noen liker det, andre ikke. Sånn er det bare:) Konstruktiv kritikk ser jeg ikke på som noe negativt, for da vet man hva man kan bli bedre på:) For det er ikke ofte man tenker over det selv:) Jeg er ikke eredd for rå være ærlig og heller ikke redd for å få ærlige tilbakemeldinger. Det har jeg fått rimelig mye av:) Og håper at folk generelt blir flinke til å si det de mener og føler uten å være redd for hva andre bør mene om det. Være oppriktig ærlige om det ene og det andre. Jeg har sansen for personer som snakker rett fra levra og jeg har sansen for det selv:)

      Lenge siden jeg har lest noe av Jussi Adler - Olsen nå. Jeg leste Kvinnen i buret av ham for lenge siden, og ikke lest noe mer av ham, så jeg får lese Fasandreperne senere i år for den har jeg ulest i en av hyllene mine:)

      Jeg har lest mye mørk litteratur gjennom livet og lest så mye av det at det er ingenting som sjokkerer meg lenger. Det er et stort savn:)

      Slett
    5. Jeg skal rope ut om jeg leser om noe som jeg tenker kan sjokkere deg ;) Fasandreperne er etter min mening den ekleste av Adler-Olsens krimromaner, av de tre fire jeg har lest så langt. Det fikk meg til å bli nysgjerrig på hva du definerer som mørkt, er det stemninger eller handling osv?

      Slett
    6. Det hadde jeg satt pris på for jeg elsker å bli sjokkert/satt ut, men det er så lenge siden sist:)
      Mørk litteratur for meg er både grøss, og noen psykologiske thrillere, men de elementene som må være med i min mening rundt det begrepet er: Uhygge, krypende atmosfære, masse undertoner, kan gjerne være sjokkerende og noe som hjemsøker deg lenge etter du har lest boka og som kryper under huden. Det er mørk litteratur for meg:)

      Slett
  4. Jeg er veldig enig med deg. Omtrent sånn syntes jeg også om boken. Men du har sagt det på en utrolig god måte og det tror jeg ikke det hadde blitt hos meg :-)
    Jeg leste Djevelens giftering i sommer og likte den rimelig bra. På ferien kom jeg over Minnesotatrilogien på et hotell (i en sånn bokhylle hvor man kan bytte bøker). iden den har fått så god kritikk tok jeg den med meg. Jeg likte den og, men ikke på langt nær s godt som alle kritikerne. Den var fin, men så utrolig lang. Og handlet mest om hva hovedpersonen tenkte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enten så har folk likt boka bedre enn meg eller ikke lest den, så du er den eneste som er enig med meg angående innhold så langt:) Og tusen takk for fin tilbakemelding:) Dere er gode.

      Hara hørt om Minnesota-trilogien, jeg også og at den har fått mye ros. Som alltid er jeg jo skeptisk til bøker som får mye ros, men det hender seg at jeg gir dem en sjanse for det likevel. Har lyst til å lese Minnesota-trilogien, men det blir vel ikke med det første. Deet er så mange andre bøker jeg vil lese først. Og siden du ikke ble helt bergtatt så blir nok sikkert jeg heller det. Er ikke mange jeg stoler på når det gjelder bøker de liker, men jeg har oppdaget at vi lenge har hatt veldig lik lesesmak:)

      Slett
  5. Eg er enig i dine vurderingar. Eg vart ein smule skuffa over boka, fordi eg likte så godt dei andre bøkene eg har lest av Sundstøl. Den "uhyggen" som forfattaren prøver å formidla blir berre liksomuhyggeleg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du er enig med meg:) Ja, det var ikke den uhyggen jeg hadde håpet på. Begynnelsen var litt uhyggelig, men så ble det mye av det samme jeg har lest før. Ikke noe nytt, dessverre og det var skuffende:/

      Slett