| Trærne hadde begynt å kaste bladene. De lå på fortauet og i rennesteinen og holdt på regnet som hadde silt ned en stund. Hun hadde hørt det mot vinduet. Her og der glødet det rødt og gult under gatelyktene. Som enorme smykker. Dersom hun rev seg løs fra Liudvikas' neve, måtte hun være fryktelig snar dersom han ikke skulle nå henne. Hun visste at det ikke kunne gå. Skoene hadde ikke gummisåler og trakk vann. Det gjorde henne betenkt. De var de eneste pene hun eide. |
Livet blir ikke allitd slik man forestiller seg.
