Dødens spill 2: Den sorte bruden av Anne Elvedal - sterk og fengslende oppfølger

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

---

     Jeg hører det helt klart og tydelig, som om hun er her i

rommet.  Hun gråter så sårt, så angstfull. Og det er ikke en 

fremmed gråt. Jeg er sikker på at jeg har hørt akkurat den

gråten før.

---

Det er ikke ofte man kommer over en god bok nummer to i  en trilogi. Som regel oppleves de som luft, men ikke denne gang.

Alvorlig forsvinningsnummer
Den uvanlige varmen i Hommelvik i Trøndelag fortsetter. Det er varmt i Hommelvik i forhold til resten av landet. Helene er i hardt vær da hun får gjennomgå på grunn av noen jenter på skolen. Det er ikke fred å få. Bedre blir det ikke da fostersøsteren May-Liss forsvinner. Helene føler ikke bare redsel, men også skyld. Egentlig skulle hun være med May-Liss til butikken for å kjøpe is, men i stedet gikk hun dit alene og kommer ikke hjem igjen. Hele småstedet hjelper til å lete, men tiden går, og håpet forsvinner. Fosterforeldrene føles fjerne og Helene føler at hun bare er i veien. 

Samtidig bærer Helene på en annen byrde. Hun har en evne til å kommunisere med de døde, og har fått streng beskjed om å ikke bruke de evnene. Det går rykter om et åndebrett da May-Liss forsvant, så hun er redd for å få kontakt med henne, da det betyr at hun er død. Mens forsvinningsnummeren pågår, ser man en familie i sorg og oppløsning, og mye kaos. Er May-Liss borte for godt, og hvem er jenta i sort slør som Helene stadig ser?

Som nevnt opplever jeg alltid bok nummer to i en trilogi som noe luftaktig eller en slags pausebok til ting begynner å skje i den tredje boka, men slik er ikke Den sorte bruden. Denne har mye innhold, akkurat som den første boka, og føles ikke ut som en pausebok midt i en trilogi. Noe som er uvant, men gledelig.

Man møter på noen av de andre karakterene fra i første boka, men da noen av dem som ungdom. Denne boka går mer bak i tid, så noen av de voksne karakterene man ble kjent med i Dødens spill, er i denne boka, ungdommer. Så syntes det var morsomt og spennende vri. 

Modent og tøft språk
Stødig og mørk oppfølger til Dødens spill dette. Fascinerende karakterer å lese om, underlige hendelser og liker at det er en del overnaturlige elementer. Språket er like tøft som i den første boka og hvis man vanligvis ikke liker undomsbøker, så føles dette ikke ut som ungdomsbøker, da disse føles mer modnere enn andre ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Virkelig bra forklart dette ...

En noe kort anmeldelse denne gang, men med tanke på at dette er en oppfølger, er det noe begrenset hva man kan fortelle, og man må jo helst unngå å avsløre noe som helst. Så oppfølgere er alltid litt vrient å skrive om. Men er glad jeg ga denne trilogien en sjanse, for har ikke kjedet meg så langt.

---

(Bakpå):

"Hvem er du?" hvisker Tommy, og med det samme kjenner

jeg en varme fra gulvet spre seg opp i beina. Jeg vil spørre

om han også merker at lufta blir tyngre, seigere, at en

syrlig lukt kryper opp i nesa, men akkurat da ser jeg en

tredje pekefinger på glasset.

Jeg løfter hodet.

Den døde jenta sitter ved siden av Tommy. Brudesløret

dekker ansiktet hennes. Hun legger en annen finger over

munnen sin, for å signalisere at jeg ikke skal si noe.

Hva var det Rebekka og Martin starta med det gamle åndebrettet

i sitt tidligere liv?

Helenes fostersøster forsvinner sporløst på vei hjem fra butikken.

For å få svar på om hun lever, trosser Helene advarselen om å aldri

ta i bruk sine evner til å kommunisere med døde - og kastes inn i

et farlig spill styrt av mørke krefter.

Hvem er den døde jenta hun får kontakt med? Hvem vugger på

den gamle dukkevogna om natta? Kan hun stole på lensmanns-

sønnen som påstår at han også har spesielle evner? Og viktigst av

alt: Kan Helene stole på seg selv?

Dødens spill er en paranormal grøssertrilogi som minner om det

aller beste vi har sett av ungdomsbøker fra USA og England. 

Den sorte bruden er andre bok i serien.

---

Originaltittel: Den sorte bruden
Forfatter(e): Anne Elvedal
Sjanger: Paranormal grøsser
Målgruppe: Ungdom
Antall sider: 377
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Min utgave: 2021 (Innbundet)
Lest: 21.08. - 05.09. 2022
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 5 Kreativt, og liker blandingen av hverdagsproblemer med det overnaturlige.
Tittel: 5 En av grunnene til at jeg ville lese den. Mørk og litt spøkelseshistorieaktig tittel.
Omslag: 4 Småmagisk, men likte coveret på den første boka bedre. Den rette fargen.
Baksidetekst: 4 Er ikke så fan av smakebit fra boka på baksideteksten. Synes det er noe unødvendig, men bortsett fra det, blir man gira på å lese boka.
Skrivemåte: 5 Elvedal er kreativ. Liker at handlingen foregår i et lite og ukjent sted for de fleste, og beskriver stedet og karakterene på en levende måte. Temaet er også fengslende.
Favorittkarakter: Helene. En sterk personlighet som også har sine svakheter.
Persongalleri: 4 Likte karakterene og alderen til dem litt bedre i forrige bok, men mange personligheter og gamle kjenninger i denne også.
Slutten: 4 Litt som forventet, men en noe dramatisk slutt likevel.
Høydepunkt: Like engasjerende som i forrige bok, og liker hoppingen i tid og forskjellige vendinger handligen tar. Liker også atmosfæren i boka.
Lavpunkt: Noe av snerten fra forrige bok er borte, men man merket det nesten ikke.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2022 

---