Senere ble jeg ille berørt da flere av de andre elev-
ene bemerket at Bouhler hadde helt rett i at jeg ikke
skulle male slik som Emil Nolde; de angrep meg
hatefullt og spottende fordi jeg hadde vært så dum
og oppgviglersk å male ekspresjonistisk.
Mot mørket er en bok jeg hadde hatt i bokhylla i omtrent ett år før jeg kom til å tenke på den av en eller annen grunn. Noen ganger tenker man plutselig på bøker man ennå ikke har lest, og bestemte meg da for å lese den.
En liten bok med tyngdeBoka kan virke liten og lett, enkel å komme seg gjennom, men det var den ikke. Den er på under tre hunder sider. Både handlingen og språket er noe tungt, og derfor tok det litt tid å komme seg gjennom den. Den er om under og etter andre verdenskrig som har gitt hovedkarakteren Georg, store påkjenninger. Han er en gammel mann som er dårlig til bens, og han er i ferd med å bli blind. I følge legen er det ikke noe han kan gjøre med det. Han vet ikke hva han skal bruke sin siste tid til, når han ikke lenger kan male. Før den tid, blir vi kjent med ham både som ung mann og hans aldringsprosess. Han vokste opp i Berlin, men flyttet til Oslo sammen med sin kone Alma. Lenge før den tid levde han i en leilighet i Berlin sammen med foreldrene og søsteren Edi. Det virker å være en familie som ikke har mange felles interesser, og de har heller ikke samme syn på det som foregår rundt dem på grunn av Føreren. To av dem holder med ham, mens de to andre har sine tvil. Det oppstår ofte splid i samtalene deres. Man skal jo helst ikke snakke om politikk og religion, si. Georg blir alene da foreldrene får en tragisk slutt på livet, og søsteren hans Edi er forsvunnet. I flere år tenker han på Edi, siden de sto hverandre nær og tok vare på hverandre.
I voksen alder bor han i Oslo sammen med Alma. Alma ønsker seg barn, men de er ikke en av de heldige som får det. Når Alma dør, blir Georg etterlatt helt alene og det eneste han har er sin kunst. Han maler ofte minner fra krigstiden. Den har rammet ham som person og han skjemmes av å være tysk, for han får skyldfølelse av det. Hvordan skal han takle å være helt alene igjen, og samtidig leve med krigens etterpåvirkninger?
Mange fascinerende samtaler
Ingen fluffy roman dette, snarere det motsatte. Noen ganger trenger man slike bøker. Bøker med motstand og det hadde denne mye av. Språket er noe tungt og føltes mer ut som en oppsummering enn fortellende. Det falt ikke helt i smak, men jeg likte handlingen og de fleste karakterene var interessante å bli kjent med. Det jeg likte best med hele boka var samtalene, spesielt samtalene i familien fra da Georg var ung. Disse samtalene kunne bli noe provoserende og hissige av seg. Jeg liker det når noen bøker kan være litt utfordrende. Det er i hvert fall Mot mørket. Den engasjerer.
Advarer at boka er litt tung i begynnelsen, men man blir vant til språket etter hvert.
(Bakpå):
Jeg er en gammel mann, og jeg husker ikke alt som er hendt. Men nå
ser jeg for meg kjelleren vår i Berlin hvor min eldre søster Edi satt ved
siden av meg på krakken, og mor og far satt å en halmmadrass som lå
på gulvet. Murpussen i taket slo sprekker og drysett ned på oss da en
bombe ble detonert usedvanlig nær oss, men far - som var filosof og
sikker i sin sak - sa at dette bare var en overgangsfase som vi kunne tåle
dersom vi var utholdende nok. Siden har jeg aldri kunnet glemme den
formanende stemmen til far, og i årevis har jeg malt oss der vi sitter i
kjelleren i Berlin; i det aller meste av etterkrigstiden har jeg malt slike
bilder.
Er det mulige å fjerne seg fra fortiden? Hvordan forholder man seg
til minner som er så påtrengende at de smitter over på alt annet?
Georg er kunstner og opprinnelig tysk, men reiste til Oslo etter
annen verdenskrig for å gifte seg med kjæresten Alma. Nå er han
gammel og i ferd med å miste synet. Samtidig presser barndoms-
minner fra 1930-tallets Tyskland og oppvekst i en krigsherjet
hovedstad seg på. På tross av det svinnende synet forsøker Georg alt
han kan å bearbeide fortiden ved å male.
Peter Serck tegner et rikt portrett av Georg, maleren fra Berlin. Mot
mørket er en roman om hvordan krigens realiteter fortsetter å prege
et menneskeliv.
Originaltittel: Mot mørket
Forfatter(e): Peter Serck
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 285
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 15.01. - 24.01. 2021
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 Mange interessate samtaler som er utfordrende og man kommer i dybden av de fleste karakterene. En spennende historie.
Tittel: 5 Trist, vemodig som beskriver både handling og hovedpersonen veldig bra.
Omslag: 4 Ikke et cover som vekker mye oppsikt kanskje, men liker dysterheten og fargen.
Skrivemåte: 4 Noe tørt i lengden og sakte utvikling, men troverdig og man blir engasjert.
Persongalleri: 5 Mange spennende karakterer man kommer i dybden av, som har mange meninger.
Favorittkarakter: Mora til Georg. Hun kommer med noen utfordrende utspill. Synd at hun havnet så mye i bakgrunnen.
Slutten: 3 Ikke helt den store avslutningen og ikke spesielt grei nok, men helt grei.
Høydepunkt: Lavmælt historie med mange interessante samtalerer og relasjoner.
Lavpunkt: Noe tungt og gjentakende språk. Erindring/å erindre blir gjentatt en del ganger.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar