På vei ned mot brua snudde jeg meg og så opp mot museet. Lyset fra filmlampene fikk bygningen til å lyse opp som et romskip i mørket. Plutselig kom silhuetten av et menneske til syne i et vindu i andre etasje. Skikkelsen sto stille en stund og så ut, før den plutselig klødde seg i hodet med begge hender og gikk vekk fra vinduet.
Jeg smilte for meg selv og skjønte plutselig hvor mye jeg hadde savnet Manda.
Usikker tid for Sebastian og moren
Moren til Sebastian er en smule deppa for tiden, siden hun sliter med å få roller etter at hennes siste film floppet. I mellomtiden filmes det inn julekalender på Östasiatiska museet, som hun dessverre ikke er en del av. Men det er Manda, en av vennene til Sebastian som også er skuespiller. Hun spilte datteren til moren hans i forrige film. Da ble hun, Sebastian og Max gode venner. Max har en skuespillerfar, og sammen ble de kjent under filmsettet, og har siden holdt kontakt.
På samme museet er det i ferd med å åpne en ny utstilling som heter Keiserens grav. Men både før og etter åpningen skjer det skumle og dramatiske ting som er vanskelig å forklare. Er det en forbannelse, eller tilfeldigheter? Et nytt mysterie er i ferd med å ta form for Sebastian, Manda og Max. Og kommer vi til å få vite mer om hva Hekseknuten er?
Anstrengt forhold til oppfølgere
Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til oppfølgere. Selv om jeg har lest mange gode bokserier, er det mye variert man møter på. Enten er man redd for at en oppfølger ikke er like bra som den første boka, eller at etter at man ikke har likt første bok i en serie nok til å fortsette med oppfølgerne. Ofte blir oppfølgere, spesielt bok nummer to sett på som svake.
Siden jeg likte Gjenferdets stemme godt, ville jeg gjerne lese Keiserens grav kort tid etterpå siden jeg allerede hadde den, og jeg likte karaktererne veldig mye i første bok, og så frem til et lite gjensyn. Jeg liker også å lese om historier og om forbannelser, og synes vanligvis det er spennende, men synes selve saken denne gang ble litt for typisk og en smule tam. Det samme med karaktererne. Syntes de var noe bleke og ikke like sprudlende som i den forrige boka. Noe som er synd for persongalleriet besto av mange karakterer å være glad i, da jeg leste Gjenferdets stemme. Jeg liker dem fortsatt, men følte jeg ikke fikk like godt tak på dem denne gang.
Morsomt mor og sønn forhold
Men forholdet mellom Sebastian og hans noe eksentriske mor er fremdeles morsom å lese om, og denne gang er det også kommet en mann i familien, som Sebastian må ta hensyn til. Vil familielivet fungere som før, og kommer moren hanstil å få flere roller i filmverdenen?
Usikker på om Hekseknuten er planlagt som en trilogi eller en serie, og selv om jeg ikke falt for denne, og ikke syntes den var like spennende som Gjenferdets stemme, vil jeg gjerne få med meg neste bok, for i Keiserens grav klarer Rundberg å bevare den fine humoren.
(Bakpå):
Endelig juleferie og Sebastian gleder seg til å henge med vennene Max og Manda igjen.
Men Manda må jobbe for hun har en av hovedrollene i julekalenderen som spilles inn på Östasiatiska museet.
Sebastian og Max blir med på filmsettet og oppdager raskt at det hender flere spennende ting der. I fjellet under museet bygges en ny utstilling - en modell av den myteomspunne graven til den første keiseren av Kina.
Men det er noe som ikke stemmer.
Hvordan kan det ha seg at de tunge krigerstatuene til keiseren plutselig har flyttet på seg? Og hvorfor havner museumsarbeiderne i den ene ulykken etter den andre? Sebastian oppdager en skremmende forbindelse mellom hendelsene. Og sporene fører inn i et mørke som skjuler mer enn han aner.
Keiserens grav er andre bok i serien Hekseknuten
-uhyggelig god spøkelseskrim.
Originaltittel: Kejsarens grav
Norsk tittel: Keiserens grav
Forfatter: Johan Rundberg
Sjanger: grøss, krim
Målgruppe: barn, ungdom
Antall sider: 229
Forlag: Natur & Kultur
Norsk forlag: Mangschou
Utgitt: 2019
Min utgave: 2019 (Innbundet)
Lest: 24.12. - 31.12 2019
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 3 Jeg liker grøss blandet med historie, men syntes dette var noe tamt gjennomført.
Tittel: 4 Beskrivende og man får lyst til å lese boka.
Omslag: 2 Samme problemet som med den første boka. Det blir for tegneserieaktig og jeg vil heller forestille hvordan karakterer jeg leser om ser ut.
Baksidetekst: 3 Er ikke helt solgt selv om det er mange elementer som gjør en nysgjerrig, men velger å gi den en sjanse likevel.
Favorittkarakter: Fremdeles Sebastian. Liker hvordan han takler moren sin som kan til tider være eksentrisk.
Persongalleri: 3 Synes de har mistet mye av energien og en slags gnist de hadde i den første boka. De har blitt en smule blekere.
Slutten: 3 Fort glemt, men den har en liten bit av atmosfære i seg.
Høydepunkt: Godt å lese en oppfølger kort tid etter å ha lest den første boka i serien, og spennende tematikk. Forholdet mellom Sebastian og moren er fremdeles spesielt og morsomt å lese om.
Lavpunkt: Karaktererne er ikke like fargerike og levende som i forrige bok, og mysteriet kunne ha vært litt større.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2019
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar