Sadie gikk uten videre inn i bygningen. En mann som lignet en liten nisse, så hjelpsom ut. Han hadde navneskilt festet på skjorten, og forsikret henne om at ja, selvfølgelig hadde de en avdeling for lokalhistorie; var det noe spesielt han kunne hjelpe henne med? "Ja, faktisk," sa Sadie og satte fra seg bæreposen med pærer, "det er det. Jeg trenger alt jeg kan finne om et hus. Det er en gammel politisak. Og dessuten vil jeg gjerne at De skal anbefale meg den boken av A.C. Edevane som De liker best."
Kate Morton er ingen favorittforfatter, men har lest to bøker av henne tidligere og det er; En svunnen tid og Tilbake til Riverton. Det er ikke "ren" damelitteratur hun skriver, selv om det kan virke som det på grunn av bokomslaget og baksideteksten. Jeg har ikke noe i mot damelitteratur og leser det av og til, men det er ikke det jeg aller helst har lyst til å lese. Det er ingen førstevalg for å si det sånn.
Interessant cold case
Selv om Kate Morton ikke er noen favorittforfatter så er hun god på å beskrive stemning og blande sammen fortid og nåtid på en spennende og oversiktelig måte. I Huset ved innsjøen blir vi tatt tilbake i tid, nærmere bestemt 1933. Familien Edevane holder en stor midtsommerfest, og alt er bare idyllisk helt til de oppdager at deres yngste barn er forsvunnet. Etter den hendelsen blir herskapshuset stående tom. Omtrent 70 år senere blir denne saken rippet opp igjen da etterforsker Sadie Sparrow tilfeldigvis er i Cornwall og kommer over dette huset. Hun blir interessert i den gamle saken, og familiemedlemmet av Edevane, Alice er fremdeles i live. Hun er krimforfatter og Sadie Sparrow kontakter henne for å grave i forfatterens fortid.
Stemningsfull og levende bilder
Det Kate Morton skal ha skryt for er at hun kan å skape stemning og atmosfære. Det er nesten til å ta og føle på. Mystikken henger i lufta, og man vil bare finne ut om man har rett eller ikke. Hun er en god historieforteller på mange måter og klarer samtidig å skape levende bilder. Bøkene hennes er heller ikke så "damete" som de kanskje kan virke etter omslaget. Her er det mer snakk om mystikk, fortid og nåtid, og mindre om følelser. Så sånn sett er ikke dette "ren" damelitteratur og det er heller ikke "overdramatisert" som damelitteratur er kjent for. Det er heller ingen hysteriske kvinneroller som er involverte, takk og lov for det, noe som er typisk innen damelitteratur. Det slipper man her. Dette er en bok som er nøktern fortalt.
Forfatteren klarer å holde nysgjerrigheten oppe hele veien og historien har mange sidevendinger. Det kan oppleves noe komplisert i begynnelsen, men det blir lettere etter hvert. Man må bare være litt tålmodig, så går lesingen nesten av seg selv. Det gjorde heller ikke noe av at boka var på over 500 sider fordi man blir godt kjent med både karakterene og alle aspektene i historien. Det jeg liker best med boka er at den tar så mange vendinger. Når man tror man har taket på noe, skjer det noe annet og man vet ikke helt hva man får. Den er ikke så forutsigbar som enkelte mysteriebøker har en tendens til å være.
Jeg har lest tre bøker av Kate Morton og må si at En svunnen tid er hennes beste så langt. Denne var slett ikke verst, men det var ett eller annet som manglet. Jeg er noe usikker på hva. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. En god bok på mange måter. Jeg fikk bare ikke den hjemsøkende følelsen etterpå som jeg hadde håpet på. En god bok, men den setter ikke noen spor etter seg.
(Til tross for at jeg ikke ble overbegeistret over Huset ved innsjøen, har jeg bøkene Hemmeligheter og Den glemte hagen av henne stående ulest i en av bokhyllene mine, og de skal selvfølgelig leses).
Bakpå:
Et forsvunnet barn ...
Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus, Loeanneth, er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. 16 år gamle Alice Edevane har forfatterambisjoner og er spesielt spent. Ikke bare har hun funnet det perfekte vendepunktet i romanen hun skriver på. Hun har også blitt forelsket i noen hun ikke skulle bli forelsket i. Men innen klokken slår midnatt og fyrverkeriet lyser opp nattehimmelen, har familien Edevane, lidd et stort tap gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid.
Et forlatt hus ...
70 år senere er Sadie Sparrow i Cornwall på ferie etter en spesielt vanskelig sak hun har jobbet med som etterforsker i London. Hun har trukket seg tilbake til sin bestefars hytte. En dag kommer hun over et forlatt hus omgitt av en overgrudd hage og en stor skog. Hun, får høre om tragedien som rammet familien Edevane.
Et uløst mysterium ...
Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London. Helt til en ung politietterforsker tar kontakt og begynner å stille spørsmål og vil vite mer om Edvane - familiens fortid.
"Kate Morton eksellerer (...) Plottet er uforlignelig, og de ulike, nydelig tegnede karakterene, som bringes sammen mot slutten, er like overrasket som leseren over avslutningens forbløffende vending."
Publishers Weekly
Originaltittel: The Lake House
Norsk tittel: Huset ved innsjøen
Forfatter(e): Kate Morton
Sjanger: historisk roman, mysterie
Målgruppe: voksen
Antall sider: 573
Forlag: Atria Books
Norsk forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2015
Min utgave: 2016 (pocket)
Lest: 15.07. - 29.07. 2016
Kilde: forhåndseksemplar
Plot: 4 (Holder på interessen).
Tittel: 3 (Tja, ikke spesielt nyskapende eller spennende med det).
Omslag: 1 (At man ser en dame fra ryggperspektiv begynner å bli noe oppbrukt og kjedelig, pluss at det gir damelitteraturvibber, noe som oppleves som negativt, selv om jeg leser damelitteratur jeg også, en gang i blant).
Baksidetekst: 3 (Man blir noe nervøs av at dette kanskje er en dameroman).
Skrivemåte: 5 (Morton kan å skrive. Det er ingen tvil om. Hun er god på både karakterbeskrivelser og stemning. Hun skriver også fortid og nåtid på en oversiktelig måte).
Favorittkarakter: Alice. Hun er spennende og man blir aldri helt klok på henne. Jeg liker mystiske personer.
Slutten: 2 (Noe skuffet for selv om det ikke var så forutsigbart i begynnelsen skjønner man greia midtveis og man blir ikke så overrasket).
Høydepunkt: Stemningsfull, levende og gode karakterbeskrivelser.
Lavpunkt: Høydepunktet når ikke helt opp.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Jeg måtte slå det opp og så jeg hadde lest tre stykker; Tilbake til Riverton, Den glemte hagen og En svunnen tid. Denne høres forsåvidt også ok ut, så det kan godt være at jeg plukker den opp en eller annen gang. Men den står ikke på planen akkurat nå :-) Jeg kom hjem fra Oslo i går og i dag har jeg bare tatt det helt med ro, sett litt Dr. Who, lest litt, vært på tur med hunden vår og blogget litt. Men det viktigste jeg har hhjort er å være sammen med mannen min :-)
SvarSlettJeg må skrive en ca 8 sider om litteratur i Norden 1905-1965, både i et politisk, litteraturperiodisk og samfunnsrelatert perspektiv. Men i morgen skal jeg først til Stavanger med den yngste sønnen min og besøke eldstemann med frue, og foreldrene mine. Så fra tirsdag skal jeg skrive :-)
Det er fint at jeg ikke må dra til Oslo igjen før 23 januar, men jeg har enorme mengder skolestoff jeg skal igjennom i mellomtiden. Og jeg regner jo med at jeg må jobbe litt og :-)
Ha en fin søndagskveld, Ina!
Ja, dette er en god bok, men havnet dessverre ikke på favorittlisten. Det er ikke hennes beste:/
SlettSer ut som du har en travel tid foran deg. Det jeg ikke savner med å være student er å skrive akademiske oppgaver og pensum/eksamen. Var så skolelei mot slutten at jeg tror ikke jeg havner på skolebenken med det første igjen. Men håper du trives med studietiden fremdeles selv om det blir mye studering på egenhånd, egenlæring:) Det går vel greit, og du har noe å gjøre. Jeg misunner deg det:)
Ha en fin tid med dine nærmeste og håper det går bra med studiene:)
Takk for det og det samme ønskes deg. Hyggelig å se deg her igjen forresten:)
Artig at lavpunktet er at høydepunktet ikke når helt opp :) Dette er en solid 4`er i mine øyne, ikke så veldig fort lest, men fort glemt. Jeg kan trøste deg med at den er mye bedre enn Lucinda Riley sin nyeste :)
SvarSlettJa, ikke den beste forklaringen jeg kom med der, ser jeg:) Pytt, pytt:) Ja, dette ble ingen minnerik leseopplevelse dessverre, men ikke verst med en stødig firer heller. Vet bare at Morton kan å skrive bedre enn dette, så det er ikke hennes sterkeste bok akkurat. Har ikke lest noe av Licinda Riley ennå, men har hørt mye variert om bøkene hennes:) Får se om Hemmeligheter eller Den glemte hagen er bedre enn denne av Morton. En svunnen tid er fremdeles min favoritt av henne.
SlettSer at vi har oppfattet denne boken ganske likt. :) Synes Kate Morton er den som skriver aller best i denne sjangeren. Jeg har prøvd noen lignende bøker, men ga raskt opp. Altfor mye kliss, og i mange tilfeller flate karakterer.
SvarSlettTror vi har lik mening når det gjelder selve sjangeren:) Morton skriver denne sjangeren på en nøtkern og realistisk måte uten ovedrivelser og kliss slik at sjangeren blir for damete, noe jeg ikke har helt sansen for. Så foretrekker Mortons fortellerstemme fra denne sjangeren. Jeg leser damelitteratur av og til, slike serier og sånn, men bare som underholdning og ikke noen favorittsjanger. Greit når man vil ha noe lett:)
SlettDa jeg leste Morton første gang ble jeg begeistret, også etter andre, men så stilnet det fordi det var som å lese om igjen det samme plottet. Og nå har jeg ingen planer om å lese mer med det første. Av de tre jeg har lest synes jeg "Den glemte hagen" er best :)
SvarSlettDet har du rett i. Det tror jeg det er med forfattere generelt når de først har funnet seg en "formel" så fortsetter de å følge den. Morton blander hver bok nåtid med fortid, gamle mysterier og damer i hovedrollene. Så ser hva du sikter til:) Morton er ingen favoritt, men liker stemningen hun oppbygger. Det er det hun "scorer" på, men hun er ingen favoritt. Stephen King er en av de få forfatterne som jeg vet ikke er redd for å eksperimentere med sjangere og prøver noe nytt. Han har ikke "formler" som fleste forfattere går etter. Han er ikke redd for å fornye seg og det er det jeg liker med ham:) Skulle ønske forfattere generelt var flinkere til det:)
Slett