Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård - seig avslutning på en fantastisk bokserie

Heller ikke jeg er den samme som jeg var da jeg begynte. Det vil si, jeg er nok den samme, men relasjonene mine til andre mennesker har forandret seg. Mye har vist seg rundt meg når bøkene, og med dem mitt private liv, har blitt offentlig. Alle jeg kjenner, har blitt satt på prøve. Det har ikke vært lett for noen.

Livet blir ikke alltid som man tror ...

Da er Min kamp - serien ferdiglest. Leste ferdig den siste i rekka forrige søndag. Satt igjen med en rar følelse etterpå, kanskje litt vemodig? Ikke rart det siden jeg har lest bokserien siden september og likt den så godt. Så det er en liten nedtur å ta farvel med serien nå, men alt tar jo slutt en dag. Det er bare sånn det er.

Min kamp 6 handler stort sett om Knausgård som småbarnspappa. Kombinasjonen som småbarnspappa og fokusering på det å skrive samtidig, som lett blir et kaos. Selvfølgelig har han kona Linda å støtte seg på og sammen bor de under samme tak og prøver å fordele ansvaret for barna, men det er ikke lett. Kona hans sliter med dårlig mental helse (har tidligere vært innlagt på grunn av at hun var manisk depressiv, og bærer fortsatt preg av det), og Knausgård sliter med kombinasjonen av å være en "dårlig" far og han prøver å mingle mellom familielivet og skrivingen. Prøver å gjøre det som er riktig for det er kjent at Knausgård er veldig konfliktsky.

Hele boka dreier seg stort sett om Knausgårds småbarnsfamilieliv, prøve å tilpasse seg med de andre og samtidig skrive uforstyrret. Men han bruker også en del, en god del av boka til å skrive et essay/holde leksjon om Adolf Hitlers Mein kampf. Det er jo som kjent samme tittel på bøkene til Knausgård. Jeg skjønner jo Knausgårds intensjon med essayet angående Mein kampf samtidig som han tar opp noen forfattere som han har lest oppgjennom årene, men likevel syntes jeg ikke det passet inn i boka. Den stagget flyten og den leksjonen varte og varte. Det føltes ut som om jeg satt på Dragvoll igjen og leste tørre og kjedelige eksamensoppgaver som tidligere studenter hadde skrevet som vi måtte lese. Det var drepende kjedelig og jeg strevde meg gjennom den delen av boka like mye som jeg strevde med å lese de eksamensinnleveringene av tidligere studenter vi måtte lese gjennom for å få tips til å skrive oppgaver selv osv ... Rett og slett en fordervende opplevelse. Og syns Knausgård brukte altfor mange sider til å skrive rundt Hitlers Mein kampf og andre forfattere han dro inn i den delen av boka og heller konsentrert seg mer om sitt eget liv. For da fikk boka bedre flytt og det gjorde det etter hvert da han ble ferdig med å analysere/skrive essay om Mein kampf. Det ble så malplassert og langt.

Men det løste seg opp igjen da han begynte å skrive om livet sitt igjen, det denne bokserien egentlig handlet om og da tok lesingen for min del fortere opp. Og må si at den siste delen av boka var den beste av hele innholdet. Da var det alltid noe som skjedde, det ble mer sentimentalt og menneskelig, og litt ting som vi ikke har gjentatte ganger har fått vite gjennom media da bøkene fikk sin dose med oppmerksomhet.

Og etter å ha lest denne siste boka i rekken og de andre har jeg fått et helt annet inntrykk av Knausgård. Da jeg fikk først vite om bøkene hans gjennom media at han hadde skrevet så mange bøker om seg selv, tenkte jeg at han måtte være en mannsjåvinistisk selvdigger. For hvem skriver vel så mange bøker om seg selv? Men i bøkene er han ærlig og skriver om oppturer, nedturer og pinlige øyeblikk. Han smører ikke over noe. I denne boka forteller han om en onkel som ville gjøre alt for å stoppe Knausgård og forlaget med å utgi disse bøkene. Knausgård forsto ikke konsekvensene da han skrev bøkene, og hadde ikke tenkt på hvor mye oppmerksomhet de ville få. All oppmerksomheten og konsekvensene gjorde ham nervøs og han fikk dårlig samvittighet, men samtidig så kommer han seg styrket gjennom det. Hele bokserien handler om ham og forholdet til hans far som var alkoholistert mot slutten av livet, og som liten og i ungdomsårene fryktet Knausgård faren sin fordi han var meget streng, temperamentsfull og hadde mange regler. Det er det som er grunnlaget for hele bokserien. Det er ikke så mye av det i den siste boka, da er det mye om Knausgårds egen familie, hvordan bøkene hans ble motatt i offentligheten og at han ikke vil være som sin egen far. Han vil støtte og beskytte dem han er glad i og samtidig jobbe hardt for det han vil oppnå.

Min kamp 6 holdt ikke samme nivå som de andre bøkene i serien, men det var ikke helt skuffende heller. Syns bare det ikke var mye nytt som skjedde og essayet/leksjonen om Hitlers Mein Kampf var veldig tørt og passet ikke helt inn i boka selv om jeg skjønner forfatterens intensjon med det. Det ble for langt og detaljert. Men mot slutten løftet boka seg opp, men nådde dessverre ikke helt opp som de andre Min kamp - bøkene. Selv om boka var en murstein på 1120 sider, manglet den det lille ekstra.

Selv om jeg egentlig skulle boikotte denne bokserien (men nysgjerrigheten ble for stor) siden den fikk så mye medieoppmerksomhet og jeg ble lei av å høre navnet Knausgård, er jeg likevel glad for at jeg leste bøkene og fullførte serien. Jeg var redd dette var kjedelig gubbelitteratur, men det var det ikke. Knausgård skriver varmt og ekte om de positive og negative sidene som livet har å by på. Og selv om Min kamp 6 bleknet litt i forhold til de andre bøkene, så hadde den en hjemsøkende slutt og det var verdt å lese denne boka selv om det tok meg litt over fire måneder å lese den ferdig. Tykke bøker tar jo som kjent lenger tid, men jeg er glad jeg fullførte og det er vemodig at det er slutt på denne fine bokserien. Men alt tar jo slutt en dag.

Bakpå: I romanverket Min kamp utforsker Karl Ove Knausgård nådeløst og selvutleverende sitt eget liv, sine egne ambisjoner og svakheter, sin usikkerhet og tvil, relasjoner til venner og tidligere kjærester, kone og barn, mor og far. Det er et verk der livet beskrives i alle nyanser, fra de avgjørende, rystende øyeblikkene til hverdagslivets minste detaljer. Det er også et risikabelt prosjekt der grensene mellom det private og det offentlige overskrides, ikke uten omkostninger for forfatteren selv og for menneskene som beskrives. I sjette og siste bok handler det om realiseringen av verket: om utgivelsen av de tidligere bindene og omstendighetene rundt, om litteraturen selv og dens forhold til virkeligheten.

Originaltittel: Min kamp 6
Forfatter(e): Karl Ove Knausgård
Sjanger: roman, prosa, biografi
Målgruppe: voksen
Antall sider: 1120
Forlag: Forlaget Oktober
Utgitt: 2011 
Min utgave: 2012 (Pocket) 
Lest: 29.01. - 18.05. 2014
Kilde: Låner
Plot: 4 (ikke like spennende som de andre bøkene og mye gjentagende av det vi fikk vite gjennom media, ikke mye nytt).
Tittel: 4 (hva annet skulle han kalle det)?
Omslag: 3 (Liker blåfargen, men ellers litt småtamt og ingen inspirerende bokomslag akkurat).
Baksidetekst: 4 (Virker ikke som det er mye nytt siden vi allerede vet mye om ham gjennom media, men likevel lese den siste boka også, få med meg slutten på serien).
Persongalleri: 5 (Mange spennende karakterer på godt og vondt).
Skrivemåte: 5 (Ingen tvil om at forfatteren kan å skrive. Han er en reflektert fyr).
Favorittkarakter: Karl Ove selvfølgelig. Han følger hjertet uansett hva andre sier, setter seg mål han jobber mot, og fortsetter med det ene og det andre selv når ting går galt.
Slutten: 5 (Den løftet hele boka helt).
Høydepunkt: Mot slutten. Da var det mer som skjedde og var ikke så stillegående.
Lavpunkt: Essayet/leksjonen om Hitlers min kamp. Altfor langt og passer ikke inn i boka selv om jeg skjønner Knausgårds intensjon med det.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014 

---

Her kan du lese anmeldelsene til de andre bøkene i serien:)

Min kamp 1
Min kamp 2
Min kamp 3
Min kamp 4
Min kamp 5

---