| Raseriet hans kom som en bølge, det drev gjennom rommene, slo mot meg, slo og slo og slo mot meg, og så trakk det seg tilbake. Så kunne det være rolig i flere uker. Men likevel var det ikke rolig, for det kunne like gjerne komme om to minutter som om to dager. Intet forhåndsvarsel fantes. Plutselig bare sto han der rasende. Om han slo da, spilte ingen rolle fra eller til, det var like ille når vred rundt øret eller klemte hard om armen eller slepte meg et eller annet sted hvor jeg skulle se hva jeg hadde gjort, det var ikke smerten jeg var redd for, det var ham, stemmen hans, ansiktet hans, kroppen hans, det raseriet som kom ut av den, det var jeg redd for, og den redselen slapp aldri taket, den satt i hver eneste dag gjennom hele barndommen. |
Som mange har sikkert fått med seg allerede: Min kamp - bøkene blir teater i regi av Harald Eia og dama hans. Ikke for å være frekk, men det har jeg liten tro på at det blir bra. Så jeg skal holde meg unna teaterstykket (er sikker på at Harald Eia kommer til å ødelegge hele greia:), så jeg velger å holde meg til bøkene istedet som er meget bra skrevet av Knauser'n.
I Min kamp 1 var emneordene: død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Og det å finne ut hvem han var. I Min kamp 2 handlet det om: hans svenske dame som hadde humørsvingninger, å oppdra deres felles barn sammen og at han måtte finne sin tilhørighet i Stokcholm. I Min Kamp 3: er det helt fra Karl Ove Knausgårds tidlige barneår. Helt fra han var en liten gutt og helt til han går på ungdomsskolen og hvordan oppveksten hans var. Jenter og forelskelser, og ikke minst, kameratskap. Så som dere ser, er ikke bøkene i kronologisk rekkefølge handlemessig og det syns jeg er helt greit. Knausgård skriver godt og selv om han hopper fra periode til periode i hver bok, så blir man ikke forvirret eller føler at man har "rotet" seg bort. Han er så tydelig med skrivingen sin at det at det går som en lek og det er en fryd å lese.
Som jeg har sagt før så ville jeg egentlig ikke lese disse Min kamp-bøkene av to enkle grunner: For det første fikk disse bøkene så stor medieoppmerksomhet at jeg orket ikke å vite om disse bøkene og for det andre trodde jeg det ville bare være tørr gubbelitteratur. Men nå er jeg virkelig glad for at jeg tok sjansen og det overrasket meg at jeg ville lese videre etter Min kamp 1. Så nå er jeg kommet halvveis i serien og gleder meg til resten av disse bøkene.
For jeg digger Karl Ove Knausgårds skrivemåte. Den er lett, levende, ærlig og åpen. Han skriver rett fra hjertet og jeg vil bare lese mer. Så grunnen til at jeg brukte lang tid på denne boka er at jeg ikke vil at disse bøkene skal ta slutt. Jeg vil tygge på dem (ikke bokstavelig talt) ... men undre meg litt over dem mens jeg leser og gjerne etter på. Jeg liker bøker som gir inntrykk på en eller annen måte. Og jeg må si at jeg beundrer Knausgårds observasjonsevne og ikke minst, hukommelse. Det virker som han husker veldig mye fra barndomsårene og ungdomsårene. Hvis jeg skulle ha skrevet noe fra den tiden selv tror jeg ikke det ville ha vært så detaljert som dette, for mye har jeg glemt eller kanskje fortrengt? Det er også interessant og samtidig fælt å lese om Karl Ove og hans bror, Yngve som er redde for sin far. Han er uhyre streng og har sine regler og guttene tør nesten ikke annet enn å respektere ham. Det må være rart å bo sammen med foreldre som er så ulike. En far som er meget streng og nesten kald og moren deres som er omsorgsfull og varm. Litt av en kontrast ...
Min kamp 3 er like herlig lesestoff som de andre bøkene og jeg gleder meg til fortsettelsen. Mange mener at disse bøkene dreier seg om stort sett om det samme, og det gjør det visstnok også, men det er det som er greia med bøkene og likevel klarer Knausgård å holde på interessen. I hvert fall min interesse. Jeg er så fascinert over skrivemåten hans og bøkene er slike bøker som gir meg inntrykk på en eller annen måte og det har jeg sansen for. Min kamp bøkene er ikke for hvem som helst, det skjønner jeg, men jeg vil i hvert fall ha mer og gleder meg til resten av bøkene. De kjeder meg ikke ennå. Tvert i mot.
| Bakpå: Min kamp, Tredje bok SØRLANDETS LITTERATURPRIS MIN KAMP 1-3 KÅRET TIL ÅRETS BOK 2009 I MORGENGLADET Min kamp 3, Tredje roman er en roman om barndom. En familie på fire, mor, far og to gutter, flytter til Sørlandet, til et nytt hus i et nytt byggefelt. Det er tidlig på 1970 - tallet, barna er små, foreldrene er unge, fremtiden er åpen. Men på et eller annet tidspunkt lukkes den, på et eller annet tidspunkt blir det som hender dem, gitt. Hvem eller hva er det som er det som gir? Min kamp, tredje bok beskriver en verden hvor barn og voksne lever parallelle liv, som aldri møtes. Romanen handler om et barns gryende selvforståelse, om hvordan det som harhendt griper inn i det som hender, om å være gjennomtrengt av en legnsel etter andre eksistentsmuligheter og andre verdener inn i det kjente. Karl Ove Knausgårds Min kamp innebærer enorm litterær satsning,og er en stor bok i mer enn én forstand. |
Forfatter(e): Karl Ove Knausgård
Sjanger: prosa, roman, selvbiografi
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 423
Forlag: Oktober
Utgitt: 2009
"Min" utgave: 2011 (Pocket)
Lest: 08.11. - 02.12. 2013
Kilde: Lånt
Plot: 5 (Like herlig som før).
Tittel: 5 (Jeg liker disse Min kamp titlene:).
Omslag: 4 (Litt småkjedelig. Syns originalomslagene er finere Selv om innholdet er viktigst).
Baksidetekst: 5 (Må jo bare lese videre i denne serien)!
Persongalleri: 5 (Originale karakterer og det er herlig).
Skrivemåte: 6 (Knausgård er en ordkunstner. Ingen tvil om det. Og liker hans ærlige og åpne skrivemåte veldig godt).
Favorittkarakter: Karl Ove, selvsagt.
Slutten: 4 (Tja, ikke en av de beste sluttene jeg har lest så langt, men grei nok. Og selvfølgelig vil jeg lese neste bok i serien også).
Høydepunkt: Ingen spesifikke, det er så mange.
Lavpunkt: At det tar slutt, men heldigvis er det flere bøker i serien.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2013
Ble litt overrasket over dette med faren som du skriver om. Som jeg har skrevet før, har jeg kun lest nr 1 og har bestilt nr 2. Fikk ikke dette inntrykket av faren i bok nr 1. Trodde det var mer kronologisk.. Synd jeg ikke fulgte mer med da det var mye skriverier om romanene. Hvorfor han har valgt å gjøre det slik. Men da var jeg som deg; jeg skulle ikke lese dem. Særlig fordi en tidligere kollega sa at hun måtte lese dem fordi alle andre gjorde det - jeg ble temmelig irritert da hun sa det. Fjolset. Hørtes ut som en småjente som ikke turte gjøre noe annet enn venninnene. Men jeg er enig med deg - han er fantastisk til å skrive.
SvarSlettHehe, ville ikke følge strømmen jeg heller, men fristelsen og nysgjerrigheten ble for stor. Derfor jeg valgte å lese dem ikke fordi "alle andre" leste bøkene. Ja, den der tidligere kollegaen din må ha vært skikkelig fjortis i voksen alder :)
SlettDet er nok dessverre sant det med faren. Han var både glad i ham, men samtidig fryktelig redd ham fordi faren var meget streng og kjørte sitt eget løp så da var det bare å lystre. Jeg ville ha vært kronisk stressa hvis jeg levde med en slik far. Så han hadde en vanskelig/komplisert forhold til faren. Det er litt om det i første boka også, men ikke så mye. Gleder meg til å høre hva du syns om Min kamp bøkene:)