Flaggermusmannen av Jo Nesbø

“De karene der er ikke mors beste barn. Jeg aner ikke hvordan de tjener ølpengene sine og jeg har ikke tenkt å spørre heller. Men de jobber ikke ni til fire, for å si det sånn.” “Ingen liker vel at uskyldige jentunger blir voldtatt og kvalt i nabolaget? Selv ikke folk som tråkker litt på begge sider av loven, eller hva? Det skremmer folk unna stedet og er ikke bra for business uansett hva du selger, eller hva?”







Originaltittel: Flaggermusmannen
Forfatter: Jo Nesbø
Sjanger: Krim
Antall sider: 339
Utgitt: 1997
Lesetid: 7 dager



Politimannen Harry Hole er i Sydney for å bistå australsk politi i etterforskningen av mordet på en ung norsk kvinne. På sin vei gjennom lysskye miljøer treffer han horer og halliker, transer, klovner og pushere. Og noen aboriginer, Australias urinnvånere. Harry Hole har reist så langt vekk fra Norge som det er mulig å komme, og i den blinde nattejakten på morderen har han bare svake ekko å navigere etter.

“Slike krimromaner vil vi ha.”
Juryens begrunnelse, Rivertonprisen.

“Jo Nesbø har skrevet en kløktigste debutromanen i krimgenren undertegnende har lest på lenge.”
Terje Stemland, Aftenposten.




Harry Hole blir presentert for første gang og vi får tidlig nok vite hans trang til alkohol, men han blir likevel sett på som en av Norges beste politietterforskere. Han blir sendt til Australia for å jobbe med et team der. En norsk B - kjendis, Inger Holter, som ble utsatt for voldtekt, drap og ti slutt slengt utenfor et stup. Ikke lenge etter ble hun skyldt i land og alle bevis er blitt vasket bort av sjøen. Det viser seg at flere jenter har blitt utsatt for omtrent det samme og alle med lyst hår. Det er ingen tvil om det er en seriemorder som står bak det hele.
Idet Harry Hole ankommer flyplassen i Sydney, blir han møtt av en politimann som han skal jobbe sammen med fremover. Han heter Andrew Kensington. Han har aboriginer opphav og må tåle hardt vær av mange årsaker. Det folkeslaget har ikke alltid blitt satt pris på.
Han og Harry Hole blir fort kamerater. De kjenner seg igjen i hverandre og kan det å spøke sammen, selv om de må jobbe med en dyster sak. De oppsøker baren The Albury, hvor Inger jobbet, for å intervjue kollegene hennes.
Der møter Harry Hole en svensk berte som jobber der som han blir straks betatt av. Han og Birgitta finner straks ut at de liker hverandre, og ender opp med å flørte sammen og henger sammen etter hennes jobbtid. Han faller rett og slett pladask for henne.
Mens han undersøker drapet på den norske statsborgeren, må han innom de mørkeste gatene i millionbyen, Sydney, hvor det finner mange slags mennesketyper. Jenter som selger seg selv for pengenes skyld, halliker og diverse. Harry dumper inn i de merkeliste personene du kan tenke deg. Noen liker han og noen liker han ikke. Han blir til og med kompis med en transe.
Etter mye leting etter svar i mange rare områder både i og utenfor byen, virker det ikke som om Harry og resten av teamet kommer noen vei. De står fast og frustrasjonen stiger. Selv om Harry egentlig er tørrlagt, tyr han til flaska når situasjonene blir for mye for ham å håndtere. Han vil så gjerne løse saken, finne ut hvem seriemorderen er, men for en tid, virker det helt sporløst. Han bestemmer seg for å sette ut et agn for å lokke til seg “Flaggermusmannen.” Vil det virke eller kommer alt til å gå galt?



Ettertanke: Dette er Jo Nesbøs debutroman og jeg har ikke lest serien om Harry Hole i kronologisk rekkefølge. For å være ærlig, startet jeg med den siste Harry Hole boken, som var Snømannen. Den elsket jeg. Har også lest Marekors og Rødstrupe. Marekors var spennende, og Rødstrupe var så som så… Måtte også få med meg den første Harry Hole boken. Man trenger ikke å lese denne Hole.serien i kronologisk rekkefølge, for man kommer fort inn i handlingen til Harrys privatliv likevel, så man blir ikke stående utenfor, når man leser det. Og ingen av bøkene har en fortsettelse følger slutt. Det er frittstående oppfølgere med samme etterforsker.


Etter å ha lest Flaggermusmannen, er jeg jammen glad for å ha lest Snømannen først. Snømannen var spennende, det skjedde noe hele tiden og nyskapende. Hadde jeg lest Flaggermusmannen aller først, tror jeg neppe at jeg ville ha lest flere bøker av Jo Nesbø noen gang igjen. Jeg hatet den. Rett og slett. Spenningen begynte ikke før jeg hadde lest 300 sider og det er jo litt drøyt. Harry Holes oppførsel og syns synd på seg selv episoder blir for patetiske for min smak. Karakterene i bokene blir så rare at det virker som jeg er midt i Alice i Eventyrland. Både karakterene og handlingene blir rett og slett for surrealistiske for meg å lese. Jeg blir ikke knyttet til handlingen og det bryr meg lite hva som egentlig skjer. Jeg vil bare bli ferdig med boka, bare for å ha lest den ferdig og heller starte å lese i en annen, som forhåpentligvis er bedre. Jeg likte den bare ikke. Jeg ville det, siden den hadde høstet så mange lovord, men jeg klarte det bare ikke. Derfor er jeg glad jeg leste Snømannen først. Ellers hadde jeg styrt med langt unna Nesbøs bøker for evig og alltid. Liker de andre bøkene hans bedre enn denne debutantboka.

Høydepunkt: De siste tretti sidene som var igjen.

Lavpunkt: Rivertonprisen og Glassnøkkelen burde heller ha blitt spart til Snømannen, som ville ha fortjent det mye bedre. Dette var rett og slett for traurig å lese for min del.

Terningkast: 1

Ingen var vitne av Elizabeth George

Lynley så at en båre med hjul ble trillet inn fra motsatt ende av tunnelen, på båren øå en likpose klar til bruk. En kriminaltekniker sto klar med papirposer til den dødes hender. Alt som trengtes, var et nikk fra Lynley, så ville en del av problemet med Robsons nærvær være løst. Det ville ikke bli noe igjen han kunne se på.



Originaltittel: With no one as witness
Forfatter: Elizabeth George
Sjanger: Krim,spenning,thriller,seriemord
Antall sider: 607
Utgitt: 2005
Lesetid: 17 dager




Nå er det en god stund siden sist jeg har anmeldt en bok igjen, men det betyr ikke at jeg har vært på latsiden. Mens bloggen sto stille de siste dagene, pløyde jeg meg på en bok like stor som to mursteiner til sammen. En bok med litt av en tykkelse og skrevet av en forfatter jeg aldri før har lest noe av, nemlig Elizabeth George. Selvsagt har jeg jo hørt om henne tidligere, men har bare av en eller annen grunn ikke sjekket ut noen av hennes bøker tidligere. Har vært en smule skeptisk uten å skjønne helt hvorfor, men en dag tok jeg motet til meg. Jeg ville lese en bok av Elizabeth George og se hvordan det var. Av bøkene hennes jeg har sett i bokhyllene til bokhandlene, så har jeg lagt merke til at bøkene hennes er som regel tykke, men med fengende titler.

Husker denne var en av tre bøker jeg valgte ut til velkomstpakken da jeg meldte meg inn i Den Norske Bokklubben. Hadde bare ikke lest den ennå før nå. Har akkurat i denne skrivende øyeblikk 26 bøker, i alle mulige størrelser, stablet på nattbordet som bare venter tålmodige på å lest og jeg har ikke annet valg enn å lese disse bøkene etter tur så den ikke raser sammen. Det hadde vært kjipt...Men denne gangen var det altså Elizabeth George sin tur.

Handling: Ingen var vitne (With no one as witness), er den trettende boka i Linley og Havers serien. Om disse bøkene må leses i kronologisk rekkefølge for å skjønne alt, vet jeg ikke, men mens jeg leste, følte jeg ikke at jeg måtte det. Vi blir introdusert til en helt ny hendelse selv om de samme karakterene er med. Vet ikke hva Lynley og Havers måtte hanskes med i forrige bok, men denne gangen må de kjempe mot en seriemorder som dreper unge gutter på omtrent 12 - 14 år. Morderen legger dem naken i fra seg på planlagte steder. Det viser seg at disse guttene som blir funnet i visse mellomrom, har blitt utsatt for rituale drap. Alle har blitt markert med et symbol, smurt inn med olje og det viser seg at alle hadde inntatt et siste måltid en time før mordene. Men en dag blir en gutt funnet, som ikke ligger død på så nøye planlagt som de andre, ikke er de smurt på med olje, heller og det virker som om morderen må ha blitt forstyrret eller noe og bare slengt liket i fra seg. Men er det virkelig sånn, eller er det flere som har skylden? En organisasjon blir knyttet til drapene, for alle guttene som blir funnet døde, er ungdomskriminelle, og organisasjonen som blir knyttet til drapene, har ansvaret for de og prøver å holde dem på rett kjør. Men politiet, Lynley og Havers, tror kanskje at denne organisasjonen ikke er så skinnhellig likevel.

Ettertanke: Har egentlig gått lei av kriminalbøker med seriemordere i handlingen, for det meste er jo egentlig oppbrukt i denne kategorien, men så nysgjerrig som jeg er, kan jeg jo ikke styre meg, likevel. Det må bare leses, uansett variasjoner.
Elizabeth George skriver godt og langt.

Begynnelsen var utrolig spennende, men så dabber det av litt og det går 200-300 sider før spenningen virkelig bygger seg opp igjen. Det er ikke bare drapsmannen det går ut på, hans tanker, ritualene og politijakten, men vi blir også godt kjent med politietterforskerne på privaten. Hvordan Havers har det som singel hjemme og Lynley som er i ferd med å bli en kommende far. 600 sider kan bli litt vel for mye, i hvert fall for de fleste. Jeg tenkte bare herregud, denne kommer jeg aldri til å bli ferdig med, men jeg ble ferdig med den fortere enn jeg hadde trodd. Kriminalromanene består oftest av 400 sider og det syns jeg egentlig er nok. Men tror at Fru George er veldig opptatt av at vi skal bli godt kjent med karakterene hun skriver om og det gjør hun til tider så detaljert. Av og til syns jeg at privatdelene, utenfor seriemorderjakten, kan bli litt overflødisk og unødvendig. Det på en måte detter ut av den egentlige historien og kan bli fort litt småkjedelig. Liten sammenheng kanskje. Det blir ikke det samme trykket for å si det sånn, spenningstrykket.

Men selv om det kanskje er 100-200 unødvendige sider i boken, er det ingen bok å grue seg til. Skrivemåten er lett, det virker ikke tungt når du leser, man må bare få bort tanken tykk bok før man leser, men når man først begynner å lese den, så flyter siden avgårde og du legger ikke merke til at du blar i sidene en gang. Før du vet ordet av det, har du godt kommet over halveis. Og når du har kommet så langt, må du bare vite hva som skjer videre med follka du har blitt så glade i underveis.

Selv har jeg blitt spesielt glad i politietterforskker Barbara Havers, Thomas Lynleys kollega. Hun er ei tøff dame med bein i nesa. Hun er også den som kommer med kvikke kommentarer som man bare må le av. Et sarkastisk vesen. En slags kvinnelig utgave av Harry Hole (bare at hun ikke er alkoholiker...)

Etter denne, vet jeg at jeg kommer til å lese mer av Elizabeth George. Har hørt rykter om at hun gir bok en gang i året, men det jeg ikke fatter, er at hun klarer å skrive så feite bøker gang på gang. Jeg mener, går hun aldri tom for ord? Det er også godt gjort at hun bor i Amerika, men skriver om troverdige miljøer fra England. Jaja, det er noen som får det til.

Skal du lese en bok i sommer som du gjerne vil skal vare litt mens du er på ferie, eller bare slappe av hjemme, så gjerne nyt denne. Kanksje du ikke vil føle deg så trygg på en varm sommerdag likevel....

Ps: Ikke gru deg selv om du ser tykkelsen av boken. Jeg grudde meg litt før jeg begynte å lese den da jeg fikk se hvor mange sider det var, men det er overhodet ingenting å grue seg til. Ingen grunn til panikk:)

Terningkast: 5