Rødstrupe av Jo Nesbø

Nok en underlig dag. Landet er fremdeles i frihetsrus, og i dag kom kronprins Olav til Oslo sammen med en regjeringsdelegasjon. Jeg orket ikke gå ned til havnen for å se, men jeg hørte at “halve” Oslo hadde samlet seg der. Jeg gikk opp Karl Johans gate i sivil i dag, selv om mine “soldatsvenner” ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke, som dem, vil sprade rundt i Hjemmefrontens “uniform” og hylles som helt. Det skal visst være det rene trekkpapir på unge damer for tiden. Damer og uniformer - om jeg ikke husker feil løp de like gjerne etter de grønne uniformene i 1940.






Originaltittel: Rødstrupe
Forfatter: Jo Nesbø
Sjanger: Krim
Antall sider: 433
Utgitt: 2001
Lesetid: 11 dager


Bakpå: RØDSTRUPE - TIDENE BESTE NORSKE KRIM


1944: I skyttergravene ved Leningrad blir frontkjemperen Daniel drept. På et hospital i Wien utgir en såret soldat seg for å være Daniel. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom ham og sykepleieren og Helena. 1999: Ved et uhell skyter Harry Hole en amerikansk sikkerhetsagent under presidents Clintons Norges - besøk- Hole overføres til overvåkningspolitiet hvor han skal sjekke opplysninger om en våpenliga med kontakter i nazimiljøer. 2000: Mens snøen tiner i Oslos gater entrer en morder med et helt prosjekt scenen.

“Overlegen thriller!” Turid Larsen, Dagsavisen

Les også de andre Harry Hole bøkene:

Flaggermusmannen (1997) “…den kløktigste debutromanen i krimgenren undertegnende har lest på lenge.” Terje Stemland, Aftenposten.

Kakerlakkene (1998) “…en nummer - to - roman som går forgjengeren en høy gang.” Tone Solberg, Dagvsavisen.

Sorgenfri (2002) “…en strålende leseopplevelse.” Leif Ekle, Nrk P2

Marekors (2003) Det skrives ikke bedre kriminalromaner her til lands - eller andre steder.” Terje Stemland, Aftenposten.



Handling: Har jeg ikke tenkt å skrive så mye om. Siden det meste sa seg selv fra bakpå biten som dere allerede har lest. Jo Nesbø tar oss med både i “nåtiden” og fortiden. Om noen soldater som kjempet for friheten i Leningrad. Begynnelsen av historien begynner i 1999 og så blir vi kastet tilbake i 1942. Og vi blir også kjent med en skadet soldat som forelsker seg vilt i sykepleieren, Helena. Ting skjer i krigstriden og en gammel mann, som får vite av en lege i året 1999, at han har få tid igjen, på grunn av en sykdom, planlegger å få sin siste vilje før han dør. Det kan få fatale følger.


Ettertanke: Jeg brukte lang tid på å komme meg gjennom boka. Jeg hadde lyst til å lese denne, siden den hadde blitt rost opp i skyene, og ville gjerne finne ut om dette virkelig var tidenes norske krim, eller om det var bare oppspinn. Jeg må dessverre si, at det ble en stor skuffelse. Som sagt, liker jeg Nesbøs skrivestil. Jeg har nå lest tre bøker av ham Snømannen, Marekors og Rødstrupe. Den siste Harry Hole romanen leste jeg først (Snømannen). Den ble jeg skikkelig engasjert i og elsket den fra første stund. Den gjorde til at jeg ville lese flere bøker av denne forfatteren, som en gang var vokalist i diDerre. Men dessverre var den ikke i nærheten av den geniale Snømannen i det hele tatt.

Kanskje fordi jeg tenkte utover mens jeg leste Rødstrupe, at den var en smule “tørr” for min smak. Krigstoff er som regel spennende og gripende å lese, men krigsdelene fra denne boken, ga meg rett og slett ingenting. Ikke syntes jeg det var spennende, ikke syntes jeg det var trist. Og slettes syntes jeg ikke at den var fengende. Jeg brydde meg rett og slett ikke hva som skjedde med soldatene og hvem som overlevde. Det kunne være det samme. Sikkert kynisk av meg å skrive det, men jeg mener det.

Nynazistmiljøet i Oslo på slutten av 1990 - tallet og deres mål, brydde jeg heller meg ikke om. Hva den gamle og tidligere soldaten hadde i tankene, som visstnok hadde store planer for 17. Mai, for å få sin vilje, snakket heller ikke noe særlig til meg.

Selve spenningen begynte ikke før de siste tjue sidene, men da hadde jeg allerede mistet tålmodigheten og irriterte meg over at en sånn spenning ikke kunne ha begynt litt tidligere, i stedet for all den tørrsnakkingen.

Det som fenget meg mest med denne boken i det hele tatt, var konflikten mellom Harry Hole og Rakel. Hvordan det ville gå med dem enn selve oppdraget til Harry Hole, og egentlig burde det ha vært omvendt, så da blir det litt feil.

Men om denne boken kommer til å styre meg unna Jo Nesbøs forfatterskap, langt i fra. Jeg skal gi det en sjanse til. Jeg likte jo tross alt Snømannen og Marekors. Man kan bare ikke like alt.

For meg er dette slett ikke Tidenes beste norske krim. For meg har det alltid vært og kommer alltid til å være; De dødes tjern av Bernhard Borge (Andre Bjerkè) Den er ekkel, spennende og tidløs. God gammeldags krim. Hvor ble det av den? Noen som kan forklare det?


Høydepunkt: Korte kapitler. God oversikt over fortid og nåtid. Harry Hole er like morsom og hvordan han takler privatlivet.

Lavpunkt: Kjedelig. Tørt. Tung å komme seg gjennom. For ikke å snakke om alt for mange sider med “tomt” stoff. Blir som regel knyttet til en bok jeg leser, men ikke denne. Ingen overraskelser.


Helt grei, men ikke usedvanlig spennende. Litt for langdrygt for meg på mange måter. Tror ikke temaet traff rett på, og da gjør det også litt vanskelig å bry seg om hva som skjer. Hvorfor jeg ikke bare ga opp? Leser alltid ferdig bøkene jeg har begynt på.


Terningkast: 3

Dødens ansikt av Lisa Jackson, Beverly Barton og Wendy Corsi Staub

Morderen angrep igjen og alt raseriet, alt det oppdemmede sinnet som hadde byggget seg opp gjennom tyve lange år, gav gjenklang i hodet hennes. Dø, din elendige, bortskjemte drittunge, Dø! Dø! Dø! Kniveggen kom ut av Haylie med en skrekkelig, surklende lyd. Morderen nølte ikke. hun kjørte kniven inn i den sammensunkne kroppen. Igjen og igjen og kjente den varme, våte spruten av blod og den kalde tilfredstillelsen av å vite at rettferdigheten omsider var skjedd fyllest. Ved hennes hjelp





Originaltittel: Most likely to die
Forfatter(e): Lisa Jackson, Beverly Barton og Wendy Corsi Staub
Sjanger: thriller
Antall sider: 444
Utgitt: 2008
Lesetid: 10 dager


Bakpå: 1986

Han hørte lyden av fottrinn igjen. Nærmere nå.
- Jeg vet at du er der, hvisket han. Fremdeles svarte hun ikke. Han la merke til en mørk skikkelse som beveget seg mellom de forvridde skyggene, før den forsvant igjen. Så det var slik hun ville ha det. Blodet ble hetere. Jake Marcott klarte aldri å vike unna en utfordring.

2006

Det var duket for gjenforeningsfest for St. Elizabeth’s high school i Oregon. Noen gruer seg til å få revet opp minnene fra fortiden - minner fra den grufulle Valentinsfesten da en av byens kjekke, unge menn ble drept. Andre gleder seg. Det er på høy tid at de skyldige får svi…

Tre av USAs beste spenningsforfattere har skrevet en av årets mest nervepirrende thrillere!


Handling: Som dere sikkert har fått med dere, handler det om en fest fra 1986, en valentinsfest hvor en ble myrdet. En som viste seg for å være en av de mest populære guttene på skolen. Hvorfor han ble drept eller av hvem er det ingen som vet. Likevel påvirkes disse drapene på enkelte, på hver deres måte. Han var en hjerteknuser, som mange jenter var forelsket i og han har knust mange hjerter oppgjennom livet. Men valentinsfesten tok en brå slutt da han ble funnet drept i en labyrint utenfor skolebygningen. Skutt mot en stamme med en pil, en amors pil. Saken ble aldri oppklart. Det var og forble en gåte.

Tyve år senere i 2006, blir det arrangert en jubielumsparty, til tross for tragediet som skjedde i 1986. Noen jenter i komiteen lager invitasjoner og står for festen som snart skal holdes, blant annet Kristen, Lindsay og Rachel, som en gang var bestevenner, men som hadde mistet kontakten helt etter hvert som årene hadde gått.

Disse jentene og flere jenter arrangerer dette store jublieet. Kristen, Lindsay og Rachel er først som fremmede overfor hverandre, men sakte som sikkert opptar vennskapet de en gang hadde og blir godt kjent igjen.

Kristen har et turbulent liv med familien. Hun er separert med ektemannen Ross og har en opprørsk tenåringsdatter ved navn Lissa, som nekter å gjøre noe annet enn det hun vil.

Lindsays liv blir snudd opp ned på hodet når hun blir kontaktet av en sønn hun var nødt til å adobtere bort da hun ble gravid i tenårene. Nå var sønnen hennes rundt tjue år og ville finne sine biologiske foreldre. Hun var nødt til å kontakte sønnens biologiske far som hun ikke har hatt kontakt med på flere år og ble gravid med bare etter en natt sammen. Hun er nødt til å treffe ham og fortelle ham at han har vært far i alle disse årene.

Og den siste kvinnerolleinnehaveren, Rachel er en foreløpende permitert politikvinne, som ble tvunget til å ta en pause fra jobben, etter å ha blitt livstruende skadet gjennom jobben og trenger tid til å komme til hektene igjen. Selv om hun ikke har lyst, ser hun ikke noe annen grunn enn åmøte opp på den store festen og kanskje hjelpe til, med å oppklare den mystiske gåten om drapet på Jake.

Etter hvert som disse tre jentene og noen flere, kommer lenger med planleggingene, virker det som om noen gleder seg litt for mye til denne festen. Noen som venter på å få sin vilje etter alle disse årene med venting på sin endelige hevn.

Jentene mottar trusler. I telefonen, i posten og andre kreative måter å få dem på. En etter en blir funnet myrdet og ingen kan føle seg trygge. Det viser seg at alle som har hatt en tilknytning til kvinnebedåreren Jake, kan ikke lenger føle seg trygge.

Når festen begynner, kan alt skje. Til og med enda flere mord.

Dødens ansikt er bok nummer 34 i superspenning - serien publisert av Schibsted forlag.
Det er en sånn serie hvor man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge, for at bøkene har ikke noe som helst sammenheng. Det er om forskjellige spenningstema skrevet av forskjellige forfattere for hver bok.

Grunnen til at jeg kjøpte denne, er at jeg syntes coveret så spennende ut og tittelen Dødens ansikt lød fengende ut for meg, og selv om denne boka ble skrevet av hele tre forfattere, som visstnok skal være store navn i USA, må jeg nok innrømme at jeg ikke kjente igjen noen av navnene, selv om jeg leser masse av thriller - sjangeren. Alle disse navnene var ukjente.

Plottet lød også spennende ut. At noen venter i tyve år på sin hevn høres veldig spennende ut, og at tre forfattere har slått seg sammen for å skrive denne boken, tenkte jeg at da måtte den være spennende.

Dessverre tok jeg grundig feil. Og at det sto bakpå at disse forfatterne har skrevet en av årets mest nervepirrende thrillere, kan jeg ikke skjønne. For dette er nemlig en av de mest kjedeligste bøkene jeg har lest på lenge.

Den hadde en veldig spennende begynnelse, da det virkelig skjedde noe, men så ble det bare tammere og tammere. Jeg følte at det ble brukt mer tid på disse jentenes privatliv enn selve mordgåten. Hvordan jentene hadde det i hverdagslivet og om kjærlighetslivet. De smest spennende avsnittene og det som gjorde denne boken utholdelig å lese, var de avsnittene da morderens tankegang ble beskrevet. Tankegangene og planene hennes. Jeg skriver hennes fordi hun blir alltid uttalt som hun. Så kjønnet på morderen blir avslørt ganske tidlig i boken.

Det som skuffet meg mest, er hvor tidlig det gikk opp for meg hvem morderen var. Man trønger ikke å være en mastermind for å skjønne det før det blir avslørt. Morderen er litt for gjennomskuelig etter min smak, og etter at man finner ut hvem det er, blir det npe kjedelig å lese resten av boken.

Boken er på 444 sider, noe som er unødvendig langt med dette temaet. Jeg brukte ti dager på å lese denne boke. Når jeg bruker så mange dager på en bok, er det enten for at boken er litt tung eller vel kjedelig til å glede seg nok til å lese som bare det. For meg var det det sistnevnte.

Når jeg sier at en bok er kjedelig, kunne jeg vel bare ha lagt den fra meg og begynt på en annen en, men jeg leser alltid ferdig en bok uansett hvor spennende eller kjedelig den er. Men jeg følte meg torturert hele tiden. Kunne ikke vente med å bli ferdig med den. Fordi jeg syntes denne boken ble for jentete for min smak. Det ble for mye jenteromanseskrekk, enn virkelig skrekk. En slags bok som kunne være forlenget av en av disse romansenovellene i diverse ukeblad. Om jenter som blir forfølget av en eller galning og trenger å bli beskyttet av en sterk mann. Gjerne en mann de har kjent en gang i fortiden som de har kjent en eller annen gang og en romanse blomstrer opp mellom det.

Det blir for klissete og ødelegger store deler av spenningen. Det blir for masete. Denne boken kunne godt ha blitt forkortet fra 444 sider til rundt 260. Det hadde vært mer enn nok. For meste av sidene ble brukt til tomprat og mange gjentakelser. Gjerne snakking om det vi har funnet ut for flere sider siden.

Anbefales ikke.

Selv om jeg ikke likte denne, kommer jeg helt sikkert til å skaffe meg neste bok i serien. Da er det en annen forfatter som skriver og annet tema. For det er jo ingen sammenheng mellom disse bøkene og takk og lov for det.

Om jeg kommer til å lese mer av disse nevnte forfatterne, tviler jeg på.

Høydepunkt: De første sidene og de siste sidene. Endelig tok boka slutt!

Lavpunkt: Altfor mye unødvendige intriger og at det trengtes tre forfattere til å skrive dette vrøvlet, er for meg en gåte.

Terningkast: 1