I Bokhylla fyller 10 år

Skal ikke gjøre en stor greie ut av dette, bare en liten markering. Det må da være lov:)

Jeg studerte grafisk design ved Næringsakademiet i Trondheim da jeg opprettet I Bokhylla. Grunnen til at jeg jeg opprettet I Bokhylla var vel for at jeg var veldig nysgjerrig på selve bloggformatet. Jeg hadde lenge ønsket å ha en slags "hjemmeside", men før i tiden måtte man bygge opp slike sider kun ved hjelp av html koder fra scratch. Jeg kan litt om html koder, men ikke nok til å bygge opp en hel side. Tror ikke interessen var stor nok til det, og bloggformatet er en forenklet versjon. På den tiden var det allerede mange som hadde en blogg. Jeg hadde lyst til å prøve, men hva i all verden skulle jeg skrive om? Jeg ville ikke ha en hverdagsblogg for jeg har aldri noe spennende å skrive om, så dermed ble det bokblogg siden bøker alltid har vært en del av livet mitt, og da var det ikke så mange bokbloggere. Jeg tror jeg trivdes litt bedre da det ikke var så mange bokbloggere for da var det ikke så "synlig". Misforstå meg ikke, det er jo koselig at mange flere bokbloggere har kommet og at det har blitt et slags samfunn av det, men jeg er gammeldags og synes alt var bedre før i tden:)

Jeg hadde bloggen først hos sol.no de første seks årene da de hadde egen bloggplattform, men jeg flyttet over til blogspot for syntes ikke at sol hadde nok muligheter og frihet når det gjaldt utforming og design. Så derfor flyttet jeg over til blogspot, noe jeg også er lettet over at jeg gjorde for noen måneder senere ble sols bloggplattform lagt ned.

Som blogger må man regne med at ikke alle er fornøyde med det man gjør, for oppgjennom årene har jeg fått noen skuffende, sinte og av og til hånlige tilbakemeldinger både i kommentarfelt og på mail, men man kan ikke ta det innover seg. For hva får man ut av det? Og man kan ikke gjøre alle til lags uansett og det har jeg heller ikke noe interesse av. Jeg bare gjør noe jeg liker, akkurat som alle andre. Vet at jeg kan være brutalt ærlig i meningene mine, men såpass bør man tåle.

Da jeg opprettet I Bokhylla, laget jeg også en filmblogg på vg.no da de hadde bloggplattform før i tiden, men den bloggen varte i bare noen få år, for etter å ha studert grafisk design, har jeg studert mye forskjellig ved Dragvoll, NTNU, og hadde ikke anleding til å fokusere både på studiene, filmbloggen og bokbloggen, så da ga jeg opp filmbloggen for den var bare halvhjertet. Jeg brant ikke like mye for det som bokblogging, pluss at jeg også ville konsentrere meg om studiene.

Oppgjennom årene har jeg ofte vært fristet til å slutte med bokblogging, for det hender seg jo at man blir lei av det man liker å gjøre også, men noe har alltid holdt meg tilbake. Hva skal jeg bruke tiden på hvis jeg kutter ut bokblogging? For jeg har virkelig ikke mange hobbyer. Synes kanskje at andre bokbloggere er mer sammensveiset enn det jeg er? Jeg vet ikke. Virker som andre enn meg er flinkere til å holde kontakt. Jeg har jo kontakt med noen og håper det fortsetter, og jeg vet at jeg ikke er flinkest til å legge igjen kommentarer og spor etter meg (prøver i periodesvis:), og er heller ingen person som inpisrerer på noen måte. Jeg har av en eller annen grunn vært vant til meg og mitt, stort sett. Litt sær:)

Selv om dette er en bokblogg har jeg skrevet fra livet mitt også, men nå er det bøkene som er i fokus og har nesten ikke skrevet om meg selv det siste året og foretrekker det sånn. Det er ikke mye som skjer siden dagene er stort sett det samme, ikke mye som skjer, så da er det greit at bøkene er i fokus.

Om det blir ti år til med I Bokhylla, er jeg høyst usikker på. Vi får se:) Man vet jo aldri.

---

Dødens ansikt av Lisa Jackson, Beverly Barton og Wendy Corsi Staub

Morderen angrep igjen og alt raseriet, alt det oppdemmede sinnet som hadde byggget seg opp gjennom tyve lange år, gav gjenklang i hodet hennes. Dø, din elendige, bortskjemte drittunge, Dø! Dø! Dø! Kniveggen kom ut av Haylie med en skrekkelig, surklende lyd. Morderen nølte ikke. hun kjørte kniven inn i den sammensunkne kroppen. Igjen og igjen og kjente den varme, våte spruten av blod og den kalde tilfredstillelsen av å vite at rettferdigheten omsider var skjedd fyllest. Ved hennes hjelp





Originaltittel: Most likely to die
Forfatter(e): Lisa Jackson, Beverly Barton og Wendy Corsi Staub
Sjanger: thriller
Antall sider: 444
Utgitt: 2008
Lesetid: 10 dager


Bakpå: 1986

Han hørte lyden av fottrinn igjen. Nærmere nå.
- Jeg vet at du er der, hvisket han. Fremdeles svarte hun ikke. Han la merke til en mørk skikkelse som beveget seg mellom de forvridde skyggene, før den forsvant igjen. Så det var slik hun ville ha det. Blodet ble hetere. Jake Marcott klarte aldri å vike unna en utfordring.

2006

Det var duket for gjenforeningsfest for St. Elizabeth’s high school i Oregon. Noen gruer seg til å få revet opp minnene fra fortiden - minner fra den grufulle Valentinsfesten da en av byens kjekke, unge menn ble drept. Andre gleder seg. Det er på høy tid at de skyldige får svi…

Tre av USAs beste spenningsforfattere har skrevet en av årets mest nervepirrende thrillere!


Handling: Som dere sikkert har fått med dere, handler det om en fest fra 1986, en valentinsfest hvor en ble myrdet. En som viste seg for å være en av de mest populære guttene på skolen. Hvorfor han ble drept eller av hvem er det ingen som vet. Likevel påvirkes disse drapene på enkelte, på hver deres måte. Han var en hjerteknuser, som mange jenter var forelsket i og han har knust mange hjerter oppgjennom livet. Men valentinsfesten tok en brå slutt da han ble funnet drept i en labyrint utenfor skolebygningen. Skutt mot en stamme med en pil, en amors pil. Saken ble aldri oppklart. Det var og forble en gåte.

Tyve år senere i 2006, blir det arrangert en jubielumsparty, til tross for tragediet som skjedde i 1986. Noen jenter i komiteen lager invitasjoner og står for festen som snart skal holdes, blant annet Kristen, Lindsay og Rachel, som en gang var bestevenner, men som hadde mistet kontakten helt etter hvert som årene hadde gått.

Disse jentene og flere jenter arrangerer dette store jublieet. Kristen, Lindsay og Rachel er først som fremmede overfor hverandre, men sakte som sikkert opptar vennskapet de en gang hadde og blir godt kjent igjen.

Kristen har et turbulent liv med familien. Hun er separert med ektemannen Ross og har en opprørsk tenåringsdatter ved navn Lissa, som nekter å gjøre noe annet enn det hun vil.

Lindsays liv blir snudd opp ned på hodet når hun blir kontaktet av en sønn hun var nødt til å adobtere bort da hun ble gravid i tenårene. Nå var sønnen hennes rundt tjue år og ville finne sine biologiske foreldre. Hun var nødt til å kontakte sønnens biologiske far som hun ikke har hatt kontakt med på flere år og ble gravid med bare etter en natt sammen. Hun er nødt til å treffe ham og fortelle ham at han har vært far i alle disse årene.

Og den siste kvinnerolleinnehaveren, Rachel er en foreløpende permitert politikvinne, som ble tvunget til å ta en pause fra jobben, etter å ha blitt livstruende skadet gjennom jobben og trenger tid til å komme til hektene igjen. Selv om hun ikke har lyst, ser hun ikke noe annen grunn enn åmøte opp på den store festen og kanskje hjelpe til, med å oppklare den mystiske gåten om drapet på Jake.

Etter hvert som disse tre jentene og noen flere, kommer lenger med planleggingene, virker det som om noen gleder seg litt for mye til denne festen. Noen som venter på å få sin vilje etter alle disse årene med venting på sin endelige hevn.

Jentene mottar trusler. I telefonen, i posten og andre kreative måter å få dem på. En etter en blir funnet myrdet og ingen kan føle seg trygge. Det viser seg at alle som har hatt en tilknytning til kvinnebedåreren Jake, kan ikke lenger føle seg trygge.

Når festen begynner, kan alt skje. Til og med enda flere mord.

Dødens ansikt er bok nummer 34 i superspenning - serien publisert av Schibsted forlag.
Det er en sånn serie hvor man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge, for at bøkene har ikke noe som helst sammenheng. Det er om forskjellige spenningstema skrevet av forskjellige forfattere for hver bok.

Grunnen til at jeg kjøpte denne, er at jeg syntes coveret så spennende ut og tittelen Dødens ansikt lød fengende ut for meg, og selv om denne boka ble skrevet av hele tre forfattere, som visstnok skal være store navn i USA, må jeg nok innrømme at jeg ikke kjente igjen noen av navnene, selv om jeg leser masse av thriller - sjangeren. Alle disse navnene var ukjente.

Plottet lød også spennende ut. At noen venter i tyve år på sin hevn høres veldig spennende ut, og at tre forfattere har slått seg sammen for å skrive denne boken, tenkte jeg at da måtte den være spennende.

Dessverre tok jeg grundig feil. Og at det sto bakpå at disse forfatterne har skrevet en av årets mest nervepirrende thrillere, kan jeg ikke skjønne. For dette er nemlig en av de mest kjedeligste bøkene jeg har lest på lenge.

Den hadde en veldig spennende begynnelse, da det virkelig skjedde noe, men så ble det bare tammere og tammere. Jeg følte at det ble brukt mer tid på disse jentenes privatliv enn selve mordgåten. Hvordan jentene hadde det i hverdagslivet og om kjærlighetslivet. De smest spennende avsnittene og det som gjorde denne boken utholdelig å lese, var de avsnittene da morderens tankegang ble beskrevet. Tankegangene og planene hennes. Jeg skriver hennes fordi hun blir alltid uttalt som hun. Så kjønnet på morderen blir avslørt ganske tidlig i boken.

Det som skuffet meg mest, er hvor tidlig det gikk opp for meg hvem morderen var. Man trønger ikke å være en mastermind for å skjønne det før det blir avslørt. Morderen er litt for gjennomskuelig etter min smak, og etter at man finner ut hvem det er, blir det npe kjedelig å lese resten av boken.

Boken er på 444 sider, noe som er unødvendig langt med dette temaet. Jeg brukte ti dager på å lese denne boke. Når jeg bruker så mange dager på en bok, er det enten for at boken er litt tung eller vel kjedelig til å glede seg nok til å lese som bare det. For meg var det det sistnevnte.

Når jeg sier at en bok er kjedelig, kunne jeg vel bare ha lagt den fra meg og begynt på en annen en, men jeg leser alltid ferdig en bok uansett hvor spennende eller kjedelig den er. Men jeg følte meg torturert hele tiden. Kunne ikke vente med å bli ferdig med den. Fordi jeg syntes denne boken ble for jentete for min smak. Det ble for mye jenteromanseskrekk, enn virkelig skrekk. En slags bok som kunne være forlenget av en av disse romansenovellene i diverse ukeblad. Om jenter som blir forfølget av en eller galning og trenger å bli beskyttet av en sterk mann. Gjerne en mann de har kjent en gang i fortiden som de har kjent en eller annen gang og en romanse blomstrer opp mellom det.

Det blir for klissete og ødelegger store deler av spenningen. Det blir for masete. Denne boken kunne godt ha blitt forkortet fra 444 sider til rundt 260. Det hadde vært mer enn nok. For meste av sidene ble brukt til tomprat og mange gjentakelser. Gjerne snakking om det vi har funnet ut for flere sider siden.

Anbefales ikke.

Selv om jeg ikke likte denne, kommer jeg helt sikkert til å skaffe meg neste bok i serien. Da er det en annen forfatter som skriver og annet tema. For det er jo ingen sammenheng mellom disse bøkene og takk og lov for det.

Om jeg kommer til å lese mer av disse nevnte forfatterne, tviler jeg på.

Høydepunkt: De første sidene og de siste sidene. Endelig tok boka slutt!

Lavpunkt: Altfor mye unødvendige intriger og at det trengtes tre forfattere til å skrive dette vrøvlet, er for meg en gåte.

Terningkast: 1