The clock on the kitchen wall says noon, I'm late for the
bed-thing's shit but regardless I am drawn to the drawer
still hanging open, the photographs Móraí is keeping
from the museum, half spewing out.
I pick through them and every one of them shows the
bed-thing back in the smiling days.
Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?
Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.
Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.
Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.
(Baksidetekst):
'My mother.
At night, my mother creaks..
The house creaks along with her ...'
Aoileann has never left the island. Her silent,
bed-bound mother is the survivor of a private
disaster no one will speak about. Aoileann
desperately wants a family, and when artist
Rachel and her baby move to the island.
Aoileann finds a focus for her relentless love.
Originaltittel: Where I End
Norsk tittel: Ingen norsk tittel
Forfatter(e): Sophie White
Sjanger: Horror
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 226
Forlag: Tramp Press
Norsk forlag: Ingen norsk utgivelse
Utgitt: 2022
Min utgave:
Lest: 08.06. - 29.08. 2035
Kilde: Fra min egen boksamling
Plot: 4 Mystisk, kryptisk og spesiell handling.
Tittel: 5 En av grunnene til at jeg ville lese boka. Det skal ikke mye til.
Omslag: 4 Småkjedelig og fascinerende på samme tid.
Baksidetekst: 4 Kort og enkelt, og virker som stemningsfull lesing.
Skrivemåte: 5 Kryptisk og gåtefullt. Man er nysgjerrig på karakterene og handlingen.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut som favoritt.
Persongalleri: 5 Alle spilte en viktig og rar rolle.
Slutten: 3 Litt skuffet. Det kom noe brått på og det var mer jeg ville vite om.
Høydepunkt: Lettlest, kryptisk, det isolerte livet og hovedkarakterens rare tanker.
Lavpunkt: Litt for lettvint avslutning og ville vite mer om denne merkelige familien. For mye om amming, og det er tema som ikke interesserer meg.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2025
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar