Dagen etter kommer Thomas hjem med en plante fra blomsterhandelen i Stockfleths gate.
"Den keramiske potta tørker jorda om vinteren, og det er bra. Det sa damen i butikken."
"Det er en kaktus."
"Ja."
"Jeg ba om en plante. En blomst, kanksje. En orkidé, noe pent." Johanne peker på det store, stikkende som Thomas forsiktig setter i hjørnet av rommet, ved siden av tv-en. Den er så massiv at hele rommet virker endret av dens tilstedeværelse. Den er oppmerksomhetssyk. Trengende. Men samtidig tydelig på at om du kommer for nær, vil det straffe seg,
"Den her tåler det meste," sier Thomas, før han forlater rommet humrende. Johanne ler ikke. Den nye organismen i tilværelsen deres kan høre henne mumle noe om at en bikkje ikke kommer på tale nå. Ikke faen.
Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...
Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?
Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.
Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.
Bakpå:
Dagen Johanne fyller tretti gjør samboeren Thomas det slutt, kort tid etter at hun kom i skade for å kysse en annen kvinne. Sjalusien hans er som en oljelekkasje, og Johanne vader i kystfarvannet med en brennende fyrstikk mellom fingrene, men slipper ikke taket. Hva skal man gjøre når den ene vil ut av forholdet, og den andre heller slår opp telt i stua?
Lykkelige mennesker har ikke bikkje er en roman om samlivsbrudd og kvartlivskrise, satt til Sagene i Oslo, og er fullsendig allergivennlig.
Originaltittel: Lykkelige mennesker har ikke bikkje
Forfatter(e): Martine Johansen
Sjanger: roman, humor
Målgruppe: voksen
Antall sider: 349
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2018
Min utgave: 2018 (Innbundet)
Lest: 23.05. - 02.06. 2018
Kilde: anmeldereeksemplar
Plot: 2 Heseblesende og mye av det samme skjer. Lite utvikling i historien.
Tittel: 4 Morsom tittel i grunn, og derfor jeg hadde lyst til å lese boka for håpet på en sær bok.
Omslag: 1 Grusomt. Gule bøker? Nei takk. Beskrivende motiv som passer til innholdet, men ikke spennende bokomslag på noen måte. Det blir for skrikende.
Baksidetekst: 4 Kort og enkelt, og morsomt og annerledes skrevet.
Skrivemåte: 1 Som nevnt blir dette heseblesende og kavende. Likte heller ikke noen av karakterene, så føltes ut som tvangslesing siden jeg ikke avbryter en eneste bok.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut til å bli noen favoritt, dessverre.
Slutten: 1 Som forventet og ingen minnerik avslutning.
Høydepunkt: Lettlest og boka har noen morsomme høydepunkt, men ikke nok til at boka blir godt likt.
Lavpunkt: Historien føles veldig gjentagende, og det er mye frem og tilbake. Man mister interessen underveis både for historien og persongalleriet. Et evig mas.
Terningkast: 1
Leseutfordring: 100 øker i løpet av 2018
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar