- Jeg har tenkt sånn på deg, sier Liv Karin og legger armene rundt nakken hennes, og igjen slår det Ingeborg, slik det har gjort mange ganger siden mai, hvordan døden har noe samlende ved seg, hvordan den får folk til å åpne opp, hvordan den rydder vekk all den ytre støyen, og går rett til beinet.
Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.
Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".
Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.
Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.
Bakpå:
Liv Karin mister besinnelsen overfor tenåringsdatteren Kaja, uten å vite at de stygge ordene som faller mellom dem, skal bli de aller siste. Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner. Den unge legen Jonas som prøver å komme seg videre etter en fatal feilvurdering på Legevakta, Ivan som gikk et skritt for langt, studenten Ingeborg som forsker på innsattes tilværelse bak murene, og ungjenta Lykke som endelig har funnet sin ukjente far, men som må innse at han ikke har noe ønske om å bli funnet. Alle disse får på sin måte betydning for hvordan det går med Kaja.
Talte dager er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Originaltittel: Talte dager
Forfatter(e): Heidi Linde
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 285
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Min utgave: 2017 (Innbundet)
Lest: 03.01. - 08. 01. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 3 Interessant, spesielielt skiftingen av perspektiv.
Tittel: 4 Treffende for innholdet og småmørk tittel.
Omslag: 5 Enkel og gammeldags, og det er et omslag som taler for seg.
Baksidetekst: 4 Veldig interessant og man får lyst til å lese boka.
Skrivemåte: 3 Småtamt i perioder. Gode personskildringer på enkelte, men lite driv og flyt.
Favorittkarakter: Lykke. Hun er spennende å lese om og man får lyst til å bli bedre kjent med henne.
Slutten: 3 Ingen hjemsøkende slutt.
Høydepunkt: Lettlest, noen spennende partier og gode personbeskrivelser av enkelte.
Lavpunkt: Kunne godt ha kuttet ned på persongalleriet for ikke alle var like spennende å lese om. Savnet også jevnere flyt.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2018
Takk for en utfyllende omtale. Kjøpte boka selv nylig, men ikke fått muligheten til å lese den enda.
SvarSlettBle litt overrasket over at du samlet sett ga den terningkast 2, for du ga jo flere 3'ere, 4'ere og en 5'er på de andre punktene. Men igjen, du sa det ikke var din type bok- ble bare litt overrasket :)
-Siri
Takk for det. :)
SlettDet har skjedd flere ganger i oppsummeringsdelen at andre aspekter fra en bok får litt høyere terningkast osv, og så ende opp med terningkast en eller to. Det er tross alt selve terningkastet som gjelder til slutt. :-) Så det er ikke for å gjøre det mer forvirrende, altså. Noen ganger liker jeg et bokomslag bedre enn innholdet, kanskje. Av og til liker jeg skrivemåten bedre enn selve historien. Så selv om de andre oppsummeringskastene får veldig varierende terningkast, kan det derfor virke litt forvirrende noen ganger. Håper dette svaret var litt mer forklarende. :)