Førti år alene på Svalbard av Birger Amundsen - en realistisk bok om overlevelse og pågangsmot

Reklame: Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

---

     Eg hadde aldri hørt om denne loven, men det var riktig, der sto det at enhver tilvirkning av

alkohol var strangt forbudt. Vi ble enige om at vi fikk kalle dette en

rettsvillfarelse fra min side. Ja, sa eg, og neste gang du kommer på

besøk, så får eg sette bøtta inn på soverommet så du ikke ser den.

Ja ha, det var kanskje tryggest det", mente han.

---

Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.

Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.

I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.

Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.

Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om. 

En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.

---

(Bakpå):

Han ankom Svalbard en forblåst sommerdag i 1977. Det var midt

på lyse natten, han kjente ingen, og alt var fremmed for ham. Men

i mer enn førti år holdt Harald Soleim til som fangstmann i en 

liten hytte på Kapp Wijk, det meste av året i fullstendig isolasjon. 

Dette er hans historie.

"Boken om Harald Soleims liv bringer leseren inn i en vekselvarm

tilstand der sympati, avsky, undring og latter avslører hverandre. På

Svalbard er landskapet og klimaet alltid hovedpersonene, men den 

lengendariske stabeisen Soleim framstår som en verdig konkurrent

om oppmerksomheten - nettopp fordi han mot mange odds har

mestret de ekstreme omgivelsene.

Førti år alene på Svalbard er et ømt og velskrevet portrett av en

einstøing - og av Svalbard. Boken er full av sanselige inntrykk og

ganske ville beretninger fra det farglige og fascinerende øyriket, og 

som så ofte har tiltrukket seg ekstreme personligheter."

                                                           (Morten A. Strøksnes)

 

Birger Amundsen (f.1948) har vært tilknyttet Svalbard i nærmere

femti år som ingeniør, journalist, redaktør, fotograf og forfatter. Han

har utgitt en rekke bøker fra polarlandet, produsert filmer og vært

redaktør av Svalbardposten. Vennskapet med Harald Soleim har vart

i førti år, i en felles tilbøyelighet til is og kulde.

---

Originaltittel: Førti år alene på Svalbard
Forfatter(e): Birger Amundsen
Sjanger: sakprosa
Målgruppe: voksen
Antall sider: 263
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Hardcover)
Lest: 23.10. - 28.10. 2020
Kilde: anmeldereksemplar
Plot:4 Spennende om en noe unik livsstil.
Tittel: 3 Beskrivende, men er kanskje ikke noen tittel man går etter?
Omslag: 2 Noe stivt og kaldt, men det blir ofte brukt bilder av personen det gjelder i en sakprosa.
Baksidetekst: 4 Det har også noe stivt over seg, men man blir engasjert og får lyst til å lese boka. Det virker som en underlig historie, tross alt.
Skrivemåte: 4 Noe livløst og avstandaktig i noen partier, men har mange fascinerende hendelser.
Persongalleri: Kan på en måte ikke dømmes i en slik bok da dette gjelder virkelige personer, og det er ikke mange som er med.
Favorittkarakter: Kan heller ikke dømmes av samme grunn.
Slutten: 3 En fin og vemodig slutt, men ikke spesielt tankefull eller minnerik.
Høydepunkt: Lettlest til å være en sakprosa. Den kan virke noe tung og tørr, men det var det ikke. Fascinerende innblikk når det gjelder ensomhet og annerledes livssvalg.
Lavpunkt: Fortellerstemmen kan bli noe monoton i lengden, kanskje. Ikke tung eller tørr, men kunne vært kjekt med noe variert tonebruk.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020

---