"Ja," sa Torp. "Mekanikeren som skrudde på bilen, sa at det ikke er noe beskyttelsesdeksel på gamle biler. At man ser rett opp på drivverket."
"Det er riktig. Men at bilen ikke hadde noen merker etter et slikt sammenstøt, høres rart ut. Uavhengig av hva som er skjedd før mannen havnet under bilen, så kan hånden ha festet seg til bakakslingen, som da har revet den tvers av ved carpus." Han så opp på Torp. "Håndleddet. Der har vi bare trapezium." Han pekte på knokkelen under tommelen.
En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...
Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.
Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.
Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.
Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.
Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.
Bakpå:
Å være landets fremste kriposetterforsker er ingen god kombinasjon med det å gamble. Tidligere har det kostet Anton jobben. Han har lært leksen sin, og det er en pokernykter Anton som reiser til Las Vegas for å finne svaret på en norsk drapsgåte.
Men Antons øyne glitrer som neonlysene langs den famøse The Strip da han ankommer. Han må kjempe mot sine egne demoner - mens han jakter en morder. For Anton vet at i syndenes by, er det kun den beste spilleren som overlever.
Originaltittel: Lykkejegeren (Ingen kommer hel hjem fra Vegas)
Forfatter(e): Jan - Erik Fjell
Sjanger: krim, thriller
Målgruppe: voksen
Antall sider: 550
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2016
Min utgave: 2016 (Pocket)
Lest: 03.07. - 15.07. 2016
Kilde: forhåndseksemplar
Plot: 4 (En del spennende scener, men det blir en del overdrivelser og man går da litt lei underveis av all dramatikken som skjer på en gang).
Tittel: 5 (Tøft og vekker nysgjerrighet med en gang).
Omslag: 5 (Stilig med Cadillac i front, men noe oppgrubkt med blodflekker da det er en gjenganger på mange norske bokomslag i krimsjangeren. Blodflekker begynner å bli vel standardaktig).
Baksidetekst: 4 (Man får lyst til å lese den og det høres ut som spesielt innhold).
Skrivemåte: 5 (Mange levende karakterskildringer, mye bruk av intern humor og en del spennende scener oppstår).
Favorittkarakter: Anton Brekke. Man blir aldri helt klok på ham og er mystisk. Til tider kan han også være litt mye, men annerledes enn mange av etterforskere jeg har lest generelt. Litt barnsligere enn de andre etterforskerne jeg har lest om.
Slutten: 4 (Småspennende og guffen).
Høydepunkt: Fjells karakterbeskrivelser som nesten blir levende og den jevne flyten mellom fortid og nåtid.
Lavpunkt: Som sagt tidligere det blir litt "over the top" og det kan man forvente seg i en slik bok. Men likevel savnet jeg mer undertoner og snikende uhygge. Sier ikke nei til det.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar