- Kan du huske hva du sier hver gang vi ser på en skrekkfilm? Hun ventet ikke på at han skulle svare, og fortsatte: - Du påpeker alltid hvor dumt det er at alle går hver for seg og leter etter monsteret de vet er der et eller annet sted, istedenfor å holde sammen. Vel, jeg tror det er like dumt å grave der du og Jack graver.
Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.
Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...
Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.
Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.
Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.
Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.
Bakpå:
Huset lå der i dalsøkket. Jean Whitney visste øyeblikkelig at det måtte hun ha. Det kalte på henne slik at hun neste kunne høre det. Familien på fire flytter inn - og uhyggen begynner. Skritt høres uten at det er noen der - skapdører åpnes, ting blir flyttet på - en grå skygge skimtes. Hva er forklaringen? Så en dag får Jean se ham - en grufull skapning som stirrer på henne med et ond smil på det skjelettaktige ansiktet. Han strekker de knokkellignende hendene frem mot henne. Drømmehuset har blitt til en skrekkens bolig. Og dett er bare begynnelsen...
Originaltittel: The Revenant
Norsk tittel: Skrekkens hus
Forfatter(e): Hugh Zachary
Sjanger: horror
Målgruppe: voksen
Antall sider: 316
Forlag: Onyx
Norsk forlag: Fredhøis Forlag
Utgitt: 1988
Min utgave: 1994 (Pocket)
Lest: 27.04. - 04.05. 2016
Kilde: fra egen boksamling
Plot: 4 (Et godt og solid plott, selv om det ikke var særlig originalt).
Tittel: 3 (Typisk horrortittel, hverken mer eller mindre).
Omslag: 5 (Typisk horroraktig det også, men har sansen for skjelletter og jeg liker Caisno Grøsser omslagene hvor det er en sirkel og åpner man boka får man sett hele omslaget.
Baksidetekst: 4 (Høres ut som en bok for meg, bare synd det avslører for mye).
Skrivemåte: 4 (Levende og får horror til å virke gøy istedet for skremmende).
Favorittkarakter: Vance. En fyr som er chill i enhver situasjon.
Slutten: 2 (Hverken sjokkerende eller tankevekkende. Det ble mer som forventet).
Høydepunkt: Underholdende, det er både morsomt og interessant.
Lavpunkt: Ikke noe snikende uhygge eller kalde gufs som man forventer seg av en slik bok.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Noen ganger er det interessant å lese bøker om igjen, særlig når man opplever dem annerledes enn for første gangs lesing :)
SvarSlettNettopp:)
SlettAv og til får man den samme følelsen som for mange år siden og være i den samme settingen, og andre ganger blir man ikke like imponert. Det er av mange grunner jeg ikke liker å gjenlese bøker for jeg vil huske de som de var, men har lenge hatt lyst til å lese Casino Grøsser bøkene som jeg har for de har jeg en barnslig forkjærlighet for;) Noen svakheter har man som leser;)