Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr - jeg liker historiske romaner en gang i blant, men dette var virkelig tamt ...

De skal ikke arrestere ham. De vil bare at han skal reparere radioen. Werner løsner bakplaten og titter inn i apparatet. Alle rørene er intakte, og alt ser ut som det skal. "Ja vel," mumler han for seg selv. "Tenk. Han sitter med beina i kors og gransker kretsene.

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen, og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Bakpå: En blind fransk jente. En spinkel foreldreløs tysk gutt. De kjemper begge for å overleve. To unge menneskers liv krysser veier i det okkuperte Frankrike. Saint-Malo, 1944: Marie-Laure er en ung blind jente som har flyktet fra det nazi-okkuperte Paris sammen med sin far, til en einstøing av en onkel i kystbyen Saint-Malo. Fra farens jobb på det naturhistoriske museum, har de med seg kanskje den mest verdifulle edelstenen som eksisterer – eller har de bare fått utlevert en kopi? Samtidig har nazistene startet jakten på den berømte stenen. Werner er en foreldreløs tysk gutt som på grunn av sine tekniske talenter blir forfremmet til radiotekniker for nazistene. Hans peilesender skal finne motstandsfolk med radioer, og laget han er en del av, henretter kaldt og metodisk. De trenger helt frem til Saint-Malo i jakten på radiostasjonen som Marie-Laures onkel driver. Radioen leverer viktige data til motstandsbevegelsen før den planlagte invasjonen … Kunstferdig. Vakkert. Detaljert og eventyrlig. Anthony Doerr skriver ulidelig spennende fra første til siste side. En magisk opplevelse. Begynner du på denne, får du ikke lyst til å gjøre noe annet.

Original tittel: All the light we cannot see 
Norsk tittel: Alt lyset vi ikke ser 
Forfatter(e): Anthony Doerr
Sjanger: historisk roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 660
Forlag: Scribner
Norsk Forlag: Pantagruel
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015 (Pocket/forhåndseksemplar) 
Lest: 16.04. - 03.05. 2015
Kilde: leseeksemplar/forhåndsekesemplar
Plot: 3 (Greit nok, men det går for langsomt med tanke på hvor tykk boka er. Tykke bøker skremmer ikke meg, men man forventer da litt spenning).
Tittel: 4 (Mørkt og dystert. Nesten litt poetisk).
Omslag: 5 (Det er vel det beste med hele boka. Mystisk og flott).
Baksidetekst: 2 (Hm ... temmelig skeptisk. Liker historiske romaner, men er redd for baksiden kjeder meg allerede).
Persongalleri: 2 (Jeg liker de fleste, men det er bare så synd de virker så livløse, nesten døde. Vi blir aldri godt nok kjent med dem til tross for tykkelsen på boka).
Skrivemåte: 2 (Det blir for flatt, lite innhold og spenningen uteblir. Og med tanke på tykkelsen av boka er det en tortur. Man forventer da i det minste litt spennig). 
Favorittkarakter: Werner. Liker at han prøver å være uskyldig og sjenert angående talentet sitt.
Slutten: 2 (Ikke noen tankevekker og gjorde heller ikke spesielt inntrykk. Enkel og grei, men ikke noe mer enn det). 
Høydepunkt: Lettlest til tross for at det var en tykk bok, og likte noen av karakterene. 
Lavpunkt: Tykke bøker skremmer ikke meg for jeg har lest mange tykke bøker oppgjennom åra, men når en bok er tykk så forventer man automatisk litt spenning ... 
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015

---