Flaggermusmannen av Jo Nesbø

“De karene der er ikke mors beste barn. Jeg aner ikke hvordan de tjener ølpengene sine og jeg har ikke tenkt å spørre heller. Men de jobber ikke ni til fire, for å si det sånn.” “Ingen liker vel at uskyldige jentunger blir voldtatt og kvalt i nabolaget? Selv ikke folk som tråkker litt på begge sider av loven, eller hva? Det skremmer folk unna stedet og er ikke bra for business uansett hva du selger, eller hva?”







Originaltittel: Flaggermusmannen
Forfatter: Jo Nesbø
Sjanger: Krim
Antall sider: 339
Utgitt: 1997
Lesetid: 7 dager



Politimannen Harry Hole er i Sydney for å bistå australsk politi i etterforskningen av mordet på en ung norsk kvinne. På sin vei gjennom lysskye miljøer treffer han horer og halliker, transer, klovner og pushere. Og noen aboriginer, Australias urinnvånere. Harry Hole har reist så langt vekk fra Norge som det er mulig å komme, og i den blinde nattejakten på morderen har han bare svake ekko å navigere etter.

“Slike krimromaner vil vi ha.”
Juryens begrunnelse, Rivertonprisen.

“Jo Nesbø har skrevet en kløktigste debutromanen i krimgenren undertegnende har lest på lenge.”
Terje Stemland, Aftenposten.




Harry Hole blir presentert for første gang og vi får tidlig nok vite hans trang til alkohol, men han blir likevel sett på som en av Norges beste politietterforskere. Han blir sendt til Australia for å jobbe med et team der. En norsk B - kjendis, Inger Holter, som ble utsatt for voldtekt, drap og ti slutt slengt utenfor et stup. Ikke lenge etter ble hun skyldt i land og alle bevis er blitt vasket bort av sjøen. Det viser seg at flere jenter har blitt utsatt for omtrent det samme og alle med lyst hår. Det er ingen tvil om det er en seriemorder som står bak det hele.
Idet Harry Hole ankommer flyplassen i Sydney, blir han møtt av en politimann som han skal jobbe sammen med fremover. Han heter Andrew Kensington. Han har aboriginer opphav og må tåle hardt vær av mange årsaker. Det folkeslaget har ikke alltid blitt satt pris på.
Han og Harry Hole blir fort kamerater. De kjenner seg igjen i hverandre og kan det å spøke sammen, selv om de må jobbe med en dyster sak. De oppsøker baren The Albury, hvor Inger jobbet, for å intervjue kollegene hennes.
Der møter Harry Hole en svensk berte som jobber der som han blir straks betatt av. Han og Birgitta finner straks ut at de liker hverandre, og ender opp med å flørte sammen og henger sammen etter hennes jobbtid. Han faller rett og slett pladask for henne.
Mens han undersøker drapet på den norske statsborgeren, må han innom de mørkeste gatene i millionbyen, Sydney, hvor det finner mange slags mennesketyper. Jenter som selger seg selv for pengenes skyld, halliker og diverse. Harry dumper inn i de merkeliste personene du kan tenke deg. Noen liker han og noen liker han ikke. Han blir til og med kompis med en transe.
Etter mye leting etter svar i mange rare områder både i og utenfor byen, virker det ikke som om Harry og resten av teamet kommer noen vei. De står fast og frustrasjonen stiger. Selv om Harry egentlig er tørrlagt, tyr han til flaska når situasjonene blir for mye for ham å håndtere. Han vil så gjerne løse saken, finne ut hvem seriemorderen er, men for en tid, virker det helt sporløst. Han bestemmer seg for å sette ut et agn for å lokke til seg “Flaggermusmannen.” Vil det virke eller kommer alt til å gå galt?



Ettertanke: Dette er Jo Nesbøs debutroman og jeg har ikke lest serien om Harry Hole i kronologisk rekkefølge. For å være ærlig, startet jeg med den siste Harry Hole boken, som var Snømannen. Den elsket jeg. Har også lest Marekors og Rødstrupe. Marekors var spennende, og Rødstrupe var så som så… Måtte også få med meg den første Harry Hole boken. Man trenger ikke å lese denne Hole.serien i kronologisk rekkefølge, for man kommer fort inn i handlingen til Harrys privatliv likevel, så man blir ikke stående utenfor, når man leser det. Og ingen av bøkene har en fortsettelse følger slutt. Det er frittstående oppfølgere med samme etterforsker.


Etter å ha lest Flaggermusmannen, er jeg jammen glad for å ha lest Snømannen først. Snømannen var spennende, det skjedde noe hele tiden og nyskapende. Hadde jeg lest Flaggermusmannen aller først, tror jeg neppe at jeg ville ha lest flere bøker av Jo Nesbø noen gang igjen. Jeg hatet den. Rett og slett. Spenningen begynte ikke før jeg hadde lest 300 sider og det er jo litt drøyt. Harry Holes oppførsel og syns synd på seg selv episoder blir for patetiske for min smak. Karakterene i bokene blir så rare at det virker som jeg er midt i Alice i Eventyrland. Både karakterene og handlingene blir rett og slett for surrealistiske for meg å lese. Jeg blir ikke knyttet til handlingen og det bryr meg lite hva som egentlig skjer. Jeg vil bare bli ferdig med boka, bare for å ha lest den ferdig og heller starte å lese i en annen, som forhåpentligvis er bedre. Jeg likte den bare ikke. Jeg ville det, siden den hadde høstet så mange lovord, men jeg klarte det bare ikke. Derfor er jeg glad jeg leste Snømannen først. Ellers hadde jeg styrt med langt unna Nesbøs bøker for evig og alltid. Liker de andre bøkene hans bedre enn denne debutantboka.

Høydepunkt: De siste tretti sidene som var igjen.

Lavpunkt: Rivertonprisen og Glassnøkkelen burde heller ha blitt spart til Snømannen, som ville ha fortjent det mye bedre. Dette var rett og slett for traurig å lese for min del.

Terningkast: 1