10. august 2008

Skråninga av Carl Frode Tiller

Therkildsen har ikkje forstyrra meg så mykje i skrivinga i det siste. Han vart nok paff da eg vart så sint i førdags, og i går banka han på og spurte om han kunne komme inn. Eg la frå meg pennen og sa han berre måtte komme. Eg hadde skrive i mange timar i skrekk. Eg var fullstendig utsliten, og eg hadde tenkt å avslutte likevel. Eg hadde nettopp skrive meg gjennom hendinga med nabojenta. Eg var tom og trist, men eg var svært så letta også. Det var omtrent som den gongen eg hadde opna meg gjennom for barne- og ungdomspsykologen. Det var nesten same kjensla som å kunne gå på do etter å ha heldt seg i fleire timar.



DSC00668.jpg


Originaltittel: Skråninga
Forfatter: Carl Frode Tiller
Sjanger: Roman
Antall sider: 272
Utgitt: 2008
Lesetid: 7 dager




Bakpå: Ein ung mann sit på eit psykiatrisk institusjon, skyldig i kriminelle handlingar som han ikke helt forstår. Psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv og etter kvart trenger vonde minne seg på. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis en barndom prega av kulde og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster. I eit nesten uhyggelig syngende og ekspressivt språk kretsar denne romanen framfor alt rundt sorgen over alt som kunne ha vore annerleis.


“Det er noen bøker som ikke slipper taket i leseren, selv lenge etter at man har fordøyd siste setning. Debutant Carl Frode Tillers roman Skråninga er definitivt en slik bok.”
“Lillian Vatnøy, Nationen

“Vellykket debut av en formbevisst forfatter, som forfører med å skrive om det ubehagelige.”
Anne Lise Jomisko, Dagbladet

“Det er sjelden ein debutant står fram slik kraft som Carl Frode Tiller. Han er ferdig med utvikla som forfattar frå første side, og han formidler stoffet med suveren autoritet og litterær finesse.”
Oddmund Hagen, Dag og Tid


Som nevt tidligere, handler dette om en mann som har traumer fra fortiden. Vi får ikke vite navnet hans eller alderen. Det vi vet er at han er innlagt på en psykiatrisk institusjon, og skriver for å slippe smerten fra fortiden. Han er en misforstått mann som har levd i en ulykkelig malstrøm. Han vokste opp med en alkoholisert far. Foreldrene hans kranglet svært mye oppgjennom årene. Etter at moren hans dør, blir han tatt bort med barnvernet og plassert i et sted hvor andre barn er, til han får seg et fosterhjem. Han får seg fosterforeldre et halv år etter oppholdet og kommer godt overens den første tiden. Men han føler seg litt utenfor når fostermoren hans føder ei jente. Han føler seg ikke i et med den familien.

På skolen har han heller det ikke lett. Han blir stadig mer mobbet av tre gutter, som visstnok er svært populære og som har en favorittmobbeoffer. De er større og sterker og hovedpersonen som beskriver seg selv i denne boken, beskriver hvor hjelpeløs han ofte føler seg. Og de gangene han tar igjen, er det som regel han som får skylda i stedet for de som egentlig står bak. Det får ham til å skulke stadig oftere, noe som fortviler fosterforeldrene. Han får seg nye kompiser som han drikker stort sett hele tiden med og kommer ofte full hjem. Han liker ikke at han blir sendt til en psykolog. Mens han åpner seg for psykologen, får foreldrene hans hvor kraftig mobbet han har blitt og insisterer på å ta kontakt med læreren, noe som gjør ham enda vrangere enn før. Han vil ikke få det enda verre enn det ting allerede er.

Desto voksnere han blir, blir han stadig trukket han ufrivillig inn i kriminelle situasjoner, som viser hvor ustabil han egentlig er. Alltid blir ting misforstått og folk tar han for å være noe han egentlig ikke er. Det er som om han ikke kaler å styre livet sitt selv og likevel blir stemplet som kriminell.

Samtidig lider han av tvangstanker. Han er opptatt av å trene og hva slags mat han spiser. Han løper daglig og dusjer ofte. Ikke bare dusjer han etter trening, han dusjer også når han har gjort noe galt som straff. En måte å føle seg ren på igjen. Og etter løpeturen vasker han bestandig treningsklærne i vaskemaskinen to ganger.

Mens denne hovedpersonen i boken er på psykiatrisk institusjon, skriver han om alt det vonde han har opplevd i livet. Det er en måte å føle seg bedre. Roe seg ned på. Han kribler stadig etter å skrive og noen ganger skriver han så mye at han glemmer å skrive. Det er en slags terapi for ham.

Legen hans, Therkildsen ser ofte til ham og er glad for å se ham skrive om seg selv, samtidig som han er bekymret for besettelsen. Pasienten hans er en gåte som er vanskelig å forstå seg på. Han er en mann med få ord som foretrikker å skrive ned ordene.

Ettertanke: Skråninga er skrevet på nynorsk. Carl Frode Tiller er fra Trondheim og det er litt spesielt at han skriver på nynorsk siden han er trønder. Ivar Aasen var min fiende nummer en da jeg gikk på ungdomskolen og videregående. Jeg syntes at det var umenneskelig at alle var nødt til å ha nynorsk i det hele tatt, siden jeg ikke gjorde det til vanlig. Jeg syntes det var forbanna unødvendig og var sikker på at jeg aldri ville lese eller skrive så mye som et nynorsk ord etter at jeg ble ferdig på videregående.

Til min store overraskelse brøt jeg det løftet da jeg kom over denne i bokklubben. Jeg hadde lyst til å lese den. Den hadde fått strålende anmeldelse og historien virket både dyster og spennende. At den var på nynorsk skulle ikke hindre meg og det gjorde den ikke heller.

Nynorsk er ikke så verst så lenge man leser en historie som er fengende. Jeg husker fra ungdomskolen og videregående at vi fikk ofte utdelt kjedelige noveller på nynorsk. Like kjedelige som bruksanvisninger og jeg var rett og slett ikke gira på å lese videre. Men det hadde jeg lyst i boken Skråninga. Boken har en stor drivkraft som holder interessen opp. Jeg følte både sympati og hatet mannen i boka samtidig. Han virket så sårbar, men likevel skyldig i noe av det han gjorde.

Boken forteller om hvor skjørt livene våre kan være. Vi har ikke kontroll på “skjebnen” og vi vet aldri hva vi vil komme ut for. Fortellingen har en dybde full av sårbarhet og brutalitet. Om mennesker som forandrer seg i løpet av null komma niks. Kjenner vi egentlig de vi omgjenger oss med til daglig?

Dette er en bok som sitter i det en stund etter du har lest den. Det er som å ha sett en film hvor man skulle ønske ting hadde skjedd annerledes.
Selv om Skråninga inneholder en alvorlig fortelling dybde og stor engasjement, kan boka noen ganger virke litt krevende. Ikke på grunn av selve temaet, men boka består av kun to kapitler (ja, kapitler, ikke deler) og mange av sidene er veldig tettsittende skrevet med svært lite avsnitt. Selv om det kan virke litt håpløst noen ganger mens man leser, er det lett å komme seg gjennom disse sidene også. Ikke la deg skremme. Det er vel verdt “anstrengelsen.”

Den er også originalt skrevet. Situasjoner endrer seg på en måte som ikke er forutsett. Selv om han går over til en annen situasjon, får vi ikke vite det ved at vi starter på et nytt avsnittet. Det er sammenfiltret på en snerten måte som kan minne om film. Det hender alltid noe nytt, når en situasjon minner om en annen. Det er ganske tøft oppsatt på den måten. Litt vanskelig å forklare, men dere forstår hva jeg mener når dere leser det selv.

Høydepunkt: Boken er både brutal, dyster og engasjerende. Den er rått skrevet og jeg kommer definitivt til å lese mer av Carl Frode Tiller.

Lavpunkt: Trodde aldri jeg ville komme til å like nynorsk, men jeg kommer heller ikke til å bli en fan av det heller.

Terningkast: 5

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar