Han vil ikke mer. Minnene er krystallklare. De blender ham som en overdimensjonertlyskaster. Bildene fra barndommen hvor huset var fylt med lys. Hvor det alltid ventet noen når han kom hjem. Hvor det alltid var ubetinget kjærlighet å tylle rundt seg før han sovnet. Kjærligheten hvisker at han ikke må gi opp.
Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?
