Øyesten av Jakob Melander - en av de beste krimbøkene jeg har lest i år, og det er ikke mange. Har vel blitt meget kresen med årene ...

Lars gikk uten å svare, lot døra hugge over den siste delen av Ulriks setning.      Ute på forkontoret ble han stående ubesluttsom i noen sekunder, tok fram konvolutten fra innerlomma, skrapte kanten mot den litt for lange skjeggstubben. Så nikket han til Ulriks sekretær, som satt midt i en lengre telefonsamtale, gikk over til raden med posthyller og la den i drapssjefens hylle.

Livet skal ikke være lett ...

Lars Winkler er i en vanskelig livssituasjon. Ting kan i hvert fall ikke bli verre. Kona har gått i fra ham, og ikke over til hvem som helst. Hun har innledet et forhold til hans beste venn og sjef. Lars er heller ikke den mest populære blant kollegaene av en eller annen grunn. Samtidig er det hans tur å ha tenåringsdatteren, Maria. Men det har blitt en avstand mellom dem, og han er urolig på om han klarer å opprette et normalt far og datter forhold før det er for sent. Og ikke nok med det: København befinner seg i en voldtektsbølge. Lik dukker opp i en morbid tilstand. De blir funnet uten øyne. Hvem er det som står bak disse grufulle mordene og blir drapene utført av samme person eller er det flere som står bak? Politietterforskeren Lars Winkler får mer enn nok å gjøre ...

Å lese om politietterforskere som skal løse en morbid sak, som sliter privat og på jobb er vel ikke noe nytt. Men for første gang leser jeg om en politietterforsker som tar amfetamin (!) av og til. Som regel tyr de til alkohol, men denne mannen nøyer seg med litt narkotika nå og da. Kan ikke huske på å ha lest det tidligere i noen krimbok, så det var nytt, men også litt interessant. Litt forfriskende i grunn. Saken han skal løse er grotesk. En voldtektsmann er der ute et sted og forskjellige lik dukker opp som mangler øyne. Han og kollegaene står fullstendig fast. Konseptet var litt vel forutsigbart for min del. En morbid og mørk sak for politiet. Politikollegaer krangler litt med hverandre, og på privaten går heller ikke ting strålende. Men selv om konseptet var forutsigbart for min del og at mye av dette høres ut som en typisk krimbok, så var det litt forfriskende og drivende med konseptet og skrivemåten likevel. Grunnen er at persongalleriet inneholder mange interessante og spennende karakterer. Deres relasjon til hverandre var nesten mer spennende enn selve saken de skulle løse, og jeg ville lese videre for å se om jeg fikk rett eller ikke (jeg liker å ha rett). Så sånn sett er jeg fornøyd.

Konseptet består av mange nivåer. En parallel historie fra fortiden møter nåtiden. Fortiden går helt tilbake til 2. verdenskrig og hva har saken med nåtiden med det å gjøre? Hovedpersonen (Lars Winkler) sliter som nevnt både på jobben, med kollegaene og han sliter også på privaten. Han er overlatt til seg selv etter at kona hans gikk fra ham. Så det var mange interessante elementer som gjorde at man ville lese hele tiden. Lars Winkler virket som en grei fyr selv om han har bagateller med kollegaene, men sett fra utsiden som leser virket han som en real og interessant fyr å lese om, også hvordan han og datteren Maria var i forhold til hverandre. Om de kom til å ha et normalt far og datter forhold eller om det alltid kom til å være en for stor avstand dem imellom?

Selve krimsaken var ikke spesielt nyskapende. Den er morbid og fengslende, men det var dessverre lett for meg å finne ut hvem som sto bak, men det gjorde meg ikke noe. Syntes likevel det var spennende å lese om politiarbeidet og deres kamp mot klokken. Hvordan de samarbeidet og om de ville klare å samarbeide i det hele tatt. Slike ting. Så det gjorde ikke noe at saken var litt forutisgbart for forfatteren Jakob Melander skriver meget drivende og karakterene hans er meget levende. Det var nesten som å være i samme rom som dem. Det var det som gjorde denne krimboka så spennende - ikke selve krimsaken. Og som regel bruker krimbøker å drøye midt i boka før det tar seg opp igjen, men det gjorde ikke denne. Denne krimboka hadde et jevnt tempo som jeg hadde sansen for.

Øyesten er en solid og gjennomført krimbok. Selv om konseptet ikke var spesielt nyskapende eller hadde en overraskende slutt, hadde boka et godt tempo og spennende persongalleri. Jeg vil gjerne lese mer av Jakob Melander og hans historie om Lars Winkler. Dette virker som en lovende start på Lars Winkler - trilogien og jeg vil gjerne lese de to andre bøkene i rekken.

Bakpå: København under krigen: I en kjeller pleier en ung pike i all hemmelighet en såret engelsk pilot. Hun blir stormforelsket, men forholdet kommer til å få katastrofale konsekvenser. Konsekvenser som strekker seg helt frem til vår tid, da en forferdelig mordsak sender sjokkbøler gjennom København.       En ung prostituert blir funnet myrdet. Liket er preservert, og øynene fjerned med en presisjon som bare kan være utført av en med kirurgiske ferdigheter. Lars Winkler fra Københavns politi settes på saken, som omtales som Ole Lukkøye - mordet. Snart dukker det opp enda et lik. Dette er en historie om farskap og ondskap som går igjen i generasjoner. Det er den første i Lars Winkler - trilogien. Winkler er en ensom ulv som ruser seg i perioder og har en fortid som husokkupant. Dessuten er han far til tenåringsdatteren Maria og en av de beste etterforskerne i Københavns politi.

Original tittel: Øjesten
Norsk tittel: Øyesten
Forfatter(e): Jakob Melander
Sjanger: krim
Målgruppe: voksen
Antall sider: 379
Forlag: Rosinante
Norsk Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 17.08.- 24.08. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 5 (Litt forutisgbart for min del, men spennende konsept likevel og stødig persongalleri).
Tittel: 5 (Passer ypperlig til innholdet i hvert fall).
Omslag: 5 (Liker egentlig ikke bokomslag med ansikt på, men det passer i denne sammenhengen og jeg liker den uhyggelige atmosfæren bokomslaget skaper).
Baksidetekst: 4 (Litt i tvil, men jeg får jo lyst til å lese den likevel. Det virker litt fascinerende).
Persongalleri: 5 (Mange stødige og spennende karakterer som skiller seg ut på godt og vondt).
Skrivemåte: 5 (Selv om det er litt vel forutsigbart og visste hvordan alt førte til, var det likevel drivende og spennende å lese likevel).
Favorittkarakter: Maria, datteren til hovedpersonen. Hun var mest levende av dem alle.
Slutten: 4 (Visste hvordan det ville gå så fikk dessverre ikke den store overraskelsen. Det var det som manglet).
Høydepunkt: Personrelasjonene og hvordan politikollegaene prøvde å samarbeide med hverandre til tross for at alle ikke var like godt likt ...
Lavpunkt: Typisk mordsak og litt for forutsigbart, men det er tilgivende ... 
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---