En sang fra fortiden av Katherine Webb - like forutsigbar som en grønnsakssuppe ...

Han kom helt bort og plantet et raskt kyss på kinnet hennes. "Du ser godt ut. Det er fint å se deg igjen." Han sa det med rolig stemme, som om han ikke skjønte at denne gjenforeningen var det eneste hun hadde drømt om i ti, lange måneder. Charles så forbi henne og bort på bilen med et blikk som lyste av dårlig samvittighet og forelskelse. Dimity var målløs. Kysset hans brant på kinnet, og hun måtte kjenne på det i tilfelle det hadde etterlatt et sår der.

Ville du ha hatt nok tålmodighet til å bære på en hemmelighet for resten av livet?

Ungjenta Dimity (også Mitzy som hun kalles) har bodd på det samme stedet (Doreset - området) i  hele sitt liv og aldri vært utenfor sitt hjemsted. Hun vokser opp i fattige kår med moren som er kald og kynisk mot henne. Dimity bruker hverdagen på å rengjøre huset og finne urter og andre ting som kan brukes til mat. Hele tilværelsen forandrer seg da en familie dukker opp og bor på samme sted en sommerferie som blir en vane. De kommer tilbake sommerferie etter sommerferie og denne Aubrey - familien blir Dimitys høydepunkt. Dimity har levd hele sitt unge liv som mobbeoffer og har ingen venner. Hun blir straks venner med de to døtrene i familien, spesielt eldstedøtteren Delphine. Foreldrene til hennes nye venner er en kjent kunster ved navn Charles Aubrey og hans samboer, en marokkansk kvinne, en meget vakker kvinne som heter Celeste. Dimity blir litt etter litt betatt av faren i huset, kunstneren Charles. Spesielt når han begynner å tegne portretter av henne. Charles lever av å tegne både portretter og øyeblikket. Han er opptatt av å fange skjønnhet og nået i bildene sine og Dimity blir smigret og begeistret over at Charles viser sånn interesse for henne og tegner henne stadig oftere. Men det er bare et problem; han er familiefar og han er dobbelt så gammel som henne. Skal hun likevel våge å vise eller fortelle ham at hun har sterke følelser for ham? Han er i tankene hennes så og si hele tiden.

Boka har en paralell historie, som gjelder nåtiden. Zach er gallerieier og han er begeistret over Charles Aubreys portrettbilder. Zach er nyskilt og kona tar med seg datteren hans langt av sted og Zach må prøve å overleve sitt nye og miserable liv. Han har fremdeles galleriet, så vidt, men sliter økonomisk og han får tilbud om å skrive ferdig en bok om kunsteren Charles Aubrey som døde for mange år siden. Skal han velge å ta sjansen eller er det egentlig noe nytt å finne om den kunstneren enn det folk vet fra før? Han tar så sjansen og gjennom å intervjue personer som kjente Charles Aubrey får han sakte, men sikkert vite en hel del nytt om seg selv og den tiden som Charles Aubrey tilhørte. Zach begynner å grave som besatt i Charles fortid da han levde noen år før andre verdenskrig.

"Dameroman" var det første jeg tenkte da jeg så bokomslaget. Typisk sommerlig bokomslag og konseptet oser av fortapt tid og kjærlighet. Jeg mener ikke å kritisere "damelitteratur"- sjangeren, men det er en sjanger jeg alltid er skeptisk til, og selv om grøssere og psykologiske thrillere er nærmest mitt hjerte, så skader det jo ikke å utvide seg som leser også. Lese litt andre bøker og leseutfordringer skremmer ikke meg. Katherine Webb var heller ikke ukjent navn for meg. Jeg hadde hørt mye om hennes første bok Arven (bøkene hennes så langt har vært frittstående) , men hadde aldri lest den. Men det var nesten umulig å ikke få høre/vite om den boka.

Jeg prøver å lese litt flere "vanlige" romaner enn før enten de er "damete" eller ikke, men denne var dessverre så damete som jeg fryktet den ville bli. Mennesker som har lengsler de nesten ikke kan leve med, er ulykkelig forelsket og alt er skrevet veldig pompøst, med stor overdrivelse både når det gjelder samtaler og beskrivelser. Rene såpeoperaen. Og det har jeg ikke spesielt sansen fo,r at språket blir for "damete" og overdrevent. Det blir mye av alt; følelser, begjær, hva som er riktig eller galt og den samme regla går om igjen og om igjen som hakk i plata. Det er slitsomt og masete, spesielt når innholdet er forutsigbart.

Det jeg likte aller best i boka, noe av det, var personene Charles og hans samboer Celeste. De var sterke personligheter som virkelig bar historien. De andre karakterene, som Dimity (hovedpersonen), Zach og noen andre brydde jeg meg ikke noe særlig om. De ble flate i forhold og bare noen skygger.

Jeg skjønner godt hvorfor mange forelsket seg i boka. Boka er uskyldig og bærer på mange følelser, men for meg ble alt for pompøst og gjentagende. Lite skjedde på så mange sider og det som skulle være overraskende bomber for leserens del var noe leseren hadde funnet ut for lenge siden. Og da blir både magien og sjokket totalt fraværende.

En sang fra fortiden ble for forutsigbar på mange plan for min del. Mye var gjentagende og masete. Ingenting sjokkerte meg for jeg hadde funnet ut hva som foregikk lenge før hovedpersonene fant det ut, og da blir lesingen litt trått og ekstra langsom. Det blir litt som å spise grønnsakssuppe. Man vet hva man får, og det er godt en gang i blandt. Lettfordøyelig.

Bakpå: Med Sunday Times - bestselgeren En sang fra fortiden skriver Katherine Webb en roman om lenge bevarte hemmeligheter og besettende kjærlighet. Fylt med lidenskap ig begjær er En sang fra fortiden en gripende roman om fortid og nåtid og om erindringens svikefulle natur. 1937. I en forblåst landsby ved kysten av Dorset har fjorten år gamle Mitzy Hatcher utholdt en vill og ensom oppvekst. Men ankomsten av den anerkjente kunstneren Charles Aubrey - familien og en dristig forindelse til Charles. Sakte begynner Mitzy å øyne en fremtid hun aldri hadde trodd var mulig - samtidig som en farlig kjærlighet blusser opp i henne. År senere blir en ung mann oppslukt avet bemerkelsesverdig portrett i et kunstgalleri. Portrettet viser en ung pike, og den hastige strektegningen bærer i seg både lengsel og ettertenksomhet. Fascinert av dette portrettet kommer spørsmålene som fører den unge mannen til det forblåste landskapet i Dorset - og til sannheten om de feberhete somrene for lenge, lenge siden.

Original tittel: A half forgotten song
Norsk tittel: En sang fra fortiden
Forfatter(e): Katherine Webb
Sjanger: roman, romantikk, damelitteratur
Målgruppe: voksen
Antall sider: 507
Forlag: William Morrow Paperbacks
Norsk Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2012
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 12.07. - 22.07. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Litt vel forutsigbart for min del. Man gjetter alt flere sider før det går opp for karakterene hva det er som skjer eller hva som er i ferd med å skje).
Tittel: 4 (Nesten litt poetisk).
Omslag: 3 (Litt typisk omslag for den type sjanger).
Baksidetekst: 3 (Skeptisk, tror ikke dette er noe for meg, men jeg vil prøve).
Persongalleri: 4 (Syns karakterene var meget sterke og mange av dem interessante nok til å holde på interessen gjennom boka).
Skrivemåte: 3 (Lite ordforråd, og ganske enkelt skrevet. Overraskelsene var ingen overraskelse og alt blir for forutsigbart lagt opp).
Favorittkarakter: Charles Aubrey. Fascinerende og snodig mann å lese om.
Slutten: 2 (Typiske slutter som jeg ikke liker og som jeg ikke har sansen for).
Høydepunkt: Charles og Celestes sterke personligheter og ulikheter.
Lavpunkt:. Det blir for mye hysteri, typisk elsk og hat spill. Det blir litt mye av alt og som sagt mange ganger før så blir alt litt vel forutsigbart. Det er ingenting som overrasker.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---