Honningfellen av Unni Lindell

Dette er den første boka med Cato Isaksen siden Orkestergraven. Det har gått en stund nå og det er på tide for Cato Isaksen med en ny sak. Denne gangen irritere han seg over hans nye kollega, Marian Dahle. Det er ikke det at hun er kvinnfolk som er problemet, men han orker ikke oppførselen hennes. Han mener hun er jævla kjepphøy og det blir en slags konkurranse mellom de to. Det han irriterer seg mest over er at hun drasser med seg hunden sin absolutt over alt for han kan ikke fordra hunder, men det er ikke bare, bare å overtale Marian Dahle og få viljen sin overfor henne. Cato Isaksen og Marian Dahle er likevel nødt til å jobbe sammen, enten de vil det eller ikke.

Wiggo Nyman kjører isbil. Han kjører sin faste rute og når han har kjørt den ruten, kjører han alltid inn på gårdsplassen til Vera Mattson for å snu, noe hun misliker sterkt. Hun hate at han snur på gårdsplassen hennes og hun hater at ungene tar snarvei gjennom hagen hennes. Hun er en sur gammel kjerring som vil ha eiendommen sin i fred. Spesielt irriterer hun seg over de to jentene, Lousie og Ina, nabojenter som hopper på trampolinen i hagen ved Veras. Hun er lei av å se dem hver dag og lei av støyet deres.

En dag blir Patrik Øye forsvinner Patrik i det han går over hagen til Vera Mattson. Han kommer aldri hjem igjen. Har disse jentene sett noe eller har kanskje isbilmannens kjæreste Elna sett noe? Hun blir påkjørt og drept. Cato Isaksen mener kanskje at Elna kanskje har sett noe som hun absolutt ikke skulle se?

Samtidig blir hunder sporløst forsvunnet i området til Vera Mattson. En av hundene har blitt funnet slått i hjel, mens andre hunder ikke har dukket opp igjen. Hva har alle disse tingene til felles? Er det noe sammenheng med disse sakene i det hele tatt? Hva har skjedd med Patrik Øye?

Cato Isaksen og Marian Dahle får jobben om å sette tingene på plass, men det er ikke så lett siden de går hverandre på nervene.

Jeg har aldri vært særlig begeistret over Unni Lindells bøker, men jeg begynte å få sansen for henne etter å ha lest Drømmefangeren. Drømmefangeren og Orkestergraven er hennes beste i følge meg. Sterke og intense kriminalromaner som jeg ble skikkelig fanget i.

Honningfellen er av samme kvalitet og kanskje av en smule høyere kvalitet. For denne kriminalromanen er virkelig intens og tar opp en viktig tema som mange ikke våger å snakke høyt om, nemlig pedofili. Om barn som blir bortført og foreldre som ikke våger å tenke tanken på hva barnet deres kan ha blitt utsatt for. For ingen vil tro at noen er pedofil.

Det som var litt artig var at Unni Lindell brukte navnet mitt. Det er første gangen jeg har sett navnet mitt i en bok, siden navnet er litt sjeldent (Ina) Og beskrivelsen på Ina og meg stemmer overhodet ikke, så det gjorde det litt morsomt også i og med handlingen i boken er dyster.

Det jeg savner litt med Unni Lindell er at hun mangler litt av den psykologiske delen. Hun er ikke så sterk på den siden. Hun er flink til å beskrive miljøet, personenes utseende og væremåte, men hun går ikke så dypt inn og viser oss hva som er drivkraften bak personene. Om hvorfor de oppfører seg som de gjør. Det er Karin Fossum mye flinkere til. Hun graver dypere i menneskenes sinn enn det Lindell gjør. Muligens det er noen som er uenige med meg, men det er bare sånn jeg oppfatter det. Jeg har lest mange bøker av begge disse forfatterne og legger merke til de forskjellene hele tiden.

Men Lindell er langt i fra noen dårlig forfatter. Hun legger ut troverdige handlinger, beskriver frykten som herjer rundt oss og vi blir kjent med hverdagslige mennesker som er nødt til å la livet gå videre i vanskelige situasjoner.

Honningfellen er definitivt hennes sterkeste kriminalroman til nå. Det skal hun ha!

Terningkast: 6