Som sagt gikk det sakte. Jeg leste bare noen brev om
dagen. Noen dager orket jeg ikke lese et eneste ett.
Andre dager kunne jeg sitte der i timevis mens vinter-
regnet trommet mot blikktaket.
Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
(Baksidetekst):
Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de
siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og
hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar
hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor
hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie
som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk
enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et
lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som
sønderslo hele hennes eksistens.
Er det mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har
rammet. Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt?
En ny rørende og vakker roman fra Linda Olsson,
"Linda Olsson borer dypt i sorg og savn. (...) Språket er
stillferdig, preget av ettertenksomhet og varme. Det finnes
en enkelhet i det, sterkt nærvær og et inviterende blikk
som gjør rommene tilgjengelige."
SVENSKA DAGBLADET
Originaltittel: Hamilton Beach
Norsk tittel: Langsomt lukker jeg døren
Forfatter(e): Linda Olsson
Sjanger: Romaner
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 245
Forlag: Brombergs
Norsk forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2019
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 22.04. - 12.05. 2024
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 2 Det ble noe slitende og masete i lengden, spesielt når man ikke liker hovedkarakteren.
Tittel: 3 Jeg liker den norske tittelen hakket bedre enn originalen, men det er likevel ingen spennende tittel.
Omslag: 2 Noe småkjedelig med en bunke med brev, men liker at coveret virker litt gammeldags.
Baksidetekst: 2 Usikker på om det er min type tema, men velger å gi det en sjanse siden Olsson virker å være populær. Det er også en trykkfeil.
Skrivemåte: 1 Jeg slet veldig med konsentrasjonen noe jeg sjeldent gjør. Fortellerstemmen ble altfor flat og monoton for min del.
Favorittkarakter: Joseph. Han virket menneskelig og det var noe å kjenne seg igjen i.
Persongalleri: 2 Det er ikke et stort persongalleri, likevel følte jeg ikke at jeg ble godt nok kjent med dem.
Slutten: 2 Ganske skuffende. Hadde forventet noe mer, egentlig.
Høydepunkt: Partiene om Joseph og at boka var veldig kort.
Lavpunkt: Tørr og monoton fortellerstemme, lite stemning og en hovedkarakter jeg ikke fikk sansen for.
Terningkast: 1
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2024
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar