Dette er ikke historien om mord og kirkebranner, men en beretning om hvordan folk fra ulike kanter av landet kom sammen gjennom et verdensomspennende nettverk der brevveksling og bytting av kassetter var ryggraden. |
Folk har ofte vanskelig for å tro at jeg liker black metal for jeg er ikke en person som er heldekket i svart og ikke bruker jeg nagler heller, men det er det som er musikksjangeren for meg. Jeg hører på all slags musikk egentlig, men jeg havner stadig tilbake på black metal. Og det er herlig å blåse black metal godt inn i ørene. Mitt favorittband er uten tvil Dimmu Borgir (de har vært mitt favorittband siden 2001). Jeg liker dem så godt for man vet aldri hva man får av dem. I begynnelsen av karrieren sang de på norsk, men skiftet til engelsk da de ble mer internasjonale. Det jeg liker så godt med Dimmu Borgir er at de leverer låter med forskjellige layere. I låtene finnes det lag på lag med uventende retninger. Man vet ikke hva man får og de følger ikke noen fast formel. Og jeg liker aggresjonen og intensiteten. Men det jeg liker aller best med dem er at de ikke glemmer hvor de kommer fra, og de har typiske norske, black metal elementer i seg. De synger om det trolske, naturen, krig og rettferdighet.
Så jeg hadde uten tvil store forventinger til denne boka. Endelig skal jeg bli klokere på denne sjangeren, tenkte jeg, men jeg endte opp med å bli langt i fra klokere, og grunnen er at jeg og denne forfatteren kommer aldri til å bli enig i om hva norsk black metal er. For det første skriver han altfor mye om Mayhem. (Man skulle tro dette var en biografi om dem) for Harald Fossberg (musikkjournalist) nevner dem side opp og side ned. For meg er Mayhem mer death metal enn black metal. Skjønner at Fossberg påpeker veien fra death metal til black metal, men han blir dessverre aldri ferdig med å skrive om Mayhem. Det blir irriterende etter hvert for jeg har aldri likt og kommer aldri til å like Mayhem. Jeg tenkte: Jeg gleder meg til jeg kommer til Dimmu Borgir. Men de ble bare nevnt i tre små avsnitt gjennom hele boka mens andre norske såkalte black metal band fikk egne kapitler. Meget skuffende. Fossberg hadde i det minste et kappittel med Ulver i. Det bandet er ikke så verst de heller, men kan ikke måle seg med Dimmu Borgir.
Derfor mener jeg at tittelen på boka blir for stort for innholdet. Tittelen på boka skulle heller ha vært "norsk black metal fra 1983 - 1993", "fra death metal til black metal" eller noe i den duren. Nyanser av svart (historien om norsk black metal) blir for stort til det "tynne" innholdet og det virker som om forfatteren bare bryr seg om hans egne favoritter. Det manglet bredde. Jeg er ikke skuffet bare fordi boka inneholdt så lite om Dimmu Borgir, men det ble altfor mye Mayhem og death metal. Og death metal og black metal er to helt forskjellige ting. Syntes også at boka manglet atmosfære og spenning. Det hjelper ikke å bruke svart/hvitt bilder av diverse black metal folk og typiske motiver. Boka krevde mer spenning enn som så og syntes det ble vel mye oppramsing. Vet at leksikon kan være tørr lesing, men likevel hadde jeg ventet meg mer innlevelse.
Det jeg likte best med boka var å lære om hvordan band gjorde seg kjente før i tiden da det ikke fantes Internett og sosiale medier. Før i tiden sendte de som drev med musikk og band med å sende kasetter (demoer) til hverandre. Og en daværende berømt platebutikk i Oslo kalt Helvete var et samlepunkt for folk som var glad i denne sjangeren og som kunne legge igjen kassetter de selv hadde spilt inn.
Dette er alt i alt en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, fordi å drøfte musikk, blir som å drøfte filmer, tv-serier, religion og politikk, osv ... man blir aldri enig og det kan føre til krig (haha), men Nyanser av svart (historien om norsk black metal) ble bare ikke den boka jeg hadde ventet meg og syns at forfatteren gapte for høyt.
Med dette håper jeg at jeg ikke får tilstendt døde dyr i posten eller noen form for drapstrusler, haha, for det er mye rart som forbindes med black metal. For meg er black metal mystikk og en mørk verden som jeg alltid har vært fascinert av.
Bakpå: Norsk black metal - eller svartmetall - ble kjent for det brede publikum tidlig på 1990 - tallet på grunn av kirkebranner og drap. Røttene til denne musikksjangeren, der norske band nå regnes blant de største i verden, ligger imidlertid et tiår lenger tilbake i tid. I dag turnerer norske svartmetallband verden over og selger hundretusener av plater. Musikkformen er blitt stueren. De største bandene har toppet den norske albumlisten, og svartmetallband har også deltatt i Melodi Grand Prix. Musikkjournalisten Hatald Fossberg går her bak overskriftene og inn på historien om fremveksten av sjangeren. Flere av de sentrale aktørene forteller historien med sine egne ord. Fossberg begynner med begynnelsen, da gutter i starten av tenårene ble brevvenner og sendte kassetter til hverandre før de møttes og dannet band. Han går tilbake til røttene til norsk svartmetall og beskriver hvordan msuikkscenen utviklet seg. Paal Audestad har tatt bildene til boka. |
Forfatter(e): Harald Fossberg & Paal Audestad (fotograf)
Sjanger: leksikon, musikklitteratur
Målgruppe: voksen, musikkinteresserte
Antall sider: 223
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest: 11.05. - 25.05. 2015
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 1 (Det ble for ensformig og lite sammenligning).
Tittel: 1 (Passet særdeles dårlig til innholdet. Tittelen ble for stor for boka).
Omslag: 4 (Nesten det eneste som er bra og "kult" med boka og som er typiske black metal trekk, generelt).
Baksidetekst: 3 (Er jo nysgjerrig og man vil jo bli bedre kjent med sin favorittmusikksjanger).
Skrivemåte: 1 (Som sagt, det blir for ensformig og lite sammenligning. Og det virker som om forfatteren bare tar med sine egne favoritter).
Favorittkarakter: Kan ikke dømmes i en slik bok.
Slutten: Kan heller ikke dømmes.
Høydepunkt: Endelig noen som har skrevet en bok om denne sjangeren for det er det for lite lesestoff om. Jeg selv elsker norsk black metal.
Lavpunkt: Det sto nesten ingenting om Dimmu Borgir som er min favoritt, og det ble altfor mye Mayhem og syntes boka innehold mer death metal enn black metal.
Terningkast: 1
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
Jeg har gledet meg til å lese anmeldelsen din av denne boka.
SvarSlettSå flink du er til å skrive om musikk! Spesielt musikken til Dimmu beskriver du nydelig og bra.
God anmeldelse! En skal være ærlig om det en synes og det er du!
Ps. Jeg hører også på Svrt metal. Og vært på noen konserter... Men akkurat nå lytter jeg til Miley Cyrus. Knis.
Ønsker deg en fin onsdag!
Hei og tusen takk for fin tilbakemelding. Koselig:)
SlettGlad det er flere som liker svart metal. Det er sjangeren. Men Miley Cyrus, der går grensa mi, haha:) Men man må jo få lov til å høre på det man vil høre, så jeg dømmer ingen.
Ha en riktig fin onsdag du også:)
Jeg synes du har skrevet en bra anmeldelse jeg. Kjedelig når boka blir så endimensjonal, som du påpeker. På kun 223 sider inkludert fotos kan det kke bli rare greiene av historikk, så mangfoldig som genren har blitt, med mange band og utvikling..
SvarSlettNuvel, black metal er ikke helt min genre, skjønt jeg kan høre på det noen ganger, som feks noe av Dimmu Borgir, og Satyricon feks, de har jeg vært på kosenrt med også, digger dem..
Ellers er jeg mer fan av symfonisk metal, gothmetal og den gata der…
Takk for det:) Musikklitteratur er vanskelig å anmelde. Forfatteren tok med en god del band på bare 223 sider, men synd han tok med bare sine egne favoritter. Men syntes alt i alt at boka dreide seg mer om death metal enn black metal og det var jo litt kjedelig ... Heldig du som har vært på konsert med Dimmu Borgir. Har ikke vært på en eneste konsert, men så er jeg heller ingen konsertmenneske. Tror ikke jeg passer inn i et sånt miljø:)
SlettJeg liker symfonisk metal jeg også med en liten dæsj opera, selv om black metal er og blir sjangeren min:)
Tror kanskje Black Metal: Evolution of a Cult https://www.goodreads.com/book/show/17675316-black-metal hadde vært mer i din gate. Ellers begynte jo Mayhem som et trash/death-metalband, men de hadde jo en svært stor innvirkning på det norske BM miljøet så de har en stor plass i historien synes jeg sellvom Burzum alltid var mitt favoritt BM band.
SvarSlettVet ikke. Skal sjekke det ut, men vet ikke om jeg kommer til å lese den. Skal ikke love noe. Vet jo at Mayhem hadde stor påvirkning på black metal, at det på en måte utviklet sjangeren, men syntes det ble altfor mye Mayhem i boka at det føltes ut som om det var en biografi av dem, og det synes jeg er feil:/ Forfatteren fokuserte altfor mye på dem:/ Det ødela så mye, synes jeg.
SlettHerlig anmeldelse av boken! God gjort å skrive så bra om en bok som fikk dårlige terningkast :)
SvarSlettTakk for det, Tine:) Det er godt å vite at man gjør noe som er bra av og til:)
Slett