| Det som er lett å fortelle, er sjelden verdt å si. Jeg kommer fra en taus familie. Alt som ble sagt der, var kommentarer til det vi hadde rundt oss. |
Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.
Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?
Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.
Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.
| Bakpå: MIDT PÅ VINTEREN reiser Sara med kjæresten Eli til Finnmark. Mens Eli jobber som fisker, tar Sara bilder av det øde landskapet. Sara strever med å få kontroll over tankene sine og seg selv. Det eneste hun er sikker på, er at hun må være der Eli er. Men er det kjærlighet som knytter dem sammen? Det blir aldri lyst her er en intens roman om avhengighet, makt og desperasjon - og om å prøve å se klart i mørket. |
Forfatter(e): Tina Åmodt
Sjanger: roman
Målgruppe: ungdom/voksen
Antall sider: 183
Forlag: Kolon
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 21.02. - 01.03. 2015
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Småspennende, men det blir for stillegående).
Tittel: 5 (Jeg liker mørke titler).
Omslag: 6 (Sliter med indre frost fra før, men blir desto kaldere av å se på omslaget, så det har en effekt).
Baksidetekst: 3 (Tror ikke dette er helt min type bok, men jeg velger å gi den et forsøk likevel).
Skrivemåte: 3 (God til å beskrive karakterer, men handlingen går litt vel tregt og mye er av det samme).
Favorittkarakter: Ingen skilte seg ut nok til å bli noen favoritt, dessverre.
Slutten: 3 (Noe av det beste med boka, men ikke så tankevekkende som jeg hadde håpet på).
Høydepunkt: Kort roman med et godt utgangspunkt. Realistiske miljøbeskrivelser.
Lavpunkt: Men boka kjedet meg underveis og jeg fikk ikke sansen for noen av hovedpersonene.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
Jeg er ikke så veldig glad i bøker med lite handling. Jeg synes det kan bli for mye stemninger og følelser. Det var noen av den typen bøker blant norske utgivelser i fjor og jeg ser at mange bloggere skryter av dem. Men de fenger ikke meg :-)
SvarSlettDet var akkurat den type bok denne var og jeg er ikke spesielt glad i slike bøker jeg heller. Har ikke noe i mot bøker med stemning og følelser generelt, men gjerne med spenning. Men spenningen uteble i boka her, dessverre. Det gikk for tregt, og da har jeg lett for å kjede meg når noe nesten ikke skjer. Så tror jeg og du har ganske lik lesesmak:)
SlettJeg tenker stadig at vår lesesmak er så forskjellig som det er mulig å få det. I aller høyeste grad også vedrørende denne boken.
SvarSlettNoe av det jeg skrev i min omtale var følgende:
"... med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese. (...) Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge."
Jeg savnet aldri noen ytre handling. Jeg ville ikke ha det, heller. Jeg ville dykke rett ned i elendigheten. Forfatteren maktet i mine øyne på ypperlig måte å skildre de mørke følelsene og stemningen, mer enn nok til å la leseren (meg) kjenne disse og dette på kroppen.
But then again, dette blir jo veldig subjektivt og vanskelig å argumentere mot :)
Syns delte meninger er mer spennende enn når man er enige:)
SlettJeg liker å lese bøker om elendighet jeg også og om det mørke som skjer i livet, hvordan folk takler det, så det har jeg ingenting i mot, men jeg savnet mer intensitet. Jeg ble aldri dratt inn i boka og det er en følelse jeg savner når jeg leser. Å være så oppslukt at man glemmer alt rundt meg. Det er det lenge siden det har skjedd.
Det var god tematikk i boka og som sagt, jeg liker å lese bøker der hovedrollene sliter med livet og andre ting, men denne boka ble for meg litt for lett fordøyelig:)
Men man kan jo ikke være enig i alt og det gjør verden mer interessant:)