Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo - vemodig bok som man ikke glemmer med det første

Knud grunnet en stund før han sa: "Vet du hva jeg hørte en lærd mann si en gang?" "En lærd mann?" "Ja, en meget belest og lærd herremann som var på omvisning med doktoren her." "Hva sa han?" "La alt håp fare." "Jaså?" "Vet du hvor det står skrevet?" "Nei, det vet jeg ikke." "Over porten til Helvete." "Knud!" "Helvete kunne like godt være her inne, på St. Jørgens. Det finnes ikke noe verre sted på jord. Bare døden forløser deg."

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Bakpå: April, 1879. En føringsjekte ankommer Bergen. Ombord sitter en samling sjeler med spedalsk syke. Blant dem er også Berly Marie Olsdatter. Berly er henvist til St. Jørgens hospital. Hun tror ikke hun skal være der så lenge, bare til hun blir bedre. Slik fortrenger hun virkeligheten hun møterp å hospitalet. Hun blir raskt innhentet av realitetene. I løpet av bare noen år av Berlys nye liv blir dr. Gerhard Armauer Hansen del av norsk rettshistorie når han fradømmes rettes til å behandle pasienter, etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen. Historien om Berly Marie Olsdatter er diktet over en reell del av vår nære historie. Den handler om personer som har levd, om de som kan ha levd og den er så virkelig som en roman kan bli. På. St. Jørgens hospital faller maskene. Bak alle knutene, de forvrengte ansiktene og kroppene, trer menneskene frem, på godt og ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Originaltittel: Jeg sluttet å telle dager
Forfatter(e): Caterina Cattaneo
Sjanger: historisk roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 473
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 10.11. - 23.11. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar, (forhåndseksemplar)
Plot: 5 (Spennende og lovende plot).
Tittel: 5 (Meget treffende med innholdet).
Omslag: 4 (Litt kjedelig og vekker ikke særlig oppsikt, men passer på en måte bra til innholdet likevel).
Baksidetekst: 4 (Litt redd for at kanskje denne romanen ville bli en smule for tørt for meg, men valgte å gi den en sjanse likevel).
Persongalleri: 5 (Mange sterke personligheter og spennende relasjoner).
Skrivemåte: 4 (Ingen tvil om at denne forfatteren kan å skrive, men skulle ønske at boka var strammet mer opp og hadde litt mer spenst. Noen ting blir gjentatt litt for mange ganger og savnet mer økende fremgang).
Favorittkarakter: Berly. Av en eller annen grunn er det sjeldent at jeg liker kvinnelige roller i bøker, men jeg fikk sansen for Berly. Hun er sta og vet hva hun vil. Og ikke redd for å si det hun mener. Hun vet hvor skapet skal stå!
Slutten: 4 (Det blir for forutsigbart og jeg savnet overraskelser).
Høydepunkt: Den mørke humoren, at de tok vare på hverandre i tykt og tynt de som bodde på hospitalet og hvordan de forsøkte å gjøre det beste ut av ting.
Lavpunkt: Savnet litt mer spenning og overraskelser.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014 

---