Hulemannen av Jørn Lier Horst - ensomhet trenger ikke å være negativt

Tankene vandret videre. Hvor hadde Viggo Hansen vært den dagen? Hadde han noen gang rørt ei jente eller kvinne på den måten? Det var vanskelig å forestille seg et menneske gå gjennom livet uten å dele det med noen, på noen som helst måte.

Er du et hulemenneske?

I dag morges rett før klokka 05:30 ble jeg ferdig med Hulemannen. Jeg fikk ikke ett blund på øya i hele natt og tenkte å bruke tiden på noe fornuftig: nemlig å lese istedet for å prøve å sove. Det går jo ikke likevel, å bruke hele natta på å prøve å sove og jeg hadde ikke mange sider igjen. Jeg får ikke mer enn 1 -3 timer søvn pr. natt uansett, og 5-6 timer hvis jeg er heldig, men det er veldig sjeldent. Så i natt ble jeg liggende å lese til boka var ferdiglest.

Hulemannen har vært en av høstens bokutgivelser som jeg har vært spent på med tanke på at jeg likte hans to forrige bøker veldig godt; Vinterstengt og Jakthundene. Det var mitt første møte med Jørn Lier Horsts forfatterskap og de bøkene ga meg mersmak. Jørn Lier Horst skriver virkelighetsnært krim, og det er ikke så rart med tanke på at han har vært politietterforsker selv og har sagt opp jobben ... så vidt jeg vet? Så her er det snakk om krim med erfaring. Han skriver på en realistisk og troverdig måte. Det er i hvert fall sikkert.

I boka er det to parallele historier som etterforskes av hovedpersonene William Wisiting og datteren Line. Line er journalist og skriver for VG. William Wisting som jobber med en sak som egentlig er utenfor hans område, det gjelder en sak om en seriemorder og han og teamet hans må ha internasjonal hjelp fra FBI for å komme ordentlig i gang med en grusom sak. I mellomtiden skriver datteren hans Line et stort innlegg for VG om ensomhet etter at en mann er funnet død i samme gate hvor hun bor i sammen med faren sin. En mann med navnet Viggo Hansen blir funnet tilfeldigvis død i sitt eget hjem, i sin egen godstol foran tv-skjermen som fortsatt er på. Han blir ikke funnet før fire måneder etter at døden har inntruffet. Snakk om enosmhet! Og når det gjelder juletider ikke bare her i virkeligheten, men også i boka, syns Line det er ypperlig å skrive et viktig innlegg om ensomhet og skal bruke Viggo Hansen som et eksempel på det. Hvordan er det mulig å eksistere uten at noen bryr seg eller legger merke til en? Går det an å leve et liv uten familie og venner? Tydeligvis. Jeg som er sykemeldt for tiden vet hva ensomhet er, men samtidig vet jeg hvor godt ensomhet er også, av og til. Jeg har ingen venner fordi jeg er ingen typisk vennemenneske (og jeg teller heller ikke for facebook-venner som venner, men heller bekjente. Folk jeg møtte en gang før i tiden). Jeg blir fort lei av folk så det eneste de jeg har rundt meg er foreldre og søsken. Jeg kommer sikkert til å ende opp som Viggo Hansen. Kanskje nabobikkja finner meg hvis jeg er heldig og legger merke til at jeg er død når den tid kommer? Det kommer an på om nabobikkja fremdeles lever da. Ingen vet jo når man dør.  Rart å tenke på, men ensomhet plager ikke meg. Det trenger ikke å være en negativ ting. Det er det jeg prøver å komme frem til. Jeg er ensom til og med når jeg er i en mengde av folk og sammen med mine nærmeste. Det spiller ingen rolle. Så det finnes mange former for ensomhet der ute.

Og da er det godt å ha bøker som underholdning. Det er bøker jeg har holdt meg opptatt med mens jeg har trødd hjemme i snart fem måneder nå mens jeg er sykemeldt. Det er bøkene som har hjulpet meg med å få tiden til å gå, selv om tiden går ekstra sakte når man trør hjemme. Og Hulemannen var jo som sagt en av høstens bokutgivelser jeg så frem til. Selv om begynnelsen av Hulemannen er litt treg og går litt rolig for seg etter min mening, tar det seg opp igjen med en voldsom kraft fra midten av boka og helt mot slutten. Selv om løsningene ikke kom som en stor overraskelse for meg siden jeg hadde mine mistanker, så var det likevel spennende å følge med utviklingen i disse sakene i boka til siste side.

Bare for å gjøre en ting klart: Begrepet Hulemannen er ikke en mann som bor i en hule bare så det er sagt:) Jeg velger å ta med et lite utrdrag som forklarer begrepet Hulemannen fint så slipper dere min klønete formulering.

"En hulemann,?" gjentok Nils Hammer. "Hva betyr det? At han har gjemt seg i en hule et eller annet sted?"
     "Vi kaller dem det, "forklarte Donald Baker. "Mennesker på flukt som til slutt finner et hult liv. De overtar identiteten og den anonyme tilværelsen til et menneske som ingen likevel vil savne. De fyller på en måte bare et tomrom og lever videre, like isolert og ensomt som det mennesket de har tatt plassen til."
     "Hva skjer med det andre mennesket?" spurte Torunn Borg. "Det de erstatter?"
     Donald Baker trakk på skuldrene, men de visste alle svaret.
     Wisting lente seg tilbake i stolen. En hulemann, tenkte han. En som har krøpet inn i livet til et annet menneske. Det var det de lette etter. En demon som hadde tatt bolig i et annet menneskes liv.

s. 131

Spennende og tankevekkende, ikke sant? Jeg ble fascinert over begrepet "Hulemannen" selv. Et spennende begrep å bruke i en krimbok i hvert fall. Og måten Jørn Lier Horst deler Wistisngs etterforskning og Lines sak, fletter han sammen til slutt på en elegant måte. Det blir litt "over the top", men det fungerer! Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på Jørn Lier Horsts nye krimbok, som forhåpentligvis kommer ut neste år? Han har sagt opp jobben som politietterforsker og jeg håper han ikke sier opp jobben som forfatter også!

Hulemannen var ikke like intens som Jakthundene som ble utgitt i fjor og som han vant Rivertonprisen for, men spenningsnivået var veldig nære til å være på samme nivå. Jørn Lier Horst er absolutt et navn å merke seg hvis du liker krim & spenning.

Bakpå: DENNE GANGEN KOMMER DØDEN TIL WISTINGS EGET NABOLAG  Tre hus bortenfor William Wistings hjem har en mann sittet død foran et flimrende tv – apparat i fire måneder. Ingenting tyder på at det ligger noe kriminelt bak Viggo Hansens dødsfall. Han var et menneske som ikke ble sett, selv om han levde midt blant alle andre.  Dødsfallet får ingen overskrifter i avisene, men noe ved saken vekker nysgjerrigheten hos Wistings journalistdatter Line. Hun vil lage et berørende portrett av et helt ukjent menneske. Snart får politiet melding om et nytt dødsfall. En mann blir funnet på et hogsfelt, og han bærer preg av å ha ligget lenge. Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie. HVOR ENSOMT KAN ET MENNESKE BLI? Jørn Lier Horsts forrige roman Jakthundene ble kåret til best norske og beste nordiske krimroman.

Originaltittel: Hulemannen
Forfatter(e): Jørn Lier Horst
Sjanger: krim, spenning, thriller
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 351
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2013
Min utgave: 2013 (Innbundet)
Lest: 12.11. - 19.11. 2013
Kilde: Leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 5 (Spennende og elegant sammenfletting).
Tittel: 6 (Nytt og spennende begrep for meg).
Omslag: 5 (Like kaldt som innholdet).
Baksidetekst: 5 (Dette må jo bare bli spennende).
Persongalleri: 5 (Mange spennende karakterer på lur, ikke bare hovedpersonene).
Skrivemåte: 5 (Ingen tvil om at forfatteren kan å skrive og engasjere sine lesere).
Favorittkarakter: William Wisiting så klart. En herlig fyr på mange måter.
Slutten: 5 (Litt "over the top", og forutsigbart, men spennende og god driv likevel).
Høydepunkt: Forholdet mellom Wisting og datteren Line. Hvordan de deler sakene med hverandre og samtidig er veldig hemmelighetsfulle. De går sine egne veier selv om de også tar vare på hverandre.
Lavpunkt: Litt trått i begynnelsen og slutten noe forutsigbart, men spennende bok likevel.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2013 

---