Sort messe av John Dickson Carr - ikke helt begeistret, men fiffig krimbok.

Det ble en pause. Stevens så på henne. Om man kunne tenke seg noe så absurd som en vakker trollkjerring - nåja, i grunnen var vel trollkjerring det siste man kunne kalle Edith. Men allikevel. Stevens gav pokker i alle sammenligninger: hva han så var en ung, vakker kvinne, hvis ansikt ble rent forvridd av uro og mørke, kanskje infernalske tanker.

Hva har heksebål og en "moderne" krimgåte til felles?

Stevens finner i et ferskt manus et bilde av en kvinne. Han får sjokk da det viser seg at bildet av kvinnen er prikk lik hans kone.  Hvordan kan en annen kvinne være så lik hans kone? Og da en nabo dør av en mystisk årsak sies det at han så en kvinne kledd i gammeldagse klær som forsvant gjennom en dør som ikke eksisterer. Og hva betyr tauet med knutene som blir funnet ved liket? Betyr det noe spesielt eller hva er det som egentlig foregår?

Sort messe er en klassiker innen krimsjangeren, og jeg er flau over å si at det tok meg mange år før jeg endelig leste den. Hvorfor jeg brukte så mye år på å utsette å lese den, vet jeg ikke, men tror kanskje det har noe med forventninger å gjøre, og redd for å bli skuffa hvis boka ikke svarer til forventningene. Har jo hørt at den skal være veldig spennende og grøssende. Altså er det en bok i min favorittsjanger og selvfølgelig hadde jeg store forventninger til den, da. Så det gikk mange år før jeg fikk tak i den på mammutsalg for et par år siden, og det tok meg enda et par år før jeg tok den frem. Meningen var at jeg skulle lese den i påska, men rakk det ikke. Tiden går jo fort, og det var andre bøker jeg også hadde planlagt å lese. Men, men, bedre sent enn aldri og nå er den lest.

Og hva jeg syns? Tja … si det … jeg syns den var spennende, fiffig, og givende, men (det er vel alltids et men), jeg ble ikke helt begeistret. I alle fall ikke så begeistret som jeg hadde håpet at den ville bli. For all del så var den spennende, og jeg er glad for å ha lest den, men den var ikke så grøssende. Ikke så grøssende som jeg innbilte meg at den ville bli. Selvfølgelig hadde handlingen en ekkel atmosfære, men den var ikke helt til å ta eller føle på. (Om du skjønner hva jeg mener?)

Uansett hadde jeg glede av å lese denne klassikeren, selv om jeg ikke var helt solgt. Men en fin grunnlag å utforske Carrs forfatterskap videre var det. Jeg har allerede begynt på Stemmen som hvisket, og den virker lovende.

Bakpå Sort messe: Handlingen utspiller seg i et velstående amerikansk mellomkrigsmiljø. Samtidig føres leseren tilbake til et dystert 16-talls Frankrike med svartekunst og heksebål. Rundt et gåtefullt mord på en rik, gammel særling bygger forfatteren opp en usedvanlig fengslende intrige med en frapperende slutt.

Originaltittel: The Burning Court
Norsk Tittel: Sort messe
Forfatter(e): John Dickson Carr
Sjanger: klassisk krim, grøsser
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 246
Forlag: International Polygonic
Norsk forlag: Aschehoug
Utgitt: 1937
Min utgave: 2007 (Innbundet)
Lest: 06.04 - 22.04 (2012)
Kilde: Kjøpt
Plot: 5 (smågenialt)
Tittel: 5 (mørk og lovende)
Omslag: 4 (enkelt, men beskrivende og stilrent)
Baksidetekst: 3 (litt lite, men så skal ikke en  baksidetekst avsløre for mye, heller)
Persongalleri : 4 (mange spennnende karakterer å bli glad i)
Skrivemåte: 4 (meget godt skrevet. Ingenting å si på det, men savnet flere spenningskurver)
Favorittkarakter: Stevens (en lunefull fyr)
Slutten: 5 (Småfiffig)
Høydepunkt: Noen ekle og spennende biter i boka var det.
Lavpunkt: Ikke like grøssende god som jeg hadde håpet på. Det var noe som manglet, men vet ikke hva.
Terningkast: 5 (middels)  
Leseutfordring: 100 + Books In A Year (2012)

---