6. november 2013

Den onde arven av Thomas Enger - visse ting bør ikke gå i arv

Det var den dagen i fjerde klasse da frøken Tilly ville at vi skulle ta med oss foreldrene våre til skolen så de kunne fortelle oss hva slags yrker de hadde. De andre lurte selvfølgelig fælt på hva bestefar hadde der å gjøre, og han, den tosken, tenkte jo ikke på annet enn å si sannheten om hvorfor han var der og ikke foreldrene mine. 
     Jeg husker ennå hvor stille det ble i klasserommet da han fortalte at pappaen min forsvant på nyttårsaften da jeg bare var ett år år gammel, at han åtte år senere ble erklært død, og at mamma har bodd på galehus etter det. Han sa det ikke akkurat sånn, selvfølgelig, men det var det alle hørte. Og de forsøkte å holde seg, Sara og Ophelia, men jeg hørte hvordan de begynte å fnise.
        Jeg merket det i dagene og ukene etterpå også, hvordan de hvisket og tisket bak ryggen min. Jeg var jenta med rødt hår og fregner som hadde hadde en mor som var gal.
Kan en mystisk gjenstand forandre et helt liv?

Julie er bare 16 år, men er ganske moden for alderen. Hun bor sammen med bestefaren sin og en katt. Hvem som er den voksne i huset er hun til tider litt usikker på, men denne situasjonen er hun vant til. Hun har bodd sammen med bestefaren sin siden faren hennes forsvant for femten år siden, og moren hennes bor på et hjem hvor hun får hjelp til nesten alt. Etter at faren hennes forsvant har ikke moren hennes vært seg selv. Julie har ikke et enkelt liv, men hun er vant til det. Hun er vant til å klare det meste alene og hun er vant til å bli mobbet av de andre på skolen, spesielt av jentene. De har alltid noe å mobbe henne for, men heldigvis har Julie to venner på skolen som gjør det litt lettere å holde ut dagene der, så hun skal ikke klage. Hun er en tilpasningsdyktig jente på mange måter.

Aller best trives hun i skog og mark. Det er noe med skogen som gir henne ro. Men en dag når hun vandrer i skogsterrenget helt alene, skjer det noe. Hun faller ned i et stort og dypt hull i bakken. Og der finner hun en gjenstand med merkelige egenskaper. Etter hvert oppdager hun nye sider ved seg selv etter denne hendelsen, og hun oppdager også at bestefaren har hatt hemmeligheter for henne. Det er på tide å grave litt i fortiden. En fortid som fører nesten helt tilbake til den 2. verdenskrig ...

Det var bokomslaget som virkelig ga meg lyst til å lese Den onde arven. Jeg syns at omslaget er herlig. Det er mørkt og dystert. Dette må jo bare være spennende, eller? I år, eller i de siste årene har jeg lest mye ungdomslitteratur. Ungdomslitteratur har virkelig tatt av de siste årene og leses av både ungdom og voksne. Og ungdomsbøkene nå er ikke som de var før i tiden. Det er ikke mye Hardy-guttene, Nancy Drew, , Grøsserne og diverse annet i disse dager. Nå er ungdomslitteratur blitt et fenomen innen fantasysjangeren hvor vampyrer, hekser, magikere og hovedpersoner med magiske egenskaper hersker generelt i ungdomslitteratur for tiden. Så enkelte ting forandrer seg og vi voksne blir jo nysgjerrig på hva ungdom leser den dag i dag. I alle fall er jeg det. Så det skader jo ikke å utforske litt.

Den onde arven var en småspennende fantasybok å lese, men jeg savnet virkelig den intense opplevelsen. Boka er enkel å lese med tanke på at den er passe tykk og hvert kapittel består av 2 - 4 sider. Det jeg savnet aller mest i innholdet var å komme i dybden på karakterene. De ble litt for A4 på enkelte områder og ingen blir vi virkelig godt kjent med. Vi vet hvem som er hvem, hvem som er ute etter hva og slike ting, men ville gjerne ha likt å ha gått nærmere inn på personligheten til enkelte. Få litt mer ut av det. Julie er en godt likt jente, men til tider blir hun for sterk og selvstendig. Mange ungjenter er selvstendige og modne for alderen, men likevel ville jeg ha likt å se/lese om flere av hennes svake sider. Bli bedre kjent med dem og få et litt bredere reaksjonsmønster. Få henne til å føle mer på forskjellige plan, ikke bare en smakebit av det. Det blir ikke realistisk nok. Ikke for denne leseren i hvert fall. Sånn sett savnet jeg litt mer av det samme angående de andre karakterene også.

Alt i alt hadde Den onde arven et lovende plot, men dessverre ble den litt for forutsigbar for meg. Den manglet det lille ekstra. Jeg savnet litt mer følelsesregister og intensitet. Selv om boka ikke ble noen favoritt for meg, er jeg likevel glad for å ha lest den.
Bakpå:

     10 % FANTASY
+   70 % THRILLER
+   20 % KRIM
----------------------------
=  100% SPENNING
==================
Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler ls eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med bestefaren sin, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter rundt farens forsvinning 15 år tidligere. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.
Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne, og ute på tunet har 13 ravner slått seg ned og følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne.


Originaltittel: Den onde arven
Forfatter(e): Thomas Enger
Sjanger: fantasy, thriller, krim, spenning
Målgruppe: Ungdom
Antall sider: 348
Forlag:
Gyldendal
Utgitt: 2013
Min utgave:
2013 (Innbundet)
Lest:
29.10. - 03. 11. 2013
Kilde:
leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot:
4 (Mye spennende på gang, men kanskje en smule overdrevent)?
Tittel:
5 (Passer godt med innholdet).
Omslag:
6 (Herlig. Mørkt og dystert. Det var omslaget i seg selv som gjorde at jeg ville lese boka).
Baksidetekst:
5 (Dette virker jo lovende, og baksideteksten er litt originalt oppsatt. Det liker jeg).
Persongalleri:
4 (Mange spennende karakterer å bli kjent med, men ønsket litt mer dybde i enkelte).
Skrivemåte:
4 (Ingen tvil om at Thomas Enger kan å skrive spenningsbøker, men dette blir litt vel mye og for mye på en gang, kanskje)?
Favorittkarakter:
Onkel Wayne. Ikke spør meg hvorfor, men har alltid hatt sansen for onde karakterer ...
Slutten:
3 (Skuffende og for min del ble det litt for forutsigbart. Jeg hadde håpet på noe mer, noe annet, noe fresht, men vet ikke hva. Jeg bare så den slutten komme).
Høydepunkt:
Julies forhold til gjenstanden hun finner og hvordan hun skal håndtere den magien.
Lavpunkt:
Boka ble dessverre ikke så original og intens som jeg hadde håpet på, men likevel er jeg glad for å ha lest den.
Terningkast: 4
Leseutfordring:
100 bøker i løpet av 2013

6 kommentarer:

  1. Fin anmeldelse. Jeg ser vi har den samme opplevelsen av boka også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:)
      Jepp, vi har visst det. Leste i anmeldelsen din at du også ble ikke helt bergtatt ...
      Hadde store forventninger. Det var vel det som ødela litt, som vanlig ...

      Slett
    2. Eller så er det fordi den rett og slett mangler litt dybde for oss voksne lesere. Sønnen til Ellikken likte den veldig godt, og han er i målgruppa :-)

      Slett
    3. Vi voksne er vel litt kravstore;) Syns det ble litt for typisk ungdomsfantasy. Jeg hadde forventet noe mer. Ikke bare dybde, men noe nytt, og fresht. Den ble litt for lik alle de andre fantasybøkene for ungdom jeg har lest i det siste:(

      Slett
  2. helt enig. Jeg selv er 9 år og synes boken var spennende, men de bygget opp en ekstremt stor spenning også var det ikke like spennende allikevel. :-(

    SvarSlett
    Svar
    1. Så gøy at vi har samme oppfatning av boka til tross for at aldersforskjellen mellom oss er stor. =)

      Slett