Lest i kronologisk rekkefølge:
Brent av solen - Laura Lippman
Craven Manor - Darcy Coates
Perfume - Patrick Süskind
En dag i desember - Josie Silver
Scary Urban Legends - Tom Baker & John Eng
Heksekongen våkner (Den magiske tid) - Cressida Cowell
Okkkupert - Bjørn Are Godøy
Monsterblod (Grøsserne, 3) - R.L. Stine
Si at du er min - Elisabeth Norebäck
That Lonely Section of Hell - Lori Shenher
Februar er som kjent årets korteste måned, men også en veldig seig måned som bare varer og varer og varer ... Men det synes jeg ofte om hver måned. Det tar nesten aldri slutt før neste måned begynner. At folk synes at tiden går fort, kan jeg ikke helt forstå. For min del står tiden fullstendig stille. I hvert fall virker det sånn, men da får jeg i det minste lest en del.
Ti bøker ble lest. Det varierer sånn fra måned til måned hvor mye man leser, men antall bøker er heller ikke viktig. Det viktigste er hva man får ut av det, og det ble litt variert lesestoff i februar også, selv om det gikk mest i krim og thrillere.
Og hvilken bok likte jeg best i februar?
Okkupert (De fem lengste årene i Norges historie) - Bjørn Are Godøy
Litt uvanlig at nettopp denne ble valgt ut, med tanke på at det er sjeldent jeg leser noe om krigsttiden. Det har jeg nesten ikke gjort siden skolepensum, men har sett mange krigsfilmer og serier. Har lenge trodd at å lese noe fra krigstiden må være knusktørt, men det var det ikke i dette tilfellet, og også at pluss at Trøndelag ble nevnt, som; Værnes, Trondheim, Kvål, Stjørdal er stedene jeg kan huske ble nevnt.
Forfatteren har en unik evne å skrive på en levende måte når det gjelder faktastoff, så det føltes nesten ut som det var å lese fiksjon. Jeg brukte en god del tid på boka. Ikke fordi den var kjedelig, men boka består jo av mange opplysninger og mye å huske på. Så jeg tok meg tid til den med vilje, noe jeg er glad for jeg gjorde. Jeg er også glad for at jeg kom meg over dørstokken med tanke på at jeg trodde boka ville være for tørr for meg, men det var den ikke i det hele tatt.
Enda en bok jeg gjerne vil anbefale videre som også fikk en sterk femmer er Perfume av Patrick Süskind som er en moderne klassiker. Jeg har egentlig ikke så lyst til å utdype meg så mye angående handling denne gang, fordi da er det for lett å røpe for mye, noe jeg gjerne vil unngå. Men likte både språket og stemningen veldig godt. Trodde kanskje den ville bli for sær for meg, for konseptet virker så spesielt, men heldigvis var det ikke for sært for meg.
Ellers var det stort sett middelmådige bøker jeg leste i februar. De jeg likte minst er; En dag i desember av Josie Silver, Brent av solen av Laura Lippman og Craven Manor av Darcy Coates. En dag i desember ble rett og slett for chick-lit aktig for meg. Jeg har ikke noe i mot den sjangeren fordi av og til trenger man lettlektyre, men det jeg ikke kan fordra når det gjelder fleste av chick-lit bøker er den språklige tonen. Det blir for damete, hysterisk og heseblesende. Det er ikke helt min type stil. Brent av solen likte jeg ikke for denne gang prøver Lippman å leke Hitchcock, men lykkes dessverre ikke med det. Craven Manor ble jeg skuffet over fordi den rett og slett var stemningsløs, og besto av en tynn historie, dessverre. Har lest bedre horror enn det.
Si at du er min av Elisabeth Norebäck, ogThat Lonely Section of Hell av Lori Shenher var helt greie, middelmådige bøker. Ikke helt det store, men mer som grei underholdning. Si at du er min var en helt vanlig krim om en forsvinningssak, og der fortid møter nåtid. That Lonely Section of Hell kunne ha vært en god true crime bok, men forfatteren ble for selvoptatt for min del. Boka er om seriemorderen Robert Pickton fra Canada, som var årsaken til at mange kvinner forsvant i en periode. En veldig tragisk og morbid sak. Synes seriemordere er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Synes også det er spennende å vite mer om politiarbeid. Men her ble det for mye om forfatteren og politiarbeid. Litt for mye av det gode, så det var ikke helt den true crime boka jeg så for meg. Intessante partier, men ville vite enda mer om seriemorderen.
Jeg er en person som er fascinert over urban legends, altså vandrehistorier på norsk. Det er en interessant sjanger. Det finnes mange type form for vandrehistorier. Noen er skremmende, andre humoristiske, og de blir fortalt som en slags advarsel. En historie "å lære av" når det gjelder diverse farer. De skal ha en visst "sannhet" i seg. Jeg liker de skrekkelige vandrehistoriene best, i hvert fall de fra Japan. De er veldig grøsselige og noe jeg vil lære mer om. Denne boka skuffet meg litt fordi denne samlingen av vandrehistorier ble for typiske. Scary Urban Legends besto av vandrehistorier man har hørt og lest ofte om før, de mest kjente. Så tror dette er en bok mer for nybegynnere for denne sjangeren. Jeg var heller ikke helt fan av fortellerstemmen. Syntes det manglet litt på innlevelse for å være helt ærlig.
Enda en bok jeg gjerne vil anbefale videre som også fikk en sterk femmer er Perfume av Patrick Süskind som er en moderne klassiker. Jeg har egentlig ikke så lyst til å utdype meg så mye angående handling denne gang, fordi da er det for lett å røpe for mye, noe jeg gjerne vil unngå. Men likte både språket og stemningen veldig godt. Trodde kanskje den ville bli for sær for meg, for konseptet virker så spesielt, men heldigvis var det ikke for sært for meg.
Ellers var det stort sett middelmådige bøker jeg leste i februar. De jeg likte minst er; En dag i desember av Josie Silver, Brent av solen av Laura Lippman og Craven Manor av Darcy Coates. En dag i desember ble rett og slett for chick-lit aktig for meg. Jeg har ikke noe i mot den sjangeren fordi av og til trenger man lettlektyre, men det jeg ikke kan fordra når det gjelder fleste av chick-lit bøker er den språklige tonen. Det blir for damete, hysterisk og heseblesende. Det er ikke helt min type stil. Brent av solen likte jeg ikke for denne gang prøver Lippman å leke Hitchcock, men lykkes dessverre ikke med det. Craven Manor ble jeg skuffet over fordi den rett og slett var stemningsløs, og besto av en tynn historie, dessverre. Har lest bedre horror enn det.
Si at du er min av Elisabeth Norebäck, ogThat Lonely Section of Hell av Lori Shenher var helt greie, middelmådige bøker. Ikke helt det store, men mer som grei underholdning. Si at du er min var en helt vanlig krim om en forsvinningssak, og der fortid møter nåtid. That Lonely Section of Hell kunne ha vært en god true crime bok, men forfatteren ble for selvoptatt for min del. Boka er om seriemorderen Robert Pickton fra Canada, som var årsaken til at mange kvinner forsvant i en periode. En veldig tragisk og morbid sak. Synes seriemordere er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Synes også det er spennende å vite mer om politiarbeid. Men her ble det for mye om forfatteren og politiarbeid. Litt for mye av det gode, så det var ikke helt den true crime boka jeg så for meg. Intessante partier, men ville vite enda mer om seriemorderen.
Jeg er en person som er fascinert over urban legends, altså vandrehistorier på norsk. Det er en interessant sjanger. Det finnes mange type form for vandrehistorier. Noen er skremmende, andre humoristiske, og de blir fortalt som en slags advarsel. En historie "å lære av" når det gjelder diverse farer. De skal ha en visst "sannhet" i seg. Jeg liker de skrekkelige vandrehistoriene best, i hvert fall de fra Japan. De er veldig grøsselige og noe jeg vil lære mer om. Denne boka skuffet meg litt fordi denne samlingen av vandrehistorier ble for typiske. Scary Urban Legends besto av vandrehistorier man har hørt og lest ofte om før, de mest kjente. Så tror dette er en bok mer for nybegynnere for denne sjangeren. Jeg var heller ikke helt fan av fortellerstemmen. Syntes det manglet litt på innlevelse for å være helt ærlig.
En annen bok som var helt grei og lettlest var Heksekongen våkner som er første bok i serien Den magiske tid. Dette er en serie for en yngre målgruppe, både for barn og ungdom. Om en gutt som prøver å bevise noe for seg selv og andre. Syntes historien ble litt for lettvint, og jeg likte illustrasjonene mye bedre som er laget av forfatteren selv.
Å gi tre femmere i løpet av måneden er sjeldent. Veldig sjeldent. Den tredje femmeren ga jeg til Monsterblod av R.L. Stine, som er tredje bok i Grøsserne for barn, og det er en frittstående serie. Det er en serie jeg elsket som yngre og fortsatt elsker, men har bestemt meg foreløpig ikke å lese videre med det første på grunn av at det er så mange bøker som venter på å bli lest. Mulig jeg tar igjen Grøsserne i en senere anledning. Det er en serie som står meg veldig nær og som ga meg økt leselyst som liten. Monsterblod er ikke favorittboka fra serien, men den er underholdende og veldig kreativ. Av og til skjønner man bare ikke hvor forfattere henter inspirasjon fra.
Selv om jeg ikke likte alle bøkene jeg leste i februar, var det likevel en effektiv og god lesemåned.
Ryggperspektiv av bøkene:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar