1. november 2018

Heim av Johan B. Mjønes - å leve i skyggen av sin bror


- Hei, svarer jeg og smiler tilbake. - Ja, jeg husker da deg, sier jeg. - Jeg tror da det, sier jeg og ser på ham. Han har skjeggstubb og blå øyne. Jeg greier ikke å gjette alder på ham. Tretti, kanskje? Førti? Kanskje tjue? Ser opp på ham, er ikke helt sikker på om jeg husker ham eller ikke, men jeg tror det. Ja. Men det er så mange forskjellige som kommer innom, er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid.  I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Bakpå:

Jørgen Heim dør. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

Hendene bærer minnet
om alt jeg har berørt

Originaltittel: Heim
Forfatter(e): Johan B. Mjønes
Sjanger: roman
Målgruppe:
voksen
Antall side
r: 253
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Min utgave: 2018 (Innbundet)
Lest: 20.10. - 24.10. 2018
Kilde:
anmeldereksemplar
Plot
:
5 Ingen vil bli gammel, men for det meste er det ingen vei utenom.
Tittel: 4
Ikke all verdens til tittel, men forståelig og passelig. 
Omslag: 5 Vakkert og man blir bare vemodig av å se på det av en eller annen grunn. Fine og rolige farger.
Baksidetekst: 3 Litt avslørende, kanskje?
Skrivemåte: 5 Det beste med hele boka. Elegante overganger og veldig beskrivende uten å overdrive.
Favorittkarakter: Hovedkarakteren siden det er han man kommer tettest innpå, og man blir kjent med ham på godt og vondt.
Slutten: 4 Ikke helt min type slutt, men nesten poetisk på en måte.
Høydepunkt: Elegant språkbruk og vinkling. Man får også stor sympati for Jørgen og man vil ham bare vel.
Lavpunkt: Boka er ikke delt opp i deler, men sier likevel at jeg likte å lese førstedelen bedre en sistedel for er ikke så interessert i å lese om graviditet og familieliv. Ikke helt min "sjanger".
Terningkast: 5

4 kommentarer:

  1. Denne tror jeg kan være noe for meg, takk for god omtale :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra at du kommer til å gi den en sjanse. Jeg tror du vil like den siden du er flinkere til å lese romaner enn meg. En fin og vemodig bok.=)Er spent på hva du synes om den til slutt.

      Slett
  2. Uvant høye terningkast til å være hos deg, veldig glad du likte den, for det gjorde jeg også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, tenkte akkurat det samme. Syntes det var en av de få romanene jeg har lest i det siste som ikke føltes "tilgjort". Jeg likte den svært ekte tonen i den. =)

      Slett