"Jeg er lei for å måtte si det, Alice, men du testet positivt på PSI - mutasjonen."
Vel, der hadde de det, et definitivt bevis, servert ufortynnet, uten sukker, uten salt, uten noe å skylle det med. Og det sved hele veien ned. Hun kunne gå på en cocktail av østrogentilskudd, Xanax og Prozac og tilbringe de neste seks månedene med å sove tolv timer i døgnet på Canyon Ranch, men det ville ikke forandre på noe som helst. Hun hadde Alzheimers sykdom.
Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.
Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.
Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.
Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.
Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.
Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.
Bakpå:
Alice Howland er femti år og jobber som professor ved Harvard universitetet. Hun er en anerkjent forskjer og foredragsholder, er lykkelig gift, og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir bare borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stil diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.
Alltid Alice er en gripende, vakker og jordnær roman om hvordan det er å leve med Alzheimer - om hvordan det er å sakte, men ungåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Historien om Alice er usentimental, rørende og opprørende lesning, og en sterk fortelling om det å aldri ville gi opp.
Originaltittel: Still Alice
Norsk tittel: Alltid Alice
Forfatter(e): Lisa Genova
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 282
Forlag: Gallery Books
Norsk forlag: Bokklubben
Utgitt: 2005
Min utgave: 2011 (Innbundet)
Lest: 17.04. - 23. 04. 2016
Kilde: fra egen boksamling
Plot: 5 (Menneskelig fremtoning og man får et nærmere innblikk i sykdommen).
Tittel: 5 (Passer godt til innholdet og hva hovedpersonen gjennomgår).
Omslag: 5 (Vakkert, litt chick - lit aktig, men vakkert).
Baksidetekst: 5 (Det er det som gjorde meg oppmerksom på boka i det store og hele).
Skrivemåte: 5 (Realistisk og et dypdykk i hvordan noen opplever det å være syk og hvordan de rundt karakteren opplever håpløsheten).
Favorittkarakter: Alice. Man føler medlidenhet for henne og alt det hun gjennomgår.
Slutten: 3 (Det er sjeldent at man blir fornøyd med avslutningene uansett).
Høydepunkt: Svært så realistisk og man får et mer menneskelig blikk på sykdommen.
Lavpunkt: Kunne gjerne ha tenkt meg at boka var lengre, men samtidig får den sagt mye på få sider. Og ikke helt fornøyd med slutten.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Denne boken leste jeg i 2010 og jeg ga den en 6`er. Det var før jeg begynte å blogge om alle bøkene jeg leser, så jeg husker ikke annet enn at den gjorde inntrykk på meg. Sto helt fast midt i en setning i dag (fant ikke ordet tilhengerfeste) og det er en skremmende opplevelse. Gøy at du likte boken så godt :)
SvarSlettJeg hadde hatt den stående ulest i boka i mange år før jeg leste den, så det var på tide:) God bok og god film:)
SlettVet godt hvor frustrerende det er å ikke finne ordene. Det skjer med meg hver gang jeg skal skrive en anmeldelse. Det står fullstendig stirre. Skrivesperre kan vel ikke måle seg med denne sykdommen, men har hendt at jeg har helt glemt hva det var jeg skulle gjøre av og til. Det er en merkelig følelse:)
Var ikke meningen å utsette denne boka så lenge, men glad jeg endelig fikk den med meg. Trodde ikke det var min type bok i begynnelsen, men likte den veldig godt:) Det er sjeldent;)
Det var en veldig god bok dette, jeg leste den jo fordi du hadde den som månedens anbefaling :) Synes den får veldig godt fram hvordan det er for både den som er rammet av Alzheimer og de pårørende. Har opplevd Alzheimer selv i nær familie, men da hos langt eldre mennesker enn Alice. Det er veldig vondt å se et menneske du er glad i endre personlighet og forsvinne inn i glemselen.
SvarSlettJeg har enda ikke sett filmen, men det ligger i planene.
Ha en fin helg, Ina! :)
Ja, enig med deg, det er en virkelig god bok. Jeg har ikke hatt personer i familien med Alzheimer så har ikke fått vite hvordan det er personlig, men kan tenke meg hvor grusomt det må være. Å se noen forandre seg gradvis må være forferdelig trist. Derfor er det viktig å få med seg denne boka for selv om man ikke har kjent noen med denne sykdommen så får man jo et innblikk i det, hvordan det er for personen selv og de nærmeste. En grusom sykdom er det i hvert fall. Å glemme hvem man er og de rundt seg man er i glad i.
SlettTakk for at du ble inspirert til å lese Alltid Alice og at du også likte den:)
Og det samme ønskes deg Inger Johanne:) Håper du får tid til både lesing og skriving;)