NOS4A2 - Joe Hill
Billett til helvete - Patricia Highsmith
Djevelmasken - Tom Egeland
Har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka for de jeg leser i er store. Så det får ta den tiden det tar og det har vært så forbanna varmt i det siste at det har vært nesten håpløst å lese. Det er mange grunner til at jeg ikke liker sommeren, så selv venter jeg på høsten som er den beste årstiden.
Men jeg har kommet et stykke i alle bøkene og hvilke jeg kommer til å fullføre i helga og som jeg må fortsette med i neste uke, er jeg ikke sikker på. Tar det som det kommer. Hvis jeg blir ferdig med en av de skal jeg begynne på The Night Circus av Erin Morgenstern som jeg har hatt stående ulest en stund.
Har også begynt å se første sesong av American Horror Story. Fikk den i posten i går. (Ser fremdeles filmer og tv-serier på blu-ray og dvd, og kjøper også musikkalbumer. Nekter å ha Netflix for synes at det er synd at alt skal være så digitalt, og liker å ha en personlig samling). Jeg begynte å se American Horror Story i går kveld, og har kommet til episode 4 av 12. Fascinerende og merkelig serie, men jeg liker det. Jeg liker jo alt som er merkelig og så har den jo grøsserelementer i seg og det er bare et pluss. Så skjønner ikke at jeg ikke har sett denne serien før siden jeg alltid har vært en horrorfreak, og det er lenge siden jeg har sett en serie som er avhengighetsskapende.
De mest avhengighetsskapende seriene jeg har sett så jeg på 90 - tallet: The X-files (ingen over, ingen ved siden), Twin Peaks, Buffy the Vampire Slayer ... så det har vært vanskelig å finne avhengighetsskapende serier fra "moderne" tid. Men en kveld kom jeg over NRK Super, eller NRK 3, som det heter på kveldsstid, svitsjet lenge av kjedsomhet og der (på NRK 3) viste de første sesongen av Skam og det varte i litt over fire timer i strekk. Trodde det ikke var noe for meg for er ikke helt innenfor målgruppen min, men ble sittende å se hele greia. Har ikke sett sesong to ennå, men det får jeg gjøre. En fin serie, men tror ikke jeg ble sååå avhengig som mange andre, men skader jo ikke å se fortsettelsen heller senere. Jeg klarer å vente. (Har sett serier som er mer avhengighetsskapende:) Synes 90-talls serier var mer avhengighetsskapende, eller er det jeg som er blitt gammel for gammel til å se tv-serier?
Og beklager hvis bloggen oppleves som litt ujevnt for tiden, men det har vært noen turer innom sykehuset i det siste. Føler meg som en hypokonder (det er jeg altså ikke), men man må bare møte opp på de timene man er satt opp på siden det er lange ventelister, og sånn er det når man er under fysisk utredning og fysisk utredning tar T-I-D. Skal en tur innom sykehuset i dag og en snartur på mandag siden jeg har time der i dag og på mandag. Om du er pasient og er under utredning du også, så ikke regn med å komme tilbake til livet med det første. Jeg har vært syk siden 2012, og ting skjer ikke over natten, spesielt når det gjelder ventelister. Så vær obs på det. Livet blir bokstavelig talt satt på vent. Beklager min brutale sannhet, men sånn er det ...
Er mest lei av å trø hjemme hele dagen, dag ut og dag inn og ikke ha noen jobb å gå til. Hjemmelivet er ikke noe for meg for jeg er en person som liker å være opptatt med noe, men har ikke annet valg for tiden. Jeg respekter jo selvfølgelig andre som er i samme situasjon som meg, det er ikke det, men bare hater å være i denne situasjonen selv. Det er bare det jeg vil frem til.
Har dere lest noen av disse bøkene og hva leser dere i helga?
Ukas låt: Save me av Globus
Likte godt AHS sesong 1, men sesongen etter ble en gedigen skuffelse for meg. Orket riktignok bare noen få episoder før jeg slo fast at dvdboksen var en tabbe å investere i.
SvarSlettHuff da, det høres ikke særlig ut ...
SlettSkal se resten av sesong 1, og kanskje få med meg sesong 2 også. Enkelte serier har en knallbra første sesong, men så har det en tendens til å dale nedover senere. Noen klarer å holde på kvaliteten og spenningen i flere sesonger og år. Så vi får se hvor dette bærer:)
Hva er det de sier: en må være frisk for å være en del av det norske helsevesen. Sikkert mye bra med norsk helsevesen, men jeg lurer nå på den helhetstenkningen som fastlegen skal representere. Jeg er, heldigvis og bank i bordet, frisk og unngår han som pesten, men jeg har en datter som har hatt plager med halsen, ryggen og nå et kne. Når vi kommer til han er det som å møte opp med et nyfødt barn uten en helsehistorie. Uten en årvåken fysioterapeut hadde hun ikke blitt sendt på røntgen og det ble konstatert at hun hadde to prolapser i ryggen. Nå er det kneet, og nevner han at dette problemet hun har kan ha sammenheng med ryggplagene? Nei. Hun skal i røntgen, men jeg betaler nå av egen lomme for timer hos en fysioterapeut. Halsen, det må være et eller annet som gjør at hun har så mye plager. Jeg tror det er syreproblemer, det samme som faren har. Halsproblemene ble han kvitt fordi han går på antisyretabletter. Men heller ikke hos han finner de ut hva dette skyldes. Men legen nevner ikke det. Hva skal vi med fastlege når jeg kan stille diagnoser bl a ved hjelp av internett og være min egen Snåsamann. At du blir lei av å være pasient, det forstår jeg godt. Hvis jeg en sjelden gang er innom legen, kjenner jeg meg som en pest og plage. Men han får betalt for å ha meg på lista si. Jeg synes mye er merkelig og krysser alt jeg har for at jeg slipper å bli syk og avhengig av helsevesenets ekspertise; i enkelte tilfeller mangel på ekspertise. Det var litt oppgulp uten at det er noen trøst for deg. Lykke til med lesing og helsa di.
SvarSlettHei og beklager for sent svar, men har ikke vært online før i dag.
SlettJeg har vært frisk helt frem til desember 2012 og da ble jeg syk for fullt. Jeg er ikke sur på fastlegen min og har heller ikke noe i mot henne. Hun sender meg hit og dit, det er de jævla ventelistene for å ta diverse røntgen OG for å komme til spesialister som jeg ergrer meg over. Jeg må venta fra noen uker til flere måneder på grunn av de forbanna ventelistene. Det er de ventelistene som irriterer vettet av meg, så har ikke noe personlig i mot fastlegen min. Men det er de andre i helsevesenet som man venter på å komme til og av og til når man endelig får komme til dem, blir man ikke alltid klokere og må starte på nytt. Så jeg ergrer meg over at når man er pasient så skjer ikke ting så fort. Det er det jeg er sint over og jeg må sette livet mitt på vent i mellomtiden mens de andre på min alder utvikler seg til det ene og oppgraderer seg til det andre. Det er urettferdig.
Gikk hos fysioterapeut en stund jeg også, men måtte ta pause tidligere i år, for jeg tåler ikke så mye. Når jeg har vært hos fysioterapeut, vært ute og handlet og hatt avtale med noen inne i helsevesenet så blir jeg liggende utkjørt neste dag. Så det er mye jeg ikke får til, og må få mye hjelp av foreldrene mine siden jeg også har kjøreforbud. Man føler seg som en femåring, noe jeg også ikek liker:) Setter jo pris på den hjelpa jeg får, men savner å være selvstending og få til moe med livet mitt jeg også, men akkurat nå ser det mørkt ut.
Beklager hvis jeg høres sur ut i denne kommentaren, men det er ikke deg jeg er sur på, altså, men hele situasjonen. Man blir bitter og sur av å sitte hjemme. Jeg kan ikke noe for det. Så det er ikke deg jeg er sur på:)
Takk for det, og håper det ordner seg for datteren ditt. At hun blir bedre snart og får den hjelpen hun trenger.
For meg er det vanskeligere å finne ut hva det er siden jeg har "usynlige" symptomer. Jeg ser frisk ut, og da er det vanskelig for meg å forklare for de andre hvordan ting er:)