| I had gotten used to defection, desertion, disloyalty and double-dealing, and I'd become to understand that I was bigger than all of that. It wasn't that I was cold and uncaring. I finally knew what was worth caring about. For perhaps the first time in twenty-seven years, I now knew myself. This was because I had begun to see the world with new eyes, and to understand that the world was bigger than a studio in New Orleans, as was Antichrist Superstar. Everything and everyone who had tried to beat the album down had only made it stronger, more powerful and more effective. |
Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.
Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...
Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.
The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.
| Bakpå: Baksideteksten består ikke av annet enn sitater om hva andre kritikere mener om boka og det gidder jeg ikke å ramse opp. |
Norsk tittel: Ikke utgitt på norsk
Forfatter(e): Marilyn Manson & Neil Strauss
Sjanger: biografi/rockbiografi
Målgruppe: voksen
Antall sider: 475
Forlag: It Books
Norsk Forlag: Ingen norsk utgave
Utgitt: 1998
Min utgave: 1999 (Pocket)
Lest: 12. 02. - 22.02. 2015
Kilde: kjøpt
Plot: 3 (Mye nytt, men lite som sjokkerte. Han har sjokkert så mye at det er ikke så sjokkerende lenger).
Tittel: 6 (Vet ikke hva det er med meg og mørke titler. Jeg har sansen for det).
Omslag: 5 (Lik seg selv og beskrivende).
Baksidetekst: 2 (Består bare av sitater hva andre mener om boka. Kjedelig baksidetekst sådan).
Persongalleri: 3 (De er noe for seg selv).
Skrivemåte: 3 (Overraskende kjedelig skrivemåte til tross for at han skriver spennende sangtekster).
Favorittkarakter: Marilyn Manson (Brian Warner), selvfølgelig. Han virket som den mest fornuftigste av dem alle til tross for galskapen de levde i.
Slutten: 2 (Litt tamt fordi det besto av sider med utrag fra en av turnedagbøkene deres).
Høydepunkt: Fint å se ting fra hans perspektiv og få et innblikk fra innsiden av bandet, hvordan de jobbet og hva som måtte til for å bli et band.
Lavpunkt: Kjedelig skrivemåte. Føltes oppramsende uten innlevelse, ulikt sangtekstene, så det var skuffende.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
Et lite intervju med frontfiguren i Marilyn Manson i dokumentarfilmen: Bowling for Columbine som omhandler skolemassakren Columbine High som skjedde i 1999. Selvfølgelig fikk Marilyn Manson skylda for den episoden også og her er hans svar. Spesielt det siste svaret gjør inntrykk.
Jeg koste meg med The Dirt. Hva synes du om den?
SvarSlettHei, jeg likte The Dirt jeg også, mye bedre, faktisk:) Den var underholdende på mange måter. Hele anmeldelsen av den finner du i denne anmeldelsen markert med oransje link:)
Slett