Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson - mørk familiehemmelighet snur opp ned på tilværelsen til forfatteren

Morfar hadde ikke bare vært NS-medlem. Han hadde vært SS-mann. Tidsskriftet han jobbet i som journalist og redaktør, Germaneren, var den norske SS-avdelingens ideologiske ukeavis. Hvis vi setter den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge på en høyre-venstre-akse, hadde jeg forventet at morfar skulle befinne seg i nasjonalsosialismens sedate sentrum. I realiteten befant han seg lengst ute på den ekstreme fløyen.

Kjenner du familiehistorien din så godt som du tror?

Det gjorde ikke Ida Jackson da hun en dag skulle google seg selv og fant en wikipedia-artikkel om at morfaren hennes hadde vært SS - soldat og det hadde hverken han eller noen i slekta hennes sagt noe om. Morfaren hennes døde for flere år siden, og å ta det opp med familien og resten av slekta var alt annet enn lett. Ikke alle ville snakke eller innrømme det. Å være etterkommere av en tidligere SS-soldat har sine skyggesider.

I boka deler Ida Jackson sine egne reaksjoner på det med oss, om hvordan hun ikke kan forstå at morfaren hennes og denne SS - soldaten kan være samme person. Han som var så varm og god kunne også være kynisk og kald, uten at hun var vitne til det sistnevnte. En fyr som delte Hitlers ideologiske tanker (verdenssyn). Det er for henne helt umulig å fortstå. For han var ikke sånn de årene hun kjente ham. Årene etter SS-soldat tiden.

Morfar, Hitler og jeg er vel en av de mest omtalte bøkene i høst, og jeg husker jeg hørte et intervju på radioen om boka for noen måneder siden. Intervjuet var med Ida Jackson og hennes mor. Husker ikke hvilken radiokanal det var, men husker godt at moren hennes ikke ville at Ida skulle skrive denne boka, det nevner også Ida i boka. Og det er forståelig. Noen slike etterkommere vil jo holde slike hemmeligheter så lenge de kan, men Ida er en bestemt dame og etter å ha lest bloggen hennes: Revolusjonært roteloft i mange år tidligere, kom det ikke som noen overraskelse at hun kom til å skrive en bok om morfaren hennes som tok noen ukloke valg. Ser for meg at Ida Jackson er en person som sier ting som det er og ikke er redd for reaksjoner etterpå.

Det er ingen tvil om at Ida Jackson kan å skrive og at hun har skrevet før og det er mange partier i boka som er spennende. For eksempel hvordan hun prøver å skille sin morfar som sin kjære morfar og at hun ikke på en måte klarer å forestille seg ham som en SS-soldat. Og å lese om livet hans, til tross for ukloke valg og feil verdenssyn, var spennende, men samtidig blir det litt tørt og monotont underveis. Boka hadde sikkert vært mer spennende hvis det var sin egen familie/slekt boka dreide seg om. Litt uvant å lese om andres slekt som man ikke har noen forhold til. Dermed ble det litt tørt i lengden og boka klarte ikke å holde interessen hele tiden, så det ble mange pauser før boka var ferdiglest.

Og dette blir nok en svak og kort anmeldelse fra min side for dette er en vanskelig bok å beskrive uten å avsløre for mye og det er vanskelig å sette seg inn i forfatterens situasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor rasende hun måtte være og sjokket da hun fant sannheten om sin morfar, men alt det andre er litt vanskelig å forestille seg. Det mest interessante med boka er hvor lik forfatteren er hennes morfar til tross for ulike syn på verden. Morfaren hennes var forfatter og senere readktør i avisen Germaneren. Ida har skrevet bøker før. Sånn sett har hun arvet skrivegleden fra ham. Morfaren hennes var en bestemt person med sine sterke meninger og det er hun også. Til tross for mange ulik syn på verden og andre grunnlag, er de meget like og ingenting kan jo forandre på at han var tross alt morfaren hennes, uansett hvilken side av nasjonen han sto på.

Morfar Hitler og jeg er som sagt en meget vanskelig bok å snakke og skrive om. For det første vil jeg ikke røpe for mye og for det andre er det som sagt vanskelig å sette seg selv i Idas sko. Men selv om jeg opplevde boka som litt drøy selv om den bare er på 260 sider, skulle jeg ønske det var litt mer flyt i teksten, og det hadde vært interessant om hun hadde hatt med noen intervjuer av andre slektninger i boka, men det er jo forståelig at enkelte ikke ville snakke om det, men det var et savn. Til tross for at jeg opplevde boka som litt tørt, ga den meg likevel mersmak til å lese mer om 2. verdenskrig. Det har jeg lest altfor lite av og jeg har noen biografier fra den 2. verdenskrig stående ulest i hylla, som jeg har lyst til å ta fatt på i neste år. Sånn sett er jeg glad for å ha lest Morfar, Hitler og jeg. Uansett om den var litt tørr å lese, vil jeg lese mer om den dystre historien av verden. Har ikke vært interessert i historie på mange år, men nå ble den så smått vekket til live igjen og godt er det.

Bakpå:   Alle vil vite hvor de kommer fra. Alle vil at forfedrene deres skal ha vært noe romantisk eller imponerende. Det er en tiltrekkende tanke at den biologiske arven vår kan avsløre hvem vi er. Jeg er født i et Norge der krigen er et tema for actionfilmer, dataspill og humorprogrammer, der nazisme er synonymt med Caps Lock-misbrukende tapere i Dagbladets kommentarfelt. Jeg har vokst opp i en tid da krigen var et eventyr der alles besteforeldre var helter. Bortsett fra mine, viste det seg. En liten Wikipedia-artikkel avslørte at jeg ikke var etterkommer etter en "god nordmann".        Jeg er etterkommer etter en SS-MANN og krigsforbryter. En krigsforbryter jeg fortsatt elsker.        Morfar var en av de tryggeste voksenpersonene i oppveksten min. Derfor skriver jeg - for å falle til ro med familiehemmeligheten, for å skrive meg ut av fortrengingen. Fordi det er det nærmeste jeg kommer å kunne snakke med de døde.

Originaltittel: Morfar, Hitler og jeg
Forfatter(e): Ida Jackson
Sjanger: biografi, prosa
Målgruppe: voksen
Antall sider: 260
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Min utgave:2014 (Innbundet)
Lest: 07.12. - 12.12. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 4 (Interessant og fascinerende å vite reaksonene til familiemedlemmene).
Tittel: 5 (Tankevekkende og vekker oppsikt, det liker jeg).
Omslag: 5 (Beskriver innholdet utmerket og liker det nøytrale motivet).
Baksidetekst: 4 (Litt usikker på at det er noe for meg, men må innrømme at jeg blir nysgjerrig).
Skrivemåte: 4 (Ingen tvil om at Ida kan å skrive og skriver med innlevelse, men dette er et tema som dessverre blir litt tørt i lengden).
Favorittkarakter: Både morfaren og kona Gerd, hvordan de støtter hverandre på godt og vondt.
Slutten: 4 (Slutter på en nøytralsk og diplomatisk måte).
Høydepunkt: Hvordan hun sammenligner seg selv med morfaren sin på godt og vondt og beskriver hva slags mennesketype han var.
Lavpunkt: Når man har lest boka en stund blir det en smule tørt underveis og ikke alle partier er like spennende å lese om ...
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014 

---