28. september 2014

Brudekisten av Unni Lindell - stødig krim, men savnet det lille ekstra

Noen dro i døra fra utsiden. Hun kjente et hardt rykk i håndleddet, kjente smerten oppover i armen. Hele livet hadde hun visst at noe kom til å skje. Nå skjedde det. Utenfor sto Djevelen med sigden.
Bør man snoke i fortiden?

I 1988 døde en ung jente i kjelleren på Gaustad Sykehus som på den tiden var et psykiatrisk sykehus eller et galehus som folk ofte omtalte det. Jenta var en datter av en av pasientene, og døde bare tolv år gammel i et uoppmerksomt øyeblikk. Saken blir tatt opp igjen nøyaktig 25 år senere At saken blir undersøkt på ny provoserer noen. Saken provoserer noen nok til å drepe andre på et kaldblodig vis og at denne morderen går rundt og dreper de involverte rundt Halloween-tider, gjør alt ekstra skremmende. Hva har den personen å skjule og hva var det som egentlig skjedde med jenta som døde i 1988?

Etter noen kjedelige krimbøker fra Unni Lindell (da tenker jeg spesielt på Djevelkysset, den var dørgende kjedelig), var det på tide at hun kom med Brudekisten. Det er ikke en av hennes beste, men det viser at hun er på sporet av sitt gamle jeg igjen. Syns hun har tapt seg litt med årene, og derfor gjorde det godt å lese Brudekisten. Som sagt er det ikke en av hennes beste, men hun bruker endelig atmosfæren som jeg kjenner meg igjen i en Lindellbok. Krypende og intens lesing. Selv om dette ikke er en favoritt så er det håp for Lindells vegne.

Likte godt at hun endelig prøver seg med overnaturlige elementer i krim. Det sier ikke jeg nei takk til! Overnaturligheter er alltid spennende, og hjemsøkte psykiatriske sykehus er jo bare lovende, men skulle ønske at Lindell utnyttet disse elementene litt mer. Det tok litt tid før det skjedde noe mer mystisk. Skulle ønske hun lekte seg litt mer med det i teksten for å løfte det mystiske mer opp. Og jeg liker heller ikke at Marian Dahle tar mer plass enn Cato Isaksen. Cato Isaksen er en mann jeg har lest om helt siden ungdomsskolen (over femten år), og har lenge fulgt hans oppturer og nedturer. Så han kjenner jeg godt. Marian Dahle har jeg ikke helt sansen for. Jeg vet at det er meningen at hun skal virke kald og tøff, men hun blir likevel for pappaktig for meg og irriterende. Jeg liker Cato Isaksens temperament bedre og hvor langt han er villig til å gå for å få viljen sin når han etterforsker en sak. Jeg har mer sansen for ham. Jeg skjønner jo at Lindell gjerne vil oppdikte/skape nye karakterer i bøkene sine, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere enn kvinnelige. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er vel bare gammeldags ...

Etter å ha lest noen skuffende bøker av Lindell de siste årene, var dette en mer oppløftende bok selv om den ikke nådde forventningene mine helt, men Lindell er i alle fall på rett spor. Og jeg skal selvfølgelig lese hennes fremtidige bøker. Jeg håper bare at bøkene hennes blir mer dystrere fremover.

Jeg mener at Drømmefangeren fremdeles er hennes beste. Håper hun kan få frem den samme intensiteten som i den boka igjen.


Bakpå:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet.
    Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på Gaustad sykehus trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på 90 - tallet, alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men den flyttet aldri ut.

Brudekisten er den tiende boken om politietterforskeren Cato Isaksen.
Originaltittel: Brudekisten
Forfatter(e): Unni Lindell
Sjanger: krim, spenning
Målgruppe: voksen
Antall sider:
409
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 21.09. - 25.09. 2014
Kilde:
leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot:
5 (Spennende og gøy å se at Lindell velger å bruke overnaturlige elementer i boka).
Tittel:
4 (Passer godt til innholdet).
Omslag:
6 (Herlig. Man blir bare nysgjerrig).
Baksidetekst
: 5 (Dette må jo bare bli en spennende bok).
Persongalleri: 4 (Det er jo de samme gamle og også noen nye. Ikke alle var like fascinerende å lese om, men greit nok.
Skrivemåte:
4 (Lindell skriver godt, ingen tvil om det. Men skulle ønske hun fornyet seg litt. Savner mer twists and turns).
Favorittkarakter: Cato Isaksen. Han minner mye om seg selv. Fort sint og irritert, haha. Liker å få viljen sin.
Slutten: 4 (Ikke overraskende og hadde vel forventet meg noe mer).
Høydepunkt:
Lindell tar i bruk overnaturlige elementer og fornyer seg litt.
Lavpunkt
: Marian Dahle tar for mye plass og det er ikke mye som overrasker.
Terningkast:
4
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2014
 

2 kommentarer:

  1. Her var det ja, Har linket til deg. Du er nok mer fan av Lindells krim enn meg.;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for det, syns ikke bøkene hennes er så verst, men må innrømme at hennes tidligere bøker var bedre:)

      Slett