Rødstrupe av Jo Nesbø

Nok en underlig dag. Landet er fremdeles i frihetsrus, og i dag kom kronprins Olav til Oslo sammen med en regjeringsdelegasjon. Jeg orket ikke gå ned til havnen for å se, men jeg hørte at “halve” Oslo hadde samlet seg der. Jeg gikk opp Karl Johans gate i sivil i dag, selv om mine “soldatsvenner” ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke, som dem, vil sprade rundt i Hjemmefrontens “uniform” og hylles som helt. Det skal visst være det rene trekkpapir på unge damer for tiden. Damer og uniformer - om jeg ikke husker feil løp de like gjerne etter de grønne uniformene i 1940.






Originaltittel: Rødstrupe
Forfatter: Jo Nesbø
Sjanger: Krim
Antall sider: 433
Utgitt: 2001
Lesetid: 11 dager


Bakpå: RØDSTRUPE - TIDENE BESTE NORSKE KRIM


1944: I skyttergravene ved Leningrad blir frontkjemperen Daniel drept. På et hospital i Wien utgir en såret soldat seg for å være Daniel. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom ham og sykepleieren og Helena. 1999: Ved et uhell skyter Harry Hole en amerikansk sikkerhetsagent under presidents Clintons Norges - besøk- Hole overføres til overvåkningspolitiet hvor han skal sjekke opplysninger om en våpenliga med kontakter i nazimiljøer. 2000: Mens snøen tiner i Oslos gater entrer en morder med et helt prosjekt scenen.

“Overlegen thriller!” Turid Larsen, Dagsavisen

Les også de andre Harry Hole bøkene:

Flaggermusmannen (1997) “…den kløktigste debutromanen i krimgenren undertegnende har lest på lenge.” Terje Stemland, Aftenposten.

Kakerlakkene (1998) “…en nummer - to - roman som går forgjengeren en høy gang.” Tone Solberg, Dagvsavisen.

Sorgenfri (2002) “…en strålende leseopplevelse.” Leif Ekle, Nrk P2

Marekors (2003) Det skrives ikke bedre kriminalromaner her til lands - eller andre steder.” Terje Stemland, Aftenposten.



Handling: Har jeg ikke tenkt å skrive så mye om. Siden det meste sa seg selv fra bakpå biten som dere allerede har lest. Jo Nesbø tar oss med både i “nåtiden” og fortiden. Om noen soldater som kjempet for friheten i Leningrad. Begynnelsen av historien begynner i 1999 og så blir vi kastet tilbake i 1942. Og vi blir også kjent med en skadet soldat som forelsker seg vilt i sykepleieren, Helena. Ting skjer i krigstriden og en gammel mann, som får vite av en lege i året 1999, at han har få tid igjen, på grunn av en sykdom, planlegger å få sin siste vilje før han dør. Det kan få fatale følger.


Ettertanke: Jeg brukte lang tid på å komme meg gjennom boka. Jeg hadde lyst til å lese denne, siden den hadde blitt rost opp i skyene, og ville gjerne finne ut om dette virkelig var tidenes norske krim, eller om det var bare oppspinn. Jeg må dessverre si, at det ble en stor skuffelse. Som sagt, liker jeg Nesbøs skrivestil. Jeg har nå lest tre bøker av ham Snømannen, Marekors og Rødstrupe. Den siste Harry Hole romanen leste jeg først (Snømannen). Den ble jeg skikkelig engasjert i og elsket den fra første stund. Den gjorde til at jeg ville lese flere bøker av denne forfatteren, som en gang var vokalist i diDerre. Men dessverre var den ikke i nærheten av den geniale Snømannen i det hele tatt.

Kanskje fordi jeg tenkte utover mens jeg leste Rødstrupe, at den var en smule “tørr” for min smak. Krigstoff er som regel spennende og gripende å lese, men krigsdelene fra denne boken, ga meg rett og slett ingenting. Ikke syntes jeg det var spennende, ikke syntes jeg det var trist. Og slettes syntes jeg ikke at den var fengende. Jeg brydde meg rett og slett ikke hva som skjedde med soldatene og hvem som overlevde. Det kunne være det samme. Sikkert kynisk av meg å skrive det, men jeg mener det.

Nynazistmiljøet i Oslo på slutten av 1990 - tallet og deres mål, brydde jeg heller meg ikke om. Hva den gamle og tidligere soldaten hadde i tankene, som visstnok hadde store planer for 17. Mai, for å få sin vilje, snakket heller ikke noe særlig til meg.

Selve spenningen begynte ikke før de siste tjue sidene, men da hadde jeg allerede mistet tålmodigheten og irriterte meg over at en sånn spenning ikke kunne ha begynt litt tidligere, i stedet for all den tørrsnakkingen.

Det som fenget meg mest med denne boken i det hele tatt, var konflikten mellom Harry Hole og Rakel. Hvordan det ville gå med dem enn selve oppdraget til Harry Hole, og egentlig burde det ha vært omvendt, så da blir det litt feil.

Men om denne boken kommer til å styre meg unna Jo Nesbøs forfatterskap, langt i fra. Jeg skal gi det en sjanse til. Jeg likte jo tross alt Snømannen og Marekors. Man kan bare ikke like alt.

For meg er dette slett ikke Tidenes beste norske krim. For meg har det alltid vært og kommer alltid til å være; De dødes tjern av Bernhard Borge (Andre Bjerkè) Den er ekkel, spennende og tidløs. God gammeldags krim. Hvor ble det av den? Noen som kan forklare det?


Høydepunkt: Korte kapitler. God oversikt over fortid og nåtid. Harry Hole er like morsom og hvordan han takler privatlivet.

Lavpunkt: Kjedelig. Tørt. Tung å komme seg gjennom. For ikke å snakke om alt for mange sider med “tomt” stoff. Blir som regel knyttet til en bok jeg leser, men ikke denne. Ingen overraskelser.


Helt grei, men ikke usedvanlig spennende. Litt for langdrygt for meg på mange måter. Tror ikke temaet traff rett på, og da gjør det også litt vanskelig å bry seg om hva som skjer. Hvorfor jeg ikke bare ga opp? Leser alltid ferdig bøkene jeg har begynt på.


Terningkast: 3