Så kom spørsmålene. Hvor mange var døde?
Var det terrorister? Var det krig?
Var statsministeren trygg?
Men lederne kunne ikke svare. De visste ikke.
Jeg klarte ikke å tro på det? Dette var Norge.
Sånt kunne jo ikke skje her?
Kunne det vel?
En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.
Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.
Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.
Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.
En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.
(Bakpå):
I 2011 drar 17 år gamle Cathrine og
søsteren Elisabeth sammen til Utøya
for å oppleve vennskap og samhold
og å drømme om fremtiden. De første
dagene er fylt med latter og glede,
men så skjer det utenkelige - og bare
én av søstrene kommer hjem igjen.
Ti år har gått siden dagene på Utøya.
Dette er Cathrines historie om tiden før,
inder og etter hendelsene som endret
både henne og Norge for alltid.
Det er en historie om sorg, håp og en ny
fremtid - og om å gå fra å være en som
overlever til å være en som lever.
Originaltittel: Søstre: Mitt liv etter Utøya
Forfatter(e): Mariangela Di Fiore og Cathrine Trønne Lie
Sjanger: Fra virkeligheten, nonfiction
Målgruppe: Ungdom, voksen
Antall sider: 150
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2021
Min utgave: 2021 (Innbundet)
Lest: 31.07. 2021
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 4 Sterkt, beundringsverdig og sårbar lesing.
Tittel: 4 Paser godt til innholdet og det hun beskriver.
Omslag: 3 Ikke helt min type cover. Liker fargekombinasjonen som både er fint og dystert, men ikke helt fan av linjene.
Baksidetekst: 4 En av grunnene til at jeg ville lese boka. Det er jo tragisk å miste et familiemedlem på et sted som skal være trygt.
Skrivemåte: 3 Til tross for at det er sterkt og man får en større forståelse av det hun har gått gjennom både midt i det hele og tiden etterpå, blir fortellerstemmen noe opphakket og ujevn for min del.
Persongalleri: Kan ikke dømmes i en slik bok da det er virkelige personer og ikke karakterer.
Favorittkarakter: Kan ikke dømmes av samme grunn.
Slutten: 4 Likte etterordet til Cathrine veldig godt. Ekte og sårbart.
Høydepunkt: Sterk lesing, men viktig med innblikk i tragiske ting også som en påminnelse om at verden ikke alltid er trygt. Terror og vold kan skje når som helst, hvor som helst. Liker også at det var med en kart over Utøya med fluktruten hun tok.
Lavpunkt: Kunne ha tenkt meg mer fyldigere sider og jevnere tekst, og tykkere bok. Men skjønner jo at det er en påkjenning å fortelle og skrive om noe tragisk som har skjedd.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar