Anne og Marco venter ved telefonen i stua. Hvis kidnapperen ringer, vil Rasbach - eller en annen fra politiet hvis Rasbach ikke skulle være til stede - veilede Marco gjennom samtalen. Men kidnapperen ringer ikke. Familie og venner har ringt, journalister og gærninger, men ingen som har hevdet å være kidnapperen.
Barnevakten melder avbud i siste liten, og Anne og Marco har en avtale med paret som bor rett ved siden av. De er invitert i et bursdagsselskap for voksne.
De gjør en risikabel avtale med hverandre om å la babyen Cora være hjemme alene, mot at de har med babycall, og sjekker til henne hver halvtime, som de bytter på. De har en fellesvegg med paret de skal til, så det er tross alt ikke så langt unna. På festen er Anne som vanlig sjalu på nabodamen, Cynthia fordi hun er elegant uansett hva hun har på seg, mennene blir forelsket i henne, og hun vet det godt selv. Anne liker ikke at det alltid er en god tone mellom hennes mann, og henne. Hun stoler ikke helt på hva hun er i stand til å gjøre. Mannen hennes, Graham, er som en tørrpinne ved siden av. Disse kvinnene var gode venner før i tiden, men det har dabbet litt av etter at Anne har blitt mor, og slitt litt med fødselsdepresjon. Kommer de til å finne den gode venninnetonen igjen, som de en gang hadde? Når Anne og Marco kommer hjem i halv to tiden kommer de hjem til en dør som står på gløtt, og deres vesle Cora er sporløst forsvunnet. Hvordan kunne de la henne være igjen hjemme alene? Angeren blir stor når de innser hvor alvorlig situasjonen er. Rasbach blir tilkalt til å etterforske saken, og Anne og Marco føler ikke helt den store tilliten til ham, siden han mistenkeliggjør dem ganske raskt. Er det en kidnappingssak? Vil de eventuelt ta kontakt, eller er saken mer kompliser enn en kidnappingssak?
Når nysgjerrigheten tar overhånd
En bok jeg hadde hørt mye blandet om i noen år, men skulle se om jeg fremdeles hadde lyst til å lese den senere. Da jeg tilfeldigvis kom over den i en dagligvarebutikk for litt siden, tok jeg sjansen. Tenkte jeg ville ha noe lett, og lett underholdning trenger man noen ganger. Jeg ville lese den fordi den hadde et interessant konsept. Men boka utviklet seg fort til å bli gjennomsiktig, og boka blir mer til irritasjon enn underholdende. Det jeg irriterte meg mest over er hvor overfladiske de fleste karakterene virket. Man blir ikke ordentlig kjent med dem, og da er det lett å ikke bry seg om hva som vil skje videre. Syntes også at bakgrunnshistorien til Anne var mer spennende å lese om når politifolkene intervjuer noen av de lokale som kjenner henne, enn om nåtiden. Syntes mange av karakterene blir noe usynlige og fraværende siden man ikke blir helt kjent med dem. Det virker som det er noen statister samlet i en handling. Mange av karakterene har en del trekk som man ikke liker helt, og da gjør det vanskelig å føle sympati for dem. Når det er mange karakterer man ikke bryr seg om, er det da også vanskeligere å leve seg inn i historien, og kjenne på det de går gjennom.
Det er også synd at spenningen som var i begynnelsen, forsvinner veldig fort. Man savner en type intensitet som skulle ha vært der. Den kommer ikke tilbake før helt mot slutten da man blir servert den ene vendingen etter den andre. Det ødelegges av utroverdighet og det blir mye av alt. Lapena prøver å være utspekulert, men ting går for sakte, og det blir for opplagt. Istedet for å la seg underholde, kjenner man på en kjedsomhet som blir vel seig underveis, selv om dette er en kort bok.
Hvis man vil ha lett underholdning
Alt i alt en bok jeg prøvde og ville like, noe jeg gjorde i begynnelsen, men dette ble for tamt til å våre psykologisk krim. Jeg leste A Stranger in the House av henne for noen år siden, og ble ikke helt begeistret over den heller. Dette er nok ikke min siste bok av Lapena som den nysgjerrige leseren jeg er, men noen ganger er det trygt å vite hva man får.
(Bakpå):
Naboparet er en intens psykologisk krim, der forfatteren liker å utforske hva som skjer i nære relasjoner når man er utsatt for ekstremt press, og om vi kjenner vår familie, venner eller naboer så godt som vi tror ...
Anne og Marco er invitert til naboparet på middag, og da barnevakten avlyser i siste liten, lar de sin seks måneder gamle datter, Cora, ligge hjemme og sove. De har med seg babycall og veksler på å gå hjem og se til henne hver halvtime.
Likevel, da de kommer hjem på slutten av kvelden, står inngangsdøren på gløtt, og Cora er borte. Hva har skjedd? Hvem kan stå bak? Hvor er Cora?
Anne og Marco begynner å grave i hverandres historier. Vet de alt om hverandre? Kjenner de familiene sine, vennene? Og hva vet de egentlig om naboene?
"Shari Lapena byr på et kløktig utvalg motiver og mistenkte.
Spenningen er høy, og forblir det til siste, forbøffende side."
THE TIMES
"Den nye thrilleren man har snakket mest om i 2016."
DAILY MAIL
"Omhyggelig utmeislet og sylskarp. Naboparet blir hengende i en
lenge etter at man har lest siste side."
HARLAN COBEN
Originaltittel: The Couple Next Door
Norsk tittel: Naboparet
Forfatter: Shari Lapena
Sjanger: psykologisk krim
Målgruppe: voksen
Antall sider: 334
Forlag: Viking
Norsk forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Min utgave: 2017 (Pocket)
Lest: 25.03. - 05.04. 2020
Kilde: fra min egen boksamling
Plot: 2 God start, men så famler det voldsomt og drivet forsvinner.
Tittel: 2 Tja, ikke spesielt kreativ tittel.
Omslag: 4 Mystisk og vakre farger. Man får lyst til å gni vekk doggen for å se bedre.
Baksidetekst: 3 Ga meg lyst til å lese boka. Hadde heldigvis ikke med for mye overdrivelser.
Skrivemåte: 2 Veldig sakte handling. Det blir veldig monotont i lengden med tanke på hvilken sjanger boka tilhører.
Favorittkarakter: Rasbach. Rett på sak og gjør det han skal.
Persongalleri: 2 Ellers var persongalleriet utrolig døde, nesten stive og veldig overfladiske. Det er vanskelig å føle sympati for noen av dem.
Slutten: 1 Det dårligste og mest skuffende med hele boka. Det er en type slutt man blir litt oppgitt av.
Høydepunkt: Heldigvis ingen stor bok, men det tok litt tid å komme seg gjennom den likevel. Rasbach var litt kul og den mest troverdige karakteren av dem alle. Spennende utgangspunkt og start.
Lavpunkt: Fortellerstemmen. Spenningen dør altfor fort og historien blir gjennomsiktig for tidlig. Det skjer veldig mye mot slutten, og da er det ikke så overbevisende alt.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020
Se der ja, ikke noen innertier det. Jeg tenker dette er en sjanger som du liker og har lest mye av, derfor har du blitt skikkelig kresen. Krysser fingre for Natt, spent på om du liker den :)
SvarSlettDet ble ikke det, dessverre. =( Tror det er delvis på grunn av som du sier at jeg har lest en del thrillere og det var noe med fortellerstemmen jeg ikke gikk helt overens med, men vanskelig å påpeke eksakt hva det var. Håper jeg liker Natt bedre enn Ikke slå av lyset. Baksideteksten virker i hvert fall spennende. =)
SlettDenne kjedet meg. Den ble lest på en togtur så jeg hadde ikke noe bokalternativ.
SvarSlettOg så skjønner man jo fort twisten. Blærgh.
Kjente på det samme. Den ble litt langdryg selv om boka er kort, og man skjønner det hele for tidlig. Så tror vi er veldige enige om denne. =)
Slett