Med ett farer en skygge ut fra senga, og jeg spret-
ter tilbake - før jeg ser at det er Bolla. Jeg får tak i henne og
klemmer henne varsomt til brystet, vet ikke om det er hun
eller jeg som skjelver mest. Jeg bøyer meg ned og ser under
senga. Posen med åndebrettet ligger akkurat der jeg la det
før jeg dro. Det er det eneste i rommet som ikke er rørt.
Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.
Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.
Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?
Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.
Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...
Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.
Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.
En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...
(Bakpå):
Jeg trekker pusten dypt.
Vi har alle blikket festa på glasset.
"Hva trenger du hjelp til?" spør jeg.
Begge ser overraska på meg, men de rekker ikke
å si noe før glasset går sakte fra bokstav til bokstav,
og da det stopper på den siste bostaven trekker
Iselin hånda til seg, som om hun har brent seg.
Under meg åpner gulvet seg.
"Jeg ble drept," sier Martin. "Han sier at han ble drept."
Etter farens plutselige død finner Rebekka et åndebrett som setter
henne i kontakt med mørke krefter. Det hun trodde selv var en ulykke,
viser seg å være et drap, og merkelige ting begynner å skje rundt
henne. Rebekka står plutselig overfor et mysterium som er langt
større enn hun kunne forestille seg. Hvem er det som raserer
rommet hennnes? Hva er det egentlig med den nye gutten i bygda?
Og hvem er det som ringer henne fra farens mobiltelefon?
Originaltittel: Dødens spill
Forfatter(e): Anne Elvedal
Sjanger: Paranormal grøsser
Målgruppe: Ungdom
Antall sider: 348
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 29.03. - 09.04. 2022
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 5 Morsomt, mye alvor og spreke ungdom. Savnet noe mer grøss.
Tittel: 4 Noe standaraktig, kanskje, men beskriver likevel innholdet godt.
Omslag: 5 Vakkert og digger fargekombinasjonene. Blått er jo best.
Baksidetekst: 4 Litt overforklarende, men man får veldig lys til å lese boka.
Skrivemåte: 5 Tøff skrivestill, spesielt når forfatteren beskriver Rebekkas tanker. Det er litt tragikomisk.
Favorittkarakter: Rebekka. Det er henne man blir best kjent med, og man forstår jo godt hvorfor hun ikke alltid handler rasjonelt.
Persongalleri: 4 Noen blir jo noe typiske til ungdomsbok å være, men de fleste var fascinerende å bli kjent med.
Slutten: 4 Noe typisk og samtidig noe poetisk over det.
Høydepunkt: Lettlest, korte og raske kaptiler, man blir godt kjent med karakterene som er veldig forskjellige, og liker det sprø forholdet mellom Rebekka og moren.
Lavpunkt: Litt for forutsigbart for oss voksne, men likevel kjeder man seg ikke med boka.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2022
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar