Hobbybøker

17. juni 2020

Galgedans av T.H. Håvardsen - slapp begynnelse i en mørk trilogi, men er fremdeles interessert i fortsettelsen

Reklame. Eksemplar fra Panta, mot en ærlig anmeldelse 


    Han lukket bakluken da jobben var gjort, plasserte trallen under bårerommet i bilen og sørget for at alle dører var lukket. Så kjørte han gjennom natten, mot kjølerommet til Alfreds begravelsesbyrå, og håpet og ba stille inni seg til alle guder han hadde hørt om, om at ingen andre var på jobb i de sene timene. I så fall ville han få problemer.

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk.  Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

(Bakpå): 

JENNY NESS ER INGEN VANLIG JENTE.
JENNY NESS HAR EN KRAFT I SEG.
EN MØRK KRAFT.

Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende
kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får
lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet.

Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer
ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne
på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket.

En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en
skjebnesvanger og makaber vending ... Kreftene som slippes
løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien
og alle som bor i Viktoriahavn for alltid.

Galgedans er en skummel og nervepirrende krim, der
mørke og hemmeligheter forenes på genialt vis. Hver 
eneste side er så intens at du glemmer å puste.

"I Galgedans danser Håvardsen mellom poetiske,
drivende personskildringer og glitrende, bekmørk skrekk. Samtidig treffer historien en nerve grufyllt nær virkeligheten. For hvem deler man egentlig livet sitt med?"
VESTERÅLEN ONLINE
Espen Mowinckel Pettersson

"Råeste jeg har lest noensinne."
SIMEN INGEMUNDSEN
Medforfatter på "Spindelvevet"

Originaltittel: Galgedans
Forfatter(e): T.H. Håvardsen
Sjanger: skrekk
Målgruppe:
voksen
Antall sider:
525
Forlag: Panta (Linker til Ark siden Pantas forlagside ikke er aktiv ennå). 
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 14.05. -  29.05. 2020
Kilde:
anmeldereksemplar
Plot
: 3 I utgangspunket en god, gammeldags plot som holder på oppmerksomheten, men det blir noe gjentakende og langdrygt.
Tittel: 5
En av grunnene til at jeg ville lese boka. Uhyggelig og interessant tittel.
Omslag: 5 Herlig og typisk skrekkaktig cover. Man blir nysgjerrig.
Baksidetekst: 3 Noe lang kanskje, men gir meg leselyst.
Skrivemåte: 3 Enkel og grei skrivemåte. Savnet mer dybde i noen av karakterene og mer atmosfære.
Persongalleri: 3 En typisk familie i en slasherpreget bok, som er noe dysfunsksjonell.
Favorittkarakter: Jenny. Det er henne man blir mest kjent med og man lurer på om hun noen gang kommer til å forandre seg. Det er et interessant spørsmål i seg selv.
Slutten: 4 Veldig mørkt og mye som skjer på en gang. Kunne ha vært mer av dette tempoet tidligere i boka, også.
Høydepunkt: Endelig en norsk skrekk med litt slasheraktig preg. Likte også hoppingen i nåtid og fortid. Man blir kjent med Jennys familie i ulike tidspunkt i livet.
Lavpunkt: Det blir noe seigt over det hele uten å vite spesifikt hva det er, og hadde ikke sagt nei til mer atmosfære og uhygge. Det ble mer underholdende enn skrekkelig.
Terningkast: 3
Leseutfordring:
100 bøker i løpet av 2020

6 kommentarer:

  1. Jeg var spent på hva du synes om denne, siden jeg vet at du er ekspert på skrekk og horror. Ser at vi har tenkt litt likt ang. repetisjonene, og trillet samme terning :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er ingen ekspert, men horror/skrekk har alltid vært i mitt hjerte. <3 Det er en sjanger jeg aldri blir lei av. =)

      Vi hadde visst den samme tankegangen angående denne. Syntes den var litt treg og repeterende. Savnet mer atmosfære og mer lekenhet som horror bruker å ha. Det blir litt stivt i lengden. Men kommer til å lese bok to også, for jeg er nysgjerrig nok. =)

      Slett
  2. Hmm, jeg hadde faktisk trodd at du ville like denne bedre :-) Jeg synes ikke alltid skrekk fungerer på norsk. Men jeg tror det har litt med vanen å gjøre. Siden det omtrent ikke har funnets skrekk på norsk så er jeg vandt med å lese det på engelsk. Utenom Casino-grøsserne! Har du lest noen av dem? De er jo gamle nå. Men for meg var de den skrekken jeg hadde på 80- og 90-tallet :-)

    Jeg kommer også til å lese bok 2. Litt fordi jeg likte den bedre enn deg og litt fordi man må støtte opp om det når et forlag er villig til å gi ut en sjanger som ikke fører til storsalg. Det er det samme med fantasy. Det er noen forlag som så vidt har begynt å oversette fantasy, og da må man nesten hjelpe til :-) Det beste er likevel når de gir ut norsk fatasy. (Som Ravneringene - Siri Pettersen gir ut ny bok nå til høsten)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ble litt overrasket selv, men samtidig, selv om horror/slashere er min favoritt, er det ikke alltid jeg liker alt av det. Og foretrekker nok den sjangeren på engelsk enn norsk, samtidig vil jeg også støtte norske forlag som er villig til å utgi det, som jeg har udnerstreket i noen innlegg tidligere. Jeg er også spent på fortsettelsen selv om første bok var noe tungtrødd. Men synes Jenny er fargerik nok til å holde på nysgjerrigheten. =)

      Har lest en del Casino grøssere som kom ut på 80-90 tallet. Husker jeg kjøpte dem en del ganger da jeg var med mamma på handelturer på den tiden. Og skulle ønske jeg kjøpte flere av dem. Har vel tolv-tretten av dem. Har også noen av nyversjonene som kom ut omkring 2016/2017 som ble utgitt under det nye navnet: Hjemsøkt, men vet ikke om de ga opp med å utgi mer? Noe som er synd for det er en serie jeg er glad i.=) På den måten ble man også kjent med forskjellige forfattere son skriver skrekk/grøssere. =)

      Slett
    2. Jeg hadde ikke fått med meg Hjemsøkt-serien. Er det gamle Casino-grøssere som er gitt ut på nytt? Da har jeg nok lest bøkene, men samtidig er det så lenge siden at jeg har glemt hva de handler om. Og da er det ikke så ille å lese dem om igjen :-)

      Slett
    3. Tror det var rundt 2016/2017 at Cappelen Damm bestemte seg for å gi ut serien på ny igjen under Hjemsøkt navnet. De skiftet bare navn på serien, men har ikke sett flere utgivelser eller finner noe liste noe sted, så håper de ikke har gitt opp prosjektet, for kunne tenkt meg å ha flere enn de jeg har. For man får sånn nostalgi når man leser den serien. =) Synes horror var litt mørkere før i tiden enn de er nå. Det er et savn.

      Slett