Det perfekte rom av Anne-Britt Harsem - fin bok, men savner dybde

Ettersom ukene gikk så Ulrik hvordan hun slet mer og mer med pusten hver gang hun passerte dørterskelen til kontoret hans. Hvordan hun tappert forsøkte å skjule det mens hun diskret satt og banket lillefingeren i låret og laget små, forsiktige kremtelyder. Han så hvordan lag på lag med angst gjennom førtitre år hadde preget henne til det mennesket hun var i dag.

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Bakpå: "Det perfekte rom" er en fortelling om et møte mellom to voksne mennesker som begge befinner seg i en midtlivskrise. En fortelling om vanskelige relasjoner på godt og vondt. Humoristisk, rørende og menneskelig. Ulrik Børresen er en desillusjonert psykolog i midten av femtiårene. Han har vanskeligheter med å forsone seg med fortiden sin, og klarer heller ikke å glede seg over det livet han har i dag. Kvinnen som kommer til ham er i førtiårene. Hun er pasient og bærer på mange hemmeligheter. Etter hvert åpner hun seg og begynner å fortelle om dem til Ulrik Børresen.

Originaltittel: Det perfekte rom
Forfatter(e): Anne - Britt Harsem
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 197
Forlag: Nova
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 24.01. 2015 - 01. 02. 2015
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Interessant, men det var ikke originalt).
Tittel: 3 (Passer godt til innholdet, men vekker ikke nysgjerrigheten noe særlig).
Omslag: 2 (Litt kjedelig, og med både tittelen og omslaget minnet den meg om en interiørbok, noe som også kanskje var hensikten).
Baksidetekst: 2 (Ikke helt fenget, men noe gir meg lyst til å lese boka likevel).
Skrivemåte: 3 (Hun er flink til å skrive, men syns det er lite fremdrift i hele innholdet. Mye gjentakelser og det er bare ikke mye som skjer. En stillegående historie).
Favorittkarakter: Ulrik. Han minnet mye om meg selv.
Slutten: 2 (Som forventet, hverken mer eller mindre).
Høydepunkt: Enkel historie og troverdige karakterer.
Lavpunkt: Lite som skjer og savnet noe tankevekkende.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015

---