3096 dager av Natascha Kampusch - en rystende virkelighet.

Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ond begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt. Hans mørke side var ikke noe som bare hadde falt ned fra himmelen, ingen kommer til verden som monstre. Det er kontakten med verden, med andre mennesker, som gjør oss til den vi er. Og dermed er vi alle til syvende og sist ansvarlige for det som skjer i vår egen familie og i miljøet rundt oss. Det er ikke lett å innrømme det for seg selv. Det er enda vanskeligere når speilet blir holdt opp foran deg av en person som ikke har det som sin oppgave.

Å miste noen og leve i uvisshet om den savnede lever eller ikke må være en av de verste følelsene man kan få. Det samme må vel være av å føle seg fanget og ikke komme seg unna.


Natascha Kampusch ble kjent og rystet en hel verden da hun 2006 rømte fra Wolfgang Priklopil etter å ha vært hans fange i litt over 8 år, eller nærmere bestemt i 3096 dager. Hun bodde de årene i en skjult kjeller (under kidnapperens garasje) litt utenfor Wien, hennes hjemby. Priklopil kidnappet henne da hun var på vei til skolen, 2.mars 1998, som tiåring. Det litt ironiske var at den dagen hadde hun bestemt seg for å bli mer selvstendig. Hun ville ikke at moren hennes skulle følge henne til skolen lenger og gå dit selv. Moren hennes var veldig overbeskyttende og skolen var ikke så langt unna. Natascha ville begynne å gå dit på egenhånd, men hun avgjorde dette valget dessverre på feil dag. Den usikre jenta skulle vise verden at hun var ikke redd og kunne være selvstendig. Det var da hun møtte Priklopli på skoleveien og ungdomsårene hennes ble fratatt. Fra 1998 til 2006 levde hun i et kjellerhull under garasjen hans med kidnapperens som eneste kontaktperson. Mens hele verden trodde hun var død, levde hun i kjelleren og prøvde å holde motet oppe med at en dag skulle hun rømme. Hva som enn skjedde – skulle hun ikke la seg knekke.

Jeg husker denne saken svært godt. Det er ikke ofte jeg ser nyhetene, men syntes at denne saken var såpass spesiell at jeg fulgte ofte med nyhetene om denne saken som både var fascinerende og grotesk. Jeg fascinerte meg over at denne jente overlevde å være hans fange i litt over 8 år og at hele saken var utrolig grotesk og bisart. Hva slags syke mennesker er det som har samvittighet til å sperre noen inne og frarøve dem friheten? Det er helt forferdelig. Og jeg tenker på hva om det hadde skjedd Wolfgang Priklopli noe? Hva om han døde i en bilulykke, døde av hjertefeil eller noe skjedde med ham slik at han døde. Da ville Natascha ha dødd i det kjellerhullet uten at noen visste om det. Det er en skremmende tanke. Jeg ville i alle fall ikke ha holdt ut hvis jeg var henne. Så jeg beundrer motet og viljestyrken hennes veldig. Hun er en sterk jente. Det er det ingen tvil om. Etter noen år lot han henne til og med få være litt i huset hans, men han hadde såpass overtaket på henne at det var ikke bare å rømme heller.

Dette er hennes personlige historie om tiden som hans fange og hvordan hun holdt ut tilværelsen. I ettertid fikk vi vite at hun hadde mange muligheter til å rømme og kunne ikke skjønne at hun rømte der og da, men når man leser boka hennes får man større innblikk og større forståelse på hvorfor hun ikke gjorde det. Han hadde slik makt over henne og etter mange år som fange, var det lett å bli hjernevasket. Det var ikke bare å rømme selv om hun fikk en del muligheter til det. Det var mye hensyn å ta og redsel. Ting som er litt vanskelig å forstå for oss som ikke har vært i en slik situasjon og som ville ha rømt ved hver minste anledning. Det ville i hvert fall jeg ha gjort.

3096 dager er en sårbar, ærlig og vond lesing. Det er ikke en bok å nyte, men for å få forståelse for en merkelig og absurd situasjon som er vanskelig å forestille seg. Det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å gjemme et menneske så godt i så mange år og samtidig ha samvittighet til det, og det er enda vanskeligere å forstå hvordan et offer kan holde ut og overleve et slikt helvete. Noen år senere kom det en ny, lignende sak, nemlig Fritzl-saken.

Natascha Kampusch viser i denne boka hvor sterk hun er og handlekraftig. Hun hadde mot til å ta i mot mye dritt og likevel ha en utholdenhet som er utenfor min forståelse. Det er sjelden man vet slutten når man leser en bok, men det gjør man når man leser i denne. Vi vet at hun greide å flykte til slutt, og det er virkelig beundringsverdig med tanke på alt hun har gjennomgodt, og jeg vil også legge til at episoden hvor hun rømte fra kidnapperen var nesten like rystende å lese som da hun ble kidnappet. Les boka og dere skjønner hva jeg mener. Denne jenta har tæl og boka er en påminnelse om hvilken syk verden vi lever i. Les og bli sjokkert!

Det jeg virkelig ikke likte med boka var bruken av 2D – koder i stedet for bilder. Der man må sende SMS - koder for å få bilde, video osv. det syns jeg er en skikkelig turn-off når jeg skal lese en bok. Da orker jeg ikke å ta frem mobilen og taste inn koder. Jeg bruker mobilen så sjelden likevel så jeg gadd heller ikke å prøve det. Er det noen som prøvde denne kodegreia?

---

Bakpå

”Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen.”

NATASCHA KAMPUSCH

Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: den 2.mars 1998ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull – i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.

Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet. Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.

---

Originaltittel: 3096 Tage

Norsk tittel: 3096 dager


Forfatter: Natascha Kampusch

Sjanger: dokumentar


Antall sider: 240


Utgitt: 2011 (Innbundet)


Lest: 31.03 - 04.04 (2011)


Plot: 6

Tittel: 5

Omslag: 4

Baksidetekst: 5

Persongalleri: 5


Skrivemåte: 4


Slutten: 6


Høydepunkt: Spennende dokumentarroman som kom frem i lyset for noen år siden og som er like sjokkerende den dag i dag. At noen overlever noe slikt er ufattelig. Og det er spennende at Natascha selv har vært med på skrivingen av boka og at det ikke er kun journalister som har skrevet den.


Lavpunkt: Disse 2D/sms - kodene og bruken av mobil. Det virker så tungvint.


Terningkast: 5


Leseutfordring: 100 Books In a Year Reading Challenge